På kirkegården ved Hop kirke på Skjånes i Finnmark står fire gravsteiner med seks navn. Alle har samme dødsdato. Natt til søndag 6. mai 1945 kom tyske kommandosoldater til Hopseidet og skjøt seks lokale fiskere. De to yngste var 16 og 17 år. På frigjøringsdagen ventet familiene fortsatt på å få begrave sine døde. forsvaretsforum.no

Bare dager tidligere hadde folk på Hopseidet ropt hurra. Nyheten om Hitlers død hadde nådd Finnmark, og meldingene om kapitulasjonsforhandlinger ga håp om at freden var nær. Blant dem som husket jubelen, var Sigurd Fermann. Han fisket laks sammen med faren sin den våren. Snart skulle han bli et av de viktigste vitnene til det som skjedde ved Hopsfjorden.

Familiene som ble igjen på Nordkyn

Høsten før hadde familiene på Hopseidet unndratt seg tvangsevakueringen av Finnmark. Da våren kom, bodde flere fortsatt i det de hadde klart å berge etter nedbrenningen. For én familie var hjemmet en grunnmur med plater lagt over som tak. Barna bodde der sammen med de voksne, og ute på fjorden fortsatte fisket.

Forfatter og journalist Per Kristian Olsen kom tett på historien da han arbeidet med boka Jevnet med jorden. I podkasten Nordnorsk historie forteller han hvordan han gikk gjennom politirapporter og vitneforklaringer fra etterkrigstiden. Dokumentene forteller også om dagene før angrepet, da en gammel fjøs på eidet gjorde tjeneste som norsk observasjonspost. Her holdt en korporal og to menige vakt. En telefonlinje var forbindelsen deres til hovedkvarteret i Skoganvarre.

Natten da soldatene kom til Hopseidet

Den første meldingen om en ubåt i området kom 4. mai. De tre norske soldatene trengte flere til å holde utkikk, og lokale fiskere ble kalt inn til vakttjeneste. De fikk ingen våpen. Natt til 6. mai oppdaget en av vaktene, Leonard Eriksen, tyske soldater på vei ned fjellsiden mot fjøset. Den norske vaktsjefen ga fiskerne beskjed om å komme seg i sikkerhet.

De tyske soldatene hadde kommet med to ubåter og gått i land i to grupper. Seks av fiskerne som forsøkte å komme seg unna, møtte den andre gruppen. Ifølge vitneforklaringene Olsen gjengir, måtte de løfte hendene og gå nedover mot sjøen. Fermann fortalte senere at han hørte en av fangene spørre om soldatene virkelig ville skyte på sivile. Så hørte han skuddene.

En av kvinnene på Hopseidet mistet både mannen og sønnen sin denne morgenen. En tysk soldat kom også inn i familiens hjem og voldtok henne. Etter krigen forklarte hun politiet at hun hadde fått barna inn i rommet ved siden av. Til sammen mistet 17 barn faren sin under angrepet. De seks ble gravlagt på Skjånes 17. mai 1945.

Hvorfor ble ingen dømt for drapene?

Da norsk politi undersøkte åstedet, fant de rundt 150 tomhylser, forteller Olsen. Etterforskerne hadde også fotografier og forklaringer fra folk som hadde vært på eidet den morgenen. De klarte å spore opp den tyske lederen for aksjonen mens han fortsatt var i norsk fangenskap. Mange av soldatene som hadde deltatt, var allerede sendt hjem. Den norske etterforskningen førte aldri til noen rettssak.

På 1960-tallet tok vesttyske myndigheter opp saken. Tidligere kommandosoldater forklarte at de hadde skutt i selvforsvar. Forklaringene deres stemte dårlig med sporene på åstedet og de norske vitnenes beretninger. Også denne etterforskningen endte uten tiltale. Familiene fikk lite informasjon fra myndighetene om hva som skjedde med saken.

I dag står det et minnesmerke på Hopseidet. Under en markering i 2020 beklaget daværende forsvarsminister Frank Bakke-Jensen at det hadde tatt så lang tid før norske myndigheter anerkjente belastningen for de etterlatte. I podkasten trekker Olsen fram én detalj fra Fermanns beretning. Da ubåtene forlot Hopsfjorden ved nitiden den søndagen, kunne han høre lyden av en grammofon fra sjøen.

Les, se video og bilder her: https://radionordnorge.no/tragedien-pa-hopseidet-seks-fiskere-ble-skutt-to-dager-for-frigjoringen/

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

På vei opp trappa i Slettnes fyr ber Jan Erik Raanes programlederen se på trinnene. De har skiftet form. Akkurat her slutter den delen av tårnet som overlevde krigen, og den gjenreiste delen begynner. I denne episoden av Nordnorsk historie tar Raanes lytterne med inn i verdens nordligste fastlandsfyr, tre kilometer nord for Gamvik i Finnmark. Turen begynner over en kopp kaffe og ender 39 meter over bakken, med Barentshavet utenfor glasset. Kystverket - tar ansvar for sjøveien

Hvorfor ble Slettnes fyr bygget akkurat her?

Sett fra land er det lite som røper hvor grunt havet er utenfor Slettnes. Raanes forteller at det enkelte steder bare er to til fire meter dypt, selv langt fra land. Fiskerne hadde et eget knep for å finne leia. Når fyrtårnet og kirketårnet i Gamvik lå på linje sett fra båten, visste de hvor de var. To kjente landemerker, sett fra riktig vinkel, ga dem et med å navigere etter.

Lyset på Slettnes ble tent første gang 15. september 1905. I mørket kunne sjøfolkene se fyret, men i tett tåke trengte de et signal de kunne høre. I 1922 fikk Slettnes en tåkelur som ga et støt hvert trettiende sekund. Senere i podkasten kommer Raanes og programlederen over utstyr etter tåkeluren. Selve luren er borte, og Raanes skulle gjerne hatt den der ennå. Slettnes fyr

Tårnet som overlevde sprengningen i 1944

Da tyske styrker trakk seg tilbake fra Finnmark høsten 1944, sprengte de fyrstasjonen. Den nederste delen av støpejernstårnet ble stående. Etter krigen kunne fyrbyggerne derfor reise et nytt tårn oppå det gamle. Visit Nordkyn

I episoden forteller Raanes hvordan de tunge støpejernsdelene kom sjøveien til Risfjorden, der det fantes en havn å losse dem i. Oppe i tårnet går det an å følge arbeidet med øynene. Programlederen stanser ved stålet og skruene som holder konstruksjonen sammen. Lenger oppe kommer skiftet i trappa. Den som går til toppen, krysser dermed grensen mellom det opprinnelige Slettnes fyr fra 1905 og gjenreisningen etter krigen.

Fire familier delte livet på fyrstasjonen

Da Slettnes ble gjenreist som familiefyr, bodde det to familier i hvert av de to bolighusene. Raanes trekker fram en detalj som sier mye om det lille samfunnet. Uansett hvilken stilling man hadde på fyret, fikk familien samme slags leilighet. Selv utedoene og bodene var like.

I maskinhallen gjaldt andre husregler. Gulvet var gråmalt og så velholdt at man ifølge Raanes måtte inn på sokkelesten. For ham, som selv har vært med på å sette bygningene i stand, er det en krevende standard å leve opp til.

Etter hvert ble familiehusholdene avløst av mannskaper som gikk turnus. Fyret ble automatisert i 1986, men det gikk nesten tjue år før den siste bemanningen forsvant i 2005. Store norske leksikon

Da Slettnes lyttet etter ubåter i Barentshavet

Midt i samtalen får rommet der de sitter, en annen historie. Under den kalde krigen lyttet en stasjon ved Gamvik etter sovjetiske ubåter. Raanes forteller at hydrofoner på havbunnen fanget opp lyd, og at kabler førte signalene inn til land. På en gård i nærheten, lokalt kalt «Spiongården», arbeidet folk med å skille lyden av én ubåtklasse fra en annen.

Ifølge Raanes flyttet deler av virksomheten senere inn på fyrstasjonen. Datamaskinen som tok imot signalene, sto i nettopp det rommet der podkastintervjuet foregår.

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Hva skjedde egentlig helt ytterst mot det frådende Barentshavet da krigen tok slutt og hverdagen skulle bygges opp igjen fra ruinene? I denne nervekittlende og fascinerende episoden av podkasten Nord-Norsk Historie tar Kai Brox oss med på en rå og ufiltrert rundtur på den historiske Brottkorp brygge i Gamvik museum. Her sitter historiene i veggane, og fortellingene lukter av saltvann, fiskeslo, krigshistorie og ekte nordnorsk kystkultur.

Fra brent jord til et pulserende samfunn i Finnmark

Slettnes fyr blinker i det fjerne, og strie havstrømmer river i sjøen rundt den værharde Nordkyn-halvøya. Historien om Gamvik og omliggende steder som Kinnvika, Skjånes og Tanafjorden er preget av ekstreme kontraster. Under andre verdenskrig ble store deler av Finnmark lagt i aske under tyskernes brutale brente jords taktikk høsten 1944. Innbyggerne måtte rømme opp i fjellene og bo i primitive huler og naturrom for å overleve den bitende vinteren.

Men episoden dykker dypere enn bare krigsmørket. Den løfter frem den utrolige viljestyrken til kystfolket som nektet å gi opp. Da freden kom, dro folk tilbake til tomme tufter og stelte i stand en heroisk gjenreisning. De bygget opp samfunnet på nytt med brakker, fiskebruk, skoler og et yrende foreningsliv med losjer, idrettslag og fulle skolegårder. På 1950- og 60-tallet kokte det her ute av liv, med hundrevis av fiskere, hektisk tørrfiskproduksjon, damptromler og dampende leverpresser der tran ble utvunnet til all verdens markeder. Museet i dag tar vare på alt dette før tidens tann visker det bort.

For deg som lytter, er denne runden på museet en unik sjanse til å forstå hvordan folk faktisk klarte å skape et levende samfunn på et sted der naturen og historien har vært så ubønnhørlig hard mot innbyggerne, og hvor hver eneste gjenstand, fotografi og kjenning bærer på en rystende historie om overlevelse, samhold og viljestyrke som strekker seg langt utover det vanlige i norsk historie. Det handler om menneskene som formet nord.

Utrolige historier om krig, vrakgods og kystliv

Med sin skarpe observasjonssevne og lokalkunnskap byr Kai Brox på detaljer du neppe finner i vanlige historiebøker. I podkastepisoden får du høre om:

• Det dramatiske forliset: Historien om den engelske livbåten som drev i land ved Slettnes fyr med 26 overlevende om bord under krigen, og hvordan lokalbefolkningen risikerte mye for å gjemme dem for tyskerne.
• Fiskerienes gullalder: Hvordan tørrfisk, saltfisk og biprodukter ble sendt ut fra Brottkorp brygge til markeder i Spania, Italia og Afrika, og hvordan handelen var selve livsnerven i nord.
• Moderne kystkultur: Hvordan islandske autolinebåter og supermoderne ferskfiskproduksjon med vannskjæring i dag holder liv i det lille, livskraftige kystsamfunnet i Gamvik.
• Krigsminner og hemmeligheter: Spor etter kanonstillinger, russergraver, ammunisjonslagre og gamle lyttekabler som vitner om den geopolitiske dramatikken som utspilte seg i Barentshavet.

Opplev mer med Nord-Norsk Historie

Vil du ha flere historier som går i dybden på Finnmarks dramatiske fortid, fra gjenreisningens heltemot til mystikk, krigsminner og levende kysttradisjoner?

• 🎧 Hør hele episoden og over 200 andre spennende podkast-episoder på RadioNordNorge.no!
• 💬 Bli med i debatten og del dine egne minner, historier og tanker i Facebook-gruppen vår: Nord-Norsk Historie.

Trykk på spill av, len deg tilbake, og bli med på turen ut til kanten av havet der historien lever videre!

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Frigjøringen av Kirkenes 25. oktober 1944 er et vendepunkt i norsk krigshistorie. Etter mer enn fire år med tysk okkupasjon rykket sovjetiske soldater inn i en by preget av bombing, brann og ødeleggelser. Oktoberoffensiven i Finnmark handlet om langt mer enn militære framrykninger. For sivilbefolkningen i Sør-Varanger ble dette dramatiske dager med flukt, frykt og håp om frihet.

I podkasten Nordnorsk historie følger vi offensiven mot Kirkenes gjennom landskapet der kampene fant sted. Veier, elver og fjorder bestemte hvor styrkene kunne rykke fram, og hvor den tyske hæren kunne holde dem tilbake.

Hvorfor startet oktoberoffensiven?

Den sovjetiske offensiven startet 7. oktober 1944 ved den tyske fronten øst for Norge. Operasjonen er kjent som Petsamo–Kirkenes-offensiven. Sovjetiske landstyrker angrep befestede stillinger, mens Nordflåtens marineinfanteri truet de tyske forbindelsene langs kysten.

Tyskerne hadde allerede besluttet å trekke seg tilbake fra det nordlige frontområdet mot Lyngen. Finland hadde gått ut av krigen mot Sovjetunionen, og den tyske hæren måtte flytte soldater, forsyninger og materiell gjennom et begrenset veinett. Det sovjetiske angrepet gjorde retretten farligere og mer krevende.

Kampen om veien til Kirkenes

18.oktober 1944 krysset sovjetiske soldater grensen til Norge. Frigjøringen av Øst-Finnmark var i gang, men framrykningen mot Kirkenes møtte tysk motstand. Baktropper holdt stillinger, gjennomførte motangrep og ødela overganger for å kjøpe tid til styrkene som trakk vestover.

I Sør-Varanger fikk geografien stor betydning. Myrer og våtmark begrenset bruken av stridsvogner. Sprengte broer stanset transporten. Et veikryss eller en smal elveovergang kunne derfor bli avgjørende for hele framrykningen.

22.oktober tok sovjetiske styrker Tårnet i Jarfjord. Samtidig åpnet framrykningen gjennom Pasvik en trussel fra sør. Ved overganger over Pasvikelva brukte soldatene flåter, amfibiekjøretøy og provisoriske broer. Målet var å presse tyskerne fra flere retninger og avskjære retretten.

Over fjordene mot frigjøringen

På veien mot Kirkenes måtte angriperne også krysse fjorder under krevende forhold. Sovjetisk infanteri tok seg over Jarfjorden med amfibiekjøretøy og lokale fiskebåter. Tyngre våpen støttet framrykningen langs veien.

Ved Elvenes var brua ødelagt. Forsøk på å komme over med improviserte flåter møtte problemer, men soldater fant etter hvert en overgang lenger sør. Samtidig nærmet andre avdelinger seg Bøkfjorden. Kirkenes var synlig, men vannet utgjorde fortsatt en hindring.

25.oktober kom sovjetiske soldater inn i Kirkenes. Hoveddelen av de tyske styrkene hadde forlatt byen. Frigjøringen var et faktum, men betydelige tyske avdelinger fortsatte retretten vestover mot Neiden og videre gjennom Finnmark.

Sivilbefolkningen i Bjørnevatn

For innbyggerne var frigjøringen både en lettelse og et møte med ødeleggelsene. Tyske soldater hadde satt fyr på hus og ødelagt infrastruktur. Mange sivile søkte tilflukt i gruvegangene i Bjørnevatn, der familier levde tett sammen i køyer og provisoriske rom.

I episoden forteller et tidsvitne som var ti år i 1944, om dagene i tunnelen. Da sovjetiske soldater kom inn, brøt jubelen løs. Utenfor ventet likevel røyken og de nedbrente husene. Minnene viser hvordan frigjøringen av Finnmark kunne romme glede og redsel på samme tid.

Hør historien om frigjøringen av Kirkenes

I Nordnorsk historie møter du både det militære hendelsesforløpet og menneskene som opplevde krigen i Finnmark. Her knyttes lokalhistorie fra Sør-Varanger til historien om andre verdenskrig i det nordlige Norge. Hør episoden om oktoberoffensiven 1944 og forstå hvordan Kirkenes ble frigjort, mens krigen fortsatt raste i resten av Norge.

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Hva har Sunnmøre og kysten av Nord-Norge til felles? Mer enn du kanskje tror! I en ny og fascinerende episode av Nord-Norsk historie tar vi deg med ut på en historisk reise til Volda, Herøy og Sunnmøre med Frode Pilskog fra Kystverkmuseet. Sammen dykker vi ned i en av de mest imponerende, men kanskje oversett, fortellingene om norsk nasjonsbygging: historien om fyrbyggerne som reiste nordover for å lyse opp mørket.

Hele episoden og flere spennende historiske innslag kan du høre,se og lese på www.radionordnorge.no.

Fra kullbluss til moderne støpejern

Da Norge rev seg løs fra Danmark etter 1814, måtte landet selv ta kontroll over og bygge ut sin egen maritime infrastruktur. Statens budsjetter ble i stor grad kanonisert inn i byggingen av veier, sjømerker og fyrstasjoner langs den langstrakte kysten vår.

Historien om fyrbygging på 1800-tallet startet tidlig, med Runde fyr som det første fyret nord for Stad allerede i 1767. Men da den virkelige storutbyggingen av Nord-Norges kyst skjøt fart utover på 1800- og 1900-tallet, trengtes det folk som tålte en støyt. Det var her sunnmøringene kom inn i bildet.

Arbeidsfolk av en annen kaliber

I podkastepisoden forteller Fråde Pilskog om de tøffe arbeidslagene som ble satt sammen av erfarne steinarbeidere og minere fra Volda og Dalsfjorden. Mens arbeidere fra Kristiania ofte slet med de ekstreme påkjenningene i det røffe terrenget, var sunnmøringene oppvokst med å gå i fjellet. De bar tunge bører over stokk og stein uten å klage.

Disse sunnmørske arbeidslagene tok på seg store akkordoppdrag. De reiste i månedsvis til øde plasser som Sørøya, Vardø og Kjøttvikvarden i Finnmark. De sov under båtene sine i de mest avsidesliggende vikene, kjempet mot naturkreftene, og fraktet materialer under krevende forhold.

To nabogutter som formet nasjonen

Et av de mest spennende menneskelige aspektene som trekkes frem i episoden, er historien om to nabogutter fra Sunnmøre: Ole Gammelsen Mork og hans sambygdinger. Gjennom hardt arbeid med veibygging og fyrbygging kjempet de seg opp fra trange kår til å bli sentrale aktører i landets infrastruktur.

Der den ene bygde landeveien som bandt lokalsamfunnene sammen, bygde den andre sjøveien med fyrlykter og fortøyningsringer. Sammen la de grunnlaget for den moderne kystkulturen og sjøfarten vi kjenner i dag. Arven etter dem lever fremdeles videre, både gjennom de monumentale fyrstasjonene som står igjen som kunstverk i kystlandskapet, og gjennom etterkommere som fremdeles arbeider i Kystverket i dag.

Gjenreisningen i Finnmark

Historien stopper ikke ved 1800-tallet. Under gjenreisningen av Finnmark etter andre verdenskrig, reiste nye generasjoner av de samme familiene fra Sunnmøre nordover igjen. De hjalp til med å bygge opp igjen det som var rasert, og sørget for at kysten igjen fikk sine livsviktige lys.

Vil du høre hele fortellingen om de ukjente fyrbyggerne, dramatiske historier fra sjøen, og turen gjennom dagens spektakulære landskap på Sunnmøre?

Sjekk ut episoden her eller les den i sin helhet på www.radionordnorge.no nå, og bli bedre kjent med de hardføre karene som formet den norske kysten!

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Elva og fjorden la grunnlaget

Mosjøen vokste fram der Vefsna møter Vefsnfjorden. Plasseringen gjorde stedet til et knutepunkt mellom innlandet og kysten. Varer kunne fraktes nedover dalførene og videre sjøveien. Navnet Mosjøen knyttes til gården Mo og området ved sjøen som tilhørte Mo-gårdene.

Dolstad kirke samlet folk lenge før Mosjøen fikk bystatus. Reisende kom til gudstjenester, dåp og bryllup, ofte langveisfra. Behovet for overnatting ga bryggene en ekstra funksjon: Bønder kunne tilby kirkefolk husrom i andre etasje, mens båter, redskap og varer hadde plass nedenunder.

Sjøgata og Fru Haugans Hotel

Bryggene langs Vefsna ble etter hvert del av et sammenhengende handelsmiljø. Sjøgata i Mosjøen forteller fortsatt om denne utviklingen. Store lagerdører, sjøhus og gamle forretningsgårder viser hvordan byen fungerte da varene kom med båt.

Jacobsenbrygga var et pakkhus. Her ble varer tatt imot og lagret før de ble hentet til butikkene. Handelshusene tilbød alt fra kolonialvarer og stoffer til glass og jernvarer. Jektefarten og lofotfisket knyttet dessuten Mosjøen til markeder langt utenfor Vefsn.

Historien til Fru Haugans Hotel går tilbake til 1794, da Erik Sjursen fikk kongelig bevilling til gjestgiveri og bondehandel. Senere satte Ellen Haugan sitt preg på virksomheten. Flere generasjoner kvinner førte hotelldriften videre, og hotellet ble en viktig møteplass i byen.

Engelskbruket og Mosjøens bystatus

Engelskbruket på Halsøya ble et vendepunkt i 1860-årene. Engelske interesser etablerte et stort sagbruk, og tømmer fra Vefsn, Grane og Hattfjelldal ble til trelast for eksport. Vefsna fungerte som transportåre for tømmeret.

Arbeidsplassene trakk folk til området og skapte behov for boliger, butikker og servering. Kaffebuer vokste fram og bidro til tradisjonen som forbindes med kafébyen Mosjøen. I 1875 fikk Mosjøen bystatus.

Sørsamisk historie og Elsa Laula Renberg

Mosjøens historie rommer også handel over grensen til Sverige og den sørsamiske befolkningens bruk av byen. Vefsn var en møteplass mellom ulike språk, næringer og livsformer.

Elsa Laula Renberg hadde en viktig tilknytning til Vefsn og Mosjøen. Hun var en sentral initiativtaker til det første samiske landsmøtet i Trondheim i 1917. Historien hennes knytter byen til samisk organisering og kampen for rettigheter. Hun er gravlagt ved Dolstad.

Kampen som reddet Sjøgata

Rundt 1970 var store deler av Sjøgata truet av riving. Gamle hus skulle vike for parkering og nye sentrumsløsninger. Motstanden samlet seg, og bevaringsarbeidet viste at slitne bygninger kunne få nytt liv.

At Sjøgata ble bevart, har stor betydning for Mosjøens særpreg. Samtidig ga aluminiumsverket, som kom i drift i 1958, byen et nytt industrielt tyngdepunkt.

Lytt til Nord-Norsk Historie og oppdag hvordan brygger, handel, sørsamisk historie og industri formet Mosjøen. Neste gang du går gjennom Sjøgata, kan husene langs Vefsna fortelle deg mer om byen bak fasadene.

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

I denne episoden av podkasten til Radio Nord-Norge blir vi med programleder Jitse Buitink på en omvisning ute på dette neset. Han blir vist rundt på anlegget av Jan Erik Raanes fra Gamvik museum, som i dag er primus motor for Kulturdugnad Gamvik. Gjennom mikrofonen tar de oss med inn i bygningene og dokumenterer historien om overvåking, gjenreising og familiearven knyttet til den beryktede Spionfjøsen.

Gjenreist som svenskehus – inntatt av NATO

Historien om småbruket henger sammen med gjenreisingen av Finnmark etter andre verdenskrig. Da tyske styrker trakk seg tilbake i november 1944, brukte de den brente jords taktikk og brente Gamvik til grunnen. Befolkningen måtte starte helt på nytt under enkle forhold. Småbruket på Elvegård ble etablert i 1947, og hovedhuset ble reist som et svenskehus – et ferdighus i tre sendt som materialgave fra Sverige til de krigsrammede familiene i nord. [1]

Lytting etter ubåter i Barentshavet

Rundt 1970 fattet det norske Forsvaret og amerikansk etterretning militær interesse for eiendommen. Under den kalde krigen ble låven på gården ombygd, og det ble plassert en datamaskin i en bunker på anlegget. Denne var koblet til et system av sjøkabler ute i havgapet. [1, 2, 3]

Militære operatører lyttet døgnet rundt etter propell-lyder for å klassifisere ulike sovjetiske ubåtklasser som seilte ut fra Kola-halvøya. For at ikke virksomheten skulle bli for åpenbar, ble det brukt en dekkhistorie om at det var teknikere fra Televerket som jobbet på eiendommen, og bygget fikk etter hvert navnet Spionfjøsen. [1, 2]

Marius Hauge og arven etter spionsjefen

Etter at militæret pakket sammen utstyret i mai 1991, hadde anlegget forskjellige eiere før det rundt 2007–2008 ble kjøpt usett for 30 000 kroner av Marius Hauge. Hauge, som var en tidligere fiskeribyråkrat fra Oslo, pakket en Toyota Hiace full av bøker og møbler for å sette i stand den gamle stasjonen. [1, 2, 3, 4]

Marius Hauge bar på en familiehistorie som preget eiendommen. Faren hans var Jens Christian Hauge, Milorg-sjefen som ble forsvarsminister og var sentral i oppbyggingen av Norges hemmelige tjenester i efterkrigstiden. Samtidig var stemoren til Marius Hauge ingen ringere enn Liv Grannes, også kjent som «Nordlands Jeanne d’Arc». Grannes var agent for britiske SOE under krigen og ble høyt dekorert for sin innsats mot Gestapo i Mosjøen. [1, 2, 3, 4]

Marius Hauge valgte å åpne opp det lukkede militæranlegget. Han slo ut en betongvegg i den gamle NATO-bunkeren, satte inn et stort vindu mot nord og fylte rommet med bøker og kunst. Det ble starten på kulturfestivalen på stedet. [1, 2]

Fra spionlåve til «Standhaftige folk»

Etter at Marius Hauge gikk bort i 2015, overtok lokale krefter med Jan Erik Raanes i spissen driften av det 15 mål store anlegget. I dag brukes de gamle landbruks- og forsvarskonstruksjonene som ramme for konserter, utstillinger og teater ytterst i Finnmark.

Ute på eiendommen står en monumental installasjon laget i samarbeid med den finske koreografen Reijo Kela og skuespiller Juni Dahr. Utstillingen består av kleskledde trefigurer og har fått navnet «Standhaftige folk». Den ble opprinnelig skapt som en del av et vandreteater, og står i dag som et symbol på lokalbefolkningens vilje til å bo og leve i havgapet.

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Angrepet på Nasa sølvgruve er en av de mest særpregede militære operasjonene i Nord-Norges historie på 1600-tallet. Under lensherre Preben von Ahnen ble nordnorske soldater mobilisert mot det svenske sølvverket på Nasafjäll. Blant de utskrevne soldatene finner vi menn fra Andøy og Andenes.

Krigen nådde Nord-Norge

Da Danmark-Norge gikk til krig mot Sverige i 1657, fikk konflikten raskt følger i nord. Lensherren Preben von Ahnen organiserte forsvaret av Nordlandene, og Helgelands, Saltens og Senjas kompanier ble mobilisert.

Også Andøy måtte stille soldater. I 1657 ble femten menn fra Andøy mønstret til Senjen kompani. Fra Andenes vær kom Hendrich Pedersen, Torger Samfindsen og Oluff Joensen. Andre kom fra Bleik, Medby, Nordmela, Dverberg, Åse, Fornes, Store Sandnes, Stave, Myre, Å og Skogvoll.

Dermed ble fiskere, drenger og andre arbeidsføre menn fra nordnorske lokalsamfunn trukket direkte inn i stormaktskampen mellom Danmark-Norge og Sverige.

Hadde soldatene uniformer?

Soldatene hadde neppe uniformer slik vi kjenner dem fra senere militærhistorie. Regnskapsmaterialet viser likevel at de fikk utlevert betydelig utrustning.

En soldat kunne blant annet få klede, hatt, sko, strømper, vanter og skjorte til en samlet verdi på over sju riksdaler. Dette tyder på en mellomform mellom sivile klær og militær bekledning.

En historisk rekonstruksjon bør derfor vise en forholdsvis uensartet styrke: vadmel, skjorter, kofter og forskjellige hodeplagg kombinert med militært utstyr og våpen.

Hvorfor angrep Preben von Ahnen Nasafjäll?

Sølv ble funnet på Nasafjäll i 1635. Sverige bygde opp gruvedrift i det øde fjellområdet nær grensen mot Norge. Sølvverket hadde økonomisk betydning og lå samtidig i et område der riksgrensen ennå ikke var endelig fastlagt.

For Danmark-Norge var Nasa sølvgruve derfor et attraktivt mål. Ved å ødelegge bergverket kunne svensk økonomi rammes uten at området måtte okkuperes permanent.

Når skjedde angrepet på Nasa?

Dateringen har lenge vært omdiskutert. Historikeren Yngvar Nielsen la felttoget til vinteren 1657–1658. Den svenske bergverkshistorikeren Janrik Bromé argumenterte senere, på grunnlag av svensk kildemateriale, for en annen datering.

Historikeren Arne Odd Johnsen behandlet spørsmålet i Krabbekrigen og gjenerobringen av Jämtland 1657–58 (1967). Han viste at Nasafjäll og Silbojokk ble herjet i august 1659, under den neste fasen av krigen.

Det er derfor viktig å skille mellom mobiliseringen som begynte i 1657 og selve angrepet på Nasa i 1659.

Felttoget over fjellet

Operasjonen stilte store krav til soldatene. Nasafjäll ligger omkring 1000 meter over havet, og styrken måtte frakte våpen, ammunisjon, mat og annet utstyr gjennom et krevende fjellandskap.

Målet var ikke et stort slag mot den svenske hæren. Dette var et ødeleggelsesraid mot et bergverk.

Gruvedrift var avhengig av bygninger, redskaper, lager og andre installasjoner. Ved å ødelegge infrastrukturen kunne en relativt liten styrke stanse produksjonen.

Nasafjäll og anleggene ved Silbojokk ble herjet, og den første perioden med svensk sølvproduksjon på Nasa ble avsluttet.

Soldatene fra Andøy

Historien om Preben von Ahnen og Nasa sølvgruve viser hvordan de dansk-svenske krigene nådde helt ut til fiskeværene i Nord-Norge.

Bak betegnelsen «soldat» finner vi mennesker fra konkrete steder: Andenes, Bleik, Stave, Myre, Dverberg og resten av Andøy.

Menn som vanligvis levde av fiske og jordbruk ble innlemmet i det dansk-norske militærapparatet. Noen fikk utlevert klær og våpen og ble sendt langt fra hjemstedet.

Historien om Nasa handler derfor ikke bare om konger, grenser og sølv.

Den handler også om nordlendingene som ble satt til å føre krigen.

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

I denne episoden av Nordnorsk historie går vi nærmere inn i Kvænangens historie – et område i Nord-Troms preget av møtet mellom samisk, kvensk og norsk kultur.

Kvænangen har gjennom generasjoner vært hjem for mennesker med ulike språk, tradisjoner og levemåter. Historien om området gir derfor et viktig innblikk i både samisk historie, kvensk historie og nordnorsk historie, og i hvordan kultur, identitet og lokalsamfunn har utviklet seg i Nord-Norge.

Vi ser på Kvænangen som historisk samfunn og på menneskene, kulturmøtene og livsvilkårene som har satt sitt preg på området. Natur, bosetting, språk, næringsliv og tilhørighet er alle deler av fortellingen om denne delen av Nord-Troms.

Kvænangens historie er samtidig en del av en større historie om Nord-Norge. Her møtes samisk, kvensk og norsk kulturarv, og lokale historier gir perspektiver på utviklingen av landsdelen gjennom tidene.

Episoden passer for deg som er interessert i Kvænangen, Nord-Troms, lokalhistorie, samisk kultur, kvensk kultur, norsk historie og historien til Nord-Norge.

Hør denne episoden av Nordnorsk historie og bli bedre kjent med Kvænangen, menneskene som har levd der og kulturarven som har formet området.

Medvirkende:

Ordfører Kai Petter Johansen

Varaordfører Jan Helge Jensen

Programleder Jitse Buitink

Tags / nøkkelord:

Kvænangen, Kvænangens historie, Nord-Troms, Nordnorsk historie, Nord-Norge, Troms, lokalhistorie, norsk historie, samisk historie, samisk kultur, kvensk historie, kvensk kultur, kvener, samer, kulturhistorie, nordnorsk kultur, historiepodcast, norsk podcast

Serien Nordnorsk Historie er produsert for Radionordnorge.no

https://radionordnorge.no/kvaenangen-historien-om-tre-stammers-mote-fornorsking-og-framtid/

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Boka springer ut av mange års arbeid med å intervjue mennesker som opplevde krigen. Albrigtsen hadde samlet lydopptak som ikke tidligere var brukt i bøkene hans. Da han lyttet til dem på nytt, ble han opptatt av følelsene og tankene som kom fram: Hvordan var det å leve under okkupasjon? Hvordan var det å se hjemmet og alt man eide forsvinne, og bli drevet bort? Resultatet er en bok som ikke først og fremst handler om slag og datoer, men om den menneskelige opplevelsen av krig.

Tittelen viser til flere former for stillhet. Det er stillheten rundt det som ikke ble snakket om etter krigen, men også stillheten i naturen som står igjen når menneskelige katastrofer har funnet sted. Albrigtsen mener det er viktig å oppsøke stedene der historien skjedde, se restene og forestille seg livet den gangen.

Samtalen kommer inn på de sterke minnene etter krigshandlingene på Hopseidet. Der ble mennesker henrettet, og minnesteiner gjør historien nærværende. Albrigtsen forteller om hvordan han selv stanser når han passerer stedet. Han peker også på at familiene fortsatt bærer på sorg og spørsmål, og at det etter hans syn ikke har kommet noen beklagelse fra norske myndigheter slik de pårørende forventet.

I Lakselv var ødeleggelsene omfattende. Det gamle sentrum lå ved Smørstad, og svært lite sto igjen etter tilbaketrekningen. Noen hundre mennesker fra området hadde søkt tilflukt i fjellene. Da de kom ned, møtte de et ødelagt hjemsted. De som hadde oppholdt seg andre steder, måtte søke om å få reise nordover. Myndighetene ønsket å samle folk i større sentra, mens mange helst ville tilbake til sin egen bygd, dal eller fjord.

Gjenreisningen handlet derfor ikke bare om å bygge hus. Den handlet også om hvem som skulle få bestemme hvor folk skulle bo, og hvordan de skulle få hverdagen tilbake. Albrigtsen forteller om typehus som ikke alltid passet til behovene eller klimaet i Finnmark. Det kunne mangle håndtak på dører eller kraner på vasker. Samtidig kom frivillige hjelpere fra blant annet Sverige og Danmark, og organisasjoner samlet inn penger og utstyr til de nødlidende.

Også etter at folk vendte tilbake, fortsatte farene. I Karasjok gikk en stridsvognmine av under opplæring i minerydding 1. mai 1945. 22 norske soldater mistet livet.

Et av de sterkeste temaene i samtalen er hvordan krigstraumer kan følge mennesker gjennom livet og videre til barn og barnebarn. Albrigtsen forteller om sin svigermor, som opplevde evakueringen som 14-åring. Hun bar også med seg et skremmende minne fra da hun var 12 år, og dette preget henne resten av livet. Forfatteren mener det er viktig å undersøke hvordan erfaringene fra krigen har påvirket generasjonene som kom etter.

Han arbeider med en idé til en mulig bok med arbeidstittelen Vi arva krigen, om barn og barnebarn av tidsvitner i Finnmark. Han ønsker å gi plass til erfaringer som familier kanskje aldri har snakket om, og understreker at slike historier må fortelles på en verdig måte.

For Albrigtsen handler arbeidet om å holde minnene levende. Stillheten kan romme både det som aldri ble sagt, og det som fortsatt finnes rundt oss. Når mennesker slutter å fortelle, risikerer historiene å forsvinne. Derfor må erfaringene fra krigsårene i Finnmark fortsatt deles – også med generasjonene som ikke selv opplevde dem.

https://radionordnorge.no/stillheten-som-vitne-krigshistorien-som-lever-videre-i-finnmark/

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Vi ser nærmere på historien bak fyret, hvorfor det ble reist, menneskene som holdt lyset i gang og hvordan livet artet seg på et sted der vær, hav og mørketid alltid har satt premissene. Underveis handler det også om Andenes som kystsamfunn, om sjøfart og om den viktige rollen fyrene fikk langs norskekysten.

En episode om Andenes fyr, kysthistorie, naturkrefter og menneskene som levde med havet som nærmeste nabo.

Med lokal guide Hermod Bakkevold og programleder Jitse Buitink

Produsert for Radio Nord Norge

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

I denne episoden reiser vi med ferge fra Andenes til Gryllefjord og videre til Hamn. Der møter vi Harald Kuraas, som leder virksomheten på stedet. Han forteller om overgangen fra reiseliv i Narvik til livet og arbeidet på yttersida av Senja. Han begynte i Hamn 28. april året før samtalen ble spilt inn, og beskriver det som et sted han trives svært godt. Naturen, fjellene og fjorden gir gode muligheter for aktivitet også på fritiden.

Hamn har i dag gjester fra nærmere hundre nasjonaliteter. Stedet har kapasitet til rundt 170 overnattingsgjester. Sommeren er en travel sesong, men også vinteren trekker besøkende. Ferga mellom Andenes og Gryllefjord gir ekstra trafikk om sommeren, og noen reisende overnatter mens de venter på å komme videre. Blant aktivitetene er båtturer til Bergsøyan, der gjestene får oppleve fugleliv, dyreliv, fiskeri- og kulturhistorie. Om vinteren tilbys blant annet trugeturer, nordlysopplevelser og randonee. Harald forteller at gjestene kommer både for aktivitetene og for roen – noen vil helst bare sitte ved havet og lytte til måsene.

Men Hamn er mer enn et vakkert reisemål. Stedet har en historie som strekker seg flere hundre år tilbake. Den naturlige havna ga fiskebåtene ly når været gjorde kysten vanskelig å ferdes langs. På 1700- og 1800-tallet var Hamn et viktig tilfluktssted, og her var det fiskeri, mottak, foredling og handel.

I 1869 fant Eilert Brox nikkelmalm på eiendommen sin. Det walisiske firmaet Vivian & Sons etablerte Senjens Nikkelverk, og gruvedriften kom i gang i 1872. På få år vokste det fram et industrisamfunn med mer enn 50 bygninger, blant annet arbeiderboliger, butikk, skole og kirke. På det meste hadde verket 430 ansatte, og mange kom tilreisende fra andre steder.

Nikkelverket fikk også en plass i norsk teknologihistorie. Ved Storvatnet ble det bygd en dam som skulle forsyne verket med vannkraft. Høsten 1882 ble kraftverket satt i drift, og elektrisiteten ble brukt til belysning og arbeid ved verket. Det omtales som Norges første vannkraftverk. Gruvedriften varte imidlertid ikke lenge. Da det ble vanskelig å finne mer drivverdig malm, ble Senjens Nikkelverk lagt ned i 1886.

Etter nedleggelsen forsvant mye av industrivirksomheten, men Hamn fortsatte som fiskevær og havn. Rundt århundreskiftet var stedet viktig for fiskere som dro på fiske på svensk grunn. I 1902 var det registrert 20 større båter med fem manns besetning i havna. For å gjøre havna tryggere ble det bygd en solid steinmolo i 1905 og 1906. Den står fortsatt som et synlig kulturminne.

Også kirka hadde en egen reise. Den var opprinnelig bygd på Hemnes i Helgeland i 1741. I 1872 ble den tatt ned og fraktet til Hamn, der den ble gjenreist som langkirke i 1876–77. Etter at nikkelverket ble lagt ned, ble kirka flyttet videre til Helgøy i 1888.

I dag finnes det fortsatt spor etter både gruvedriften og havnehistorien: rester av dammen ved Storvatnet, ruiner etter nikkelverket og steinmoloen nede ved sjøen. Samtidig er Hamn i ferd med å utvikle seg videre som et reisemål. Harald forteller om en virksomhet med restaurant, overnatting og en egen aktivitetsavdeling, og om nye planer for å løfte fram opplevelsene og historien på stedet.

Fra fiskernes trygge havn til nikkelverk, fiskevær og internasjonalt reisemål – Hamn har stadig fått nye roller. Historien ligger fortsatt synlig i landskapet, samtidig som havet og naturen trekker nye gjester til yttersida av Senja.

https://radionordnorge.no/hamn-i-senja-fra-historisk-fiskevaer-og-nikkelverk-til-internasjonalt-reisemal/

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Hvorfor sendte tyskerne en så stor styrke mot en liten garnison? Bakgrunnen var ikke først og fremst at nordmennene utgjorde noen stor militær trussel. Den tyske marinen hadde store krigsskip liggende i nord, men skipene ble i liten grad brukt. Det var uenighet om hvordan flåten skulle brukes, og et ønske om å vise at den fortsatt hadde en viktig rolle. Angrepet på Svalbard ble en del av en større operasjon, der hovedmålet var å komme ut på havet og angripe konvoier.

Den norske garnisonen hadde fått meldinger om at tyskerne samlet Svalbard-kart, men advarselen nådde ikke fram. Styrken hadde likevel en plan for hva den skulle gjøre dersom øygruppen ble angrepet. Ved en overlegen fiendtlig styrke skulle soldatene yte motstand så lenge de kunne, før de trakk seg tilbake til hytter og forsyningsdepoter i terrenget.

I Barentsburg ventet soldatene til den tyske flåten kom nærmere. De norske kanonene åpnet ild, og en av de tyske jagerne ble truffet. Ifølge en av veteranene førte beskytningen til betydelige skader og tap om bord. Men motstanden kunne ikke stanse angrepet. Tyske styrker gikk i land, og garnisonen trakk seg tilbake mot gruvene og fjellene.

I Longyearbyen kom angrepet mer overraskende. Vaktposten skal ha sovnet, og tyskerne fikk kommet seg i land før forsvarerne var klare. Kapteinen som ledet forsvaret, ble såret mens han betjente en kanon, og døde senere. Tyske soldater ødela og brente bygninger. Også Barentsburg ble lagt i ruiner, og angrepet rammet dessuten anlegg ved Isfjord Radio og Pyramiden.

Rundt 40 nordmenn ble tatt til fange. De ble ført til Norge og internert, før flere ble sendt videre til fangeleirer i Polen. En av de overlevende fortalte om en lang og vanskelig fangetid. Noen klarte å rømme og ta seg tilbake til Storbritannia via blant annet Malta og Istanbul. Andre ble værende i fangenskap til krigens slutt.

Den norske garnisonen forsvant likevel ikke fra Svalbard. De som overlevde angrepet, reparerte det som kunne reddes, fikk etter hvert nye forsyninger og nytt utstyr og fortsatte tjenesten. Garnisonen ble forsterket og ble stående gjennom resten av krigen. Samtidig fortsatte tyske værstasjoner å operere andre steder på den store øygruppen.

Værmeldingene hadde stor betydning for konvoiene som gikk til Sovjetunionen, og Svalbards beliggenhet gjorde øygruppen viktig selv om kullproduksjonen sto stille.

Hverdagen for soldatene var krevende. Vaktene gikk året rundt, og det var stadig arbeid med brensel, lys, forsyninger og vedlikehold. Likevel fortsatte garnisonen å holde vakt helt til krigen var over.

Krigens slutt betydde heller ikke at Svalbards framtid var avklart. I 1944 tok Sovjetunionens utenriksminister Vjatsjeslav Molotov opp et forslag om at Sovjetunionen skulle overta Bjørnøya, mens Svalbard skulle få norsk-sovjetisk fellesstyre. Norge avviste til slutt forslaget i 1947. En mindre norsk styrke ble værende på øygruppen mens forhandlingene pågikk.

Gjenreisningen begynte gradvis i 1945 og skjøt fart året etter. Longyearbyen ble bygd opp igjen, men ikke helt på samme sted. Gruvedriften ble flyttet lenger opp i dalen, og Nybyen vokste fram. Fangstfolk vendte også tilbake. I denne episoden forteller Haakon Kvaale om Operasjon Zitronella, de dramatiske kampene i september 1943, fangenskapet og hvordan livet på Svalbard fortsatte etter angrepet.

Vi hører også Toralf Lund og Adrian Gulbrandsen i arkivopptak, brukt med tillatelse fra NRK.

Programleder er Jitse Butink.

https://radionordnorge.no/operasjon-zitronella-da-tirpitz-og-scharnhorst-angrep-svalbard/

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Operasjon Fritham var en norsk-alliert militæroperasjon under andre verdenskrig, gjennomført våren 1942 for å sikre norsk kontroll over Svalbard. Etter at befolkningen på øygruppen var blitt evakuert i 1941, hadde tyskerne etablert værstasjoner der. Svalbards beliggenhet i Arktis gjorde området strategisk viktig, blant annet fordi værdata kunne brukes i planleggingen av militære operasjoner og angrep mot de allierte konvoiene til Sovjetunionen.

Den norske styrken ble ledet av oberstløytnant Einar Sverdrup, som tidligere hadde vært direktør i Store Norske Spitsbergen Kulkompani. Omtrent 80 mann seilte fra Storbritannia 30. april 1942 om bord på fartøyene Isbjørn og Selis. Målet var å etablere en norsk militær tilstedeværelse på Spitsbergen, sikre kullgruvene og hindre at tyskerne fikk bedre kontroll over øygruppen.

Da ekspedisjonen nådde Isfjorden i mai, gjorde isforholdene framrykkingen vanskelig. Den 14. mai ble de to norske fartøyene oppdaget og angrepet av fire tyske Focke-Wulf Fw 200 Condor-fly. Både Isbjørn og Selis ble senket. Einar Sverdrup og flere andre ble drept, mange ble såret, og store deler av forsyningene gikk tapt.

Til tross for katastrofen ga de overlevende ikke opp. De klarte å ta seg til Barentsburg, hvor de etablerte seg og fortsatte oppdraget under krevende forhold. Senere fikk de forsyninger og støtte fra allierte fly. Operasjon Fritham ble etterfulgt av Operasjon Gearbox, som brakte nye norske soldater og materiell til Svalbard.

Selv om Fritham ikke gikk som planlagt, bidro operasjonen til at Norge og de allierte etablerte et varig militært fotfeste på Svalbard. Den står derfor som et dramatisk eksempel på norsk innsats i Arktis under andre verdenskrig.

med Håkon Kvåle fra Svalbard Museum og programleder Jitse Buitink

https://radionordnorge.no/operasjon-fritham-da-norske-styrker-vendte-tilbake-til-svalbard/

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

I denne episoden fortsetter vi historien om Operasjon Gauntlet sammen med Haakon Kvaale fra Svalbard Museum. Vi følger evakueringen, hører øyenvitneskildringer fra reisen til Skottland og blir kjent med mannen som holdt seg skjult.

Evakueringen var en dramatisk avskjed. Folk fikk bare ta med seg en begrenset mengde bagasje, mens resten måtte pakkes og merkes i håp om at de en dag kunne vende tilbake. Den siste dagen ble det holdt en avskjedsgudstjeneste i Svalbard kirke. Kirken var full, og flere hundre måtte stå utenfor.

De norske innbyggerne ble fraktet ut til det store troppetransportskipet Empress of Canada. Først hadde de sovjetiske innbyggerne blitt sendt til Arkhangelsk. Deretter kom skipet tilbake for å hente nordmennene. Om bord var familier, arbeidere, kvinner og barn. Ifølge episoden var det 55 barn blant dem som ble evakuert. Reisen gikk til Skottland, og overfarten tok omtrent en uke.

Ikke alle ønsket å reise. Anders Halvorsen var dypt religiøs og pasifist. Han ville ikke delta i krigen, og da det kom beskjed om at menn opp til 55 år skulle inn i de norske styrkene i Storbritannia, bestemte han seg for å bli igjen. Mens de andre samlet seg på kaia, gikk han tilbake til en brakke og gjemte seg under gulvet. Der lå han i halvannet døgn med sovepose, stekte egg og vann.

Da det ble tydelig at brakkene ble undersøkt, måtte han videre. Han beveget seg gjennom fjellet og brukte en gammel gruvegang for å komme seg bort fra Longyearbyen. Han søkte ly under en bre og overnattet i fangsthytter. En moskusokse sperret veien på et tidspunkt, og han måtte finne en annen rute. Han fortalte senere at det like gjerne kunne ha vært flaks som dyktighet som gjorde at han klarte seg.

Da han etter hvert vendte tilbake til Longyearbyen, var byen forlatt. Dører og vinduer sto åpne, døde hester lå igjen, og eiendelene som folk hadde pakket og satt igjen, var blitt rotet gjennom. Samtidig hadde de allierte forsøkt å sikre bygningene mot vær og vind ved å spikre igjen dører og vinduer. Halvorsen forsøkte å finne andre mennesker, men fant ingen.

Tyskerne oppdaget etter hvert at Svalbard var evakuert. Et fly fra Banak undersøkte øygruppa og kunne se at kullagrene brant. Senere ble Halvorsen oppdaget og tatt med av tyskerne. Han ble også intervjuet av den tysk-kontrollerte norske kringkastingen, der historien om evakueringen ble brukt i propaganda mot britene og de norske myndighetene.

Evakueringen fikk store følger for menneskene som måtte forlate hjemmene sine. I Skottland ble nordmennene først innkvartert samlet, og det ble opprettet norsk skole for barna. Mange av de voksne ble innrullert i de norske styrkene. I et NRK-intervju forteller en av dem som var barn under evakueringen, om reisen, livet i Skottland og savnet etter Svalbard.

Men evakueringen fikk også en militær konsekvens som skulle prege resten av krigen: kampen om værinformasjonen. Da de allierte dro, forsvant de vanlige værmeldingene fra Svalbard. Både tyskerne og de allierte trengte observasjoner fra Arktis for å planlegge fly- og skipsoperasjoner. Tyskerne etablerte derfor værstasjoner på øygruppa. Været på Svalbard ble en del av krigen.

Bli med Haakon Kvaale tilbake til den dramatiske avreisen i 1941 – og til historien om Anders Halvorsen, som valgte å bli igjen da alle andre dro.

https://radionordnorge.no/operasjon-gauntlet-evakueringen-av-svalbard-og-mannen-som-ble-igjen/

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

I denne episoden av Nordnorsk historie fortsetter vi serien om krigen på Svalbard. Jitse Buitink møter Haakon Kvaale fra Svalbard Museum. Vi følger det politiske forarbeidet til Operasjon Gauntlet, den britiske rekognoseringen og den dramatiske perioden da en ung norsk sjøoffiser ble sittende igjen som militærguvernør på øygruppa.

Den norske regjeringen ville verne om norsk suverenitet. Et russisk-britisk forslag om å okkupere Svalbard ble avvist fordi det ville være et brudd på Svalbardtraktaten. Utenriksminister Trygve Lie åpnet likevel for allierte forsvarstiltak dersom de ble avtalt mellom de tre regjeringene, og dersom norske interesser ble ivaretatt.

I de militære drøftingene ble det også reist spørsmål om kullproduksjonen kunne komme tyskerne til gode. Den norske marineoffiseren Rise Larsen mente at dersom kullskipingen måtte stanses av militære grunner, måtte befolkningen evakueres først. En militær besettelse kunne utløse tyske mottiltak mot de sårbare bosetningene.

En britisk styrke ble sendt nordover for å undersøke situasjonen. Med på toktet var den norske løytnanten Ragnvald Andreassen Tamber, som kjente Svalbard. Ved Isfjord Radio fant de ingen tyske styrker, og det var heller ikke tyskere i Longyearbyen.

Britene tok kontroll over radiostasjonene, men ønsket samtidig å holde besøket hemmelig. Admiralen ville stanse radiosendingene, mens sysselmannen og direktøren i Store Norske mente at taushet ville vekke tysk mistanke. Det oppsto en skarp diskusjon om hvordan besøket kunne holdes skjult.

Løsningen ble at Tamber ble utnevnt til midlertidig militærguvernør. Han skulle bli igjen i Longyearbyen og holde den vanlige radiotrafikken i gang. Med seg hadde han bare én norsk maskinmann fra marinefartøyet Tartar. De to ble omtalt som «hæren». Oppgaven var å holde fasaden oppe mens britene dro tilbake for å få nye instrukser.

I ukene som fulgte, sendte Tamber og folkene rundt ham telegrammer om forsinkelser og avganger som ikke stemte med det som faktisk skjedde. Slik forsøkte de å hindre at tyskerne oppdaget at noe var i ferd med å skje. Samtidig vokste uroen blant befolkningen.

I London fortsatte forhandlingene. Storbritannia ønsket etter hvert å avvikle kullproduksjonen og evakuere befolkningen, mens Sovjetunionen lenge motsatte seg en evakuering. Den norske regjeringen ønsket minst mulig ødeleggelse. Partene ble enige om en løsning: Sovjetborgerne skulle sendes til Arkhangelsk, og nordmennene til Storbritannia. Gruve- og transportanlegg skulle settes ut av funksjon slik at tyskerne ikke kunne overta dem.

Den allierte styrken kom tilbake 25. august 1941. Omkring 1800 sovjetiske borgere ble sendt til Sovjetunionen, og rundt 700 nordmenn – menn, kvinner og barn – ble fraktet til Skottland. Evakueringen skjedde uten at tyskerne fikk kjennskap til operasjonen før den var gjennomført.

I episoden hører vi også et historisk NRK-klipp med løytnant Tamber og Toralf Lund, der Tamber forteller om oppdraget på Svalbard. Et annet klipp lar oss møte Odd, som var ti år da han ble evakuert. Han forteller hvordan han oppdaget krigsskipene i fjorden, og hvordan familien fikk beskjed om å pakke og forlate hjemmet.

Operasjon Gauntlet var resultatet av krevende politiske forhandlinger, militære vurderinger og improvisasjon på stedet. Bli med Jitse Buitink og Haakon Kvaale inn i forspillet til evakueringen – en historie om norsk suverenitet, alliert samarbeid, hemmelighold og mennesker som måtte forlate Svalbard på kort varsel. Musikk: Håvard Nilsen.

https://radionordnorge.no/operasjon-gauntlet-da-svalbard-fikk-en-norsk-militaerguvernor-med-en-mann-i-haeren/

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Med oss på reisen er Haakon Kvaale fra Svalbard Museum. Han forteller om et samfunn preget av gruvedrift, fangst, forskning og turisme – og av lange perioder med isolasjon.

Svalbard fikk norsk suverenitet i 1925, da Svalbardtraktaten trådte i kraft. Før dette hadde flere land hatt interesser på øygruppa. På 1600-tallet kom europeiske hvalfangere. Senere overvintret russiske fangstfolk, før norske fangstmenn etablerte seg. Mot slutten av 1800-tallet kom gruvedriften.

Da Norge overtok suvereniteten, trakk flere selskaper seg ut. På begynnelsen av 1930-tallet var det i hovedsak Norge og Sovjetunionen som fortsatt hadde større virksomhet på Svalbard. Gruvedriften var ikke alltid lønnsom.

En viktig person i utviklingen av Longyearbyen var amerikaneren John Munro Longyear. Han kom fra Michigan og etablerte Longyear City i 1906. Han fikk i gang gruvedrift i større skala og solgte anlegget til norske interesser i 1916.

Livet på øygruppa var ikke bare knyttet til gruvene. Fangstfolk overvintret på ulike steder og kjente landskapet godt. De bistod forskere, tok imot turister og arbeidet for gruveselskapene. De fikk også en rolle i norsk nasjonsbygging og i bildet av Norge som polarnasjon.

Longyearbyen var en såkalt «company town». Gruveselskapet hadde ansvar for det meste – fra boliger, vann og avløp til skole, kirke og ordensvern. Samfunnet var isolert fra slutten av oktober til mai eller juni, og innbyggerne måtte klare seg selv.

Bolig- og sanitærforholdene var enkle. Flere kunne dele rom, og vaskingen foregikk i fat som gikk på rundgang. Helseforholdene var tilfredsstillende, men langt fra gode. Mange unge kom likevel nordover for å tjene penger. Et par års arbeid kunne gi mulighet til å kjøpe et småbruk eller en fiskebåt hjemme.

Mot slutten av 1930-årene ble den internasjonale situasjonen stadig mer spent. Norske interesser ønsket å øke kullproduksjonen på Svalbard fordi kullforsyningen kunne bli sårbar i krig. Gruve 1B og Gruve 2 var i drift, det ble planlagt en tredje gruve, og produksjonen i Svea skulle utvides. Staten forberedte også oppstart av gruvedrift i Ny-Ålesund.

Da Tyskland angrep Norge 9. april 1940, skapte nyhetene uro i Longyearbyen. Arbeidere samlet seg rundt radioene, og flere ønsket å reise til fastlandet for å delta i kampen. Det ble organisert en liten hjemmevernslignende styrke på rundt 60 mann, og det ble diskutert om skip og soldater kunne sendes opp for å håndheve Svalbards nøytralitet.

Svalbardtraktaten fastslår norsk suverenitet, men begrenser også militær aktivitet. Planene om å håndheve nøytraliteten ble etter hvert lagt bort.

Også etter kapitulasjonen på fastlandet fortsatte driften på Svalbard. Målet var å holde samfunnet i gang og levere kull til Nord-Norge. Arbeidere som reiste fra fastlandet, måtte skrive under på at de ikke skulle delta i kampen mot Tyskland.

Etter det tyske angrepet på Sovjetunionen i juni 1941 endret situasjonen seg. Nordområdene og havområdene mellom Svalbard og fastlandet ble viktige for forsyningstrafikken til Sovjetunionen. Britene fryktet også at tyskerne kunne få nytte av Svalbard-kullet. Dette ledet fram mot Operasjon Gauntlet og evakueringen av befolkningen.

Episoden gir bakgrunnen for krigshistorien på Svalbard: et internasjonalt øysamfunn formet av fangst, kull og forskning, som plutselig befant seg i et stadig viktigere strategisk område. Neste del av serien går videre med kapringen av DS Isbjørn og hendelsene som fulgte.

https://radionordnorge.no/svalbard-for-krigen-et-arktisk-samfunn-i-en-urolig-tid/

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Turen går først til kommandoplassen i fjellsiden over Longyearbyen. Den var en del av forsvarsverket rundt byen, med stillinger ved Hotellneset, Taubanesentralen og området ved dagens Polarhotellet. Herfra hadde man utsikt over Longyeardalen, Adventdalen og fjorden. Plasseringen ga oversikt, men veien opp var bratt og krevende – særlig for en soldat som var skadet.

Under det tyske angrepet på Svalbard 8. september 1943 ledet kaptein Trond Astrup Vigtel den norske garnisonen i Longyearbyen. Han ble skadet under kampene og døde på vei opp mot kommandoplassen. Graven hans ligger på kirkegården i Longyearbyen. Han er den eneste av de norske som falt i forsvaret av Svalbard under krigen, som er gravlagt der.

Kirkegården forteller også om de spesielle forholdene på Svalbard. Permafrosten gjør det vanskelig å grave, og kroppene brytes saktere ned enn på fastlandet. Derfor blir de fleste som dør på øygruppa, fraktet til fastlandet før begravelse.

Videre kjører vi gjennom området der gamle Longyear City lå. Byen ble anlagt i 1906 av det amerikanske selskapet Arctic Coal Company, rett nedenfor Gruve 1A – også kjent som Amerikanergruva. Samfunnet var tydelig klassedelt. Arbeiderne bodde nærmest gruva, mens funksjonærer og ledelse hadde boliger på den andre siden. Fellesfunksjoner som sykehus, messe og kirke lå mellom områdene.

Gruvedriften var farlig. I januar 1920 ble Gruve 1A rammet av en kullstøveksplosjon. 26 arbeidere mistet livet. Redningsarbeidet var krevende, ikke minst fordi det manglet røykdykkerutstyr. Det måtte fraktes opp med første båt, men på vinteren kunne det gå flere måneder før et skip kom til Svalbard.

I landskapet finnes fremdeles spor etter det gamle gruvesamfunnet. Fundamenter etter arbeiderbrakker, rester av taubaner og gruveanlegg viser hvordan kull ble fraktet fra fjellsiden og ned til utskipningskaia. Mange bygninger ble ødelagt da tyskerne angrep Longyearbyen i 1943. Blant bygningene som overlevde, var Ahlmannkåken og det gamle posthuset.

Vi får også høre om hverdagslivet i gruvebyen. Arbeiderne kunne bo tett i brakker, og det var et eget forsamlingshus. Drikking og fest hørte med til miljøet, men bildet av gruvearbeiderne som særlig bråkete og drikkfeldige skal ifølge Kvaale ha blitt overdrevet. Noen arbeidere fikk ta med familien til Svalbard, særlig dersom selskapet ønsket å beholde dem over tid.

Etter krigen ble Nybyen bygd for å huse arbeiderne. Også da fortsatte skillet mellom arbeidere og funksjonærer å prege bosetningen. Vi ser rester etter taubanesystemet, som i dag står som kulturminner fra gruvedriftens tid.

Før evakueringen ble det holdt en jubileumsgudstjeneste i den gamle kirken, som markerte 20 år, og senere en avskjedsgudstjeneste med militærparade. Det var den gamle Longyearbyen som ble evakuert og senere brent under krigen.

Turen handler ikke bare om fortiden. Vi snakker også om hvordan Longyearbyen har forandret seg. Kullfyringen ble avsluttet i 2023, og byen har gått over til en midlertidig løsning med diesel mens man arbeider med en mer langsiktig energiløsning. Vi får høre om utfordringene med permafrost, vannforsyning og sikkerhet i et område der isbjørn og skred fortsatt er en del av hverdagen.

Bli med Haakon Kvaale, Anna Karslegard og Ingrid Stavrum på en kjøretur gjennom Longyearbyen. Underveis blir historien synlig i fjellsidene, på kirkegården og blant restene av den gamle gruvebyen – et landskap der sporene etter krig og industri fortsatt er tett på dagens samfunn.

https://radionordnorge.no/longyearbyen-pa-historisk-rundtur-krigsminner-gruver-og-hverdagsliv/

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Kapringen av DS Isbjørn våren 1941 må forstås i lys av den særegne situasjonen på Svalbard under andre verdenskrig. Etter den tyske okkupasjonen av Norge i april 1940 befant en gruppe norske arbeidere seg i et geografisk og politisk grenseland: de var ikke direkte underlagt tysk kontroll, men heller ikke i stand til å forlate området eller slutte seg til de allierte styrkene. Dette skapte en handlingslammelse som for enkelte utviklet seg til et ønske om aktiv deltakelse i krigen.

Blant disse var Bjarne Sevald Langseth og flere andre arbeidere med bakgrunn fra gruveindustrien i Nord-Norge og på Østlandet. De fleste hadde erfaring fra arbeidsplasser som Sør-Varanger gruver, Bjørnøya og Svalbard, men begrenset maritim kompetanse. Gruppen besto dermed av sivile aktører uten formell militær eller nautisk opplæring.

Fartøyet som ble valgt, DS Isbjørn, var et dampskip bygget i 1895, opprinnelig konstruert som isbryter og slepefartøy. På tidspunktet for hendelsen var det i bruk i kulltransporten på Svalbard.

Den 29. mai 1941 tok en gruppe arbeidere kontroll over Isbjørn i Longyearbyen. Kapteinen og deler av mannskapet ble midlertidig satt ut av funksjon, og kursen ble satt vestover med mål om å nå Island og derfra videre til Storbritannia. Hensikten var å slutte seg til norske styrker i eksil og bidra til den allierte krigsinnsatsen.

Kapringen må karakteriseres som et improvisert og risikofylt tiltak. Gruppen manglet nødvendig kompetanse til å føre fartøyet under krevende forhold. Etter kort tid oppsto betydelige problemer knyttet til både navigasjon og teknisk drift. Skipet tok inn vann, noe som i seg selv ikke var uvanlig for eldre dampskip, men som forutsatte kontinuerlig og korrekt håndtering av lensepumper og maskineri. Dette ble ikke ivaretatt tilfredsstillende.

Situasjonen ble ytterligere forverret av dårlig vær og grov sjø. Belastningen på fartøyet økte, samtidig som manglende erfaring gjorde det vanskelig å håndtere både kurs og stabilitet. Etter hvert ble det klart for kaprerne at de ikke ville være i stand til å gjennomføre seilasen uten bistand.

Som følge av dette ble kapteinen løslatt for å gjenoppta kommandoen. Dette markerer et klart vendepunkt i hendelsesforløpet.

Med Haakon Kvaale og Jitse Buitink.

https://radionordnorge.no/ds-isbjorn-affaeren-flukten-fra-svalbard-som-endte-med-seks-henrettelser/

Kilder:

Svalbard Museum

https://www.nb.no/items/3f29ee00fc88f60af30e67c862aa1528?page=0&searchText=%22Bjarne%20Sevald%20Langseth%22

https://www.nb.no/items/1ce6b5ef03542f13f9c9343992c4700a?page=0&searchText=%22Bjarne%20Sevald%20Langseth%22

Saltenposten

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

I denne episoden av Nordnorsk historie møter vi historiker Åsmund Svendsen, førsteamanuensis ved Høgskulen i Volda og forfatter av biografien «Halvdan Koht – Veien mot framtiden». Vi ser nærmere på Kohts liv, politiske virke og betydning for norsk historie.

Halvdan Koht ble født i Tromsø i 1873. Faren, Paul Koht, var lærer og stortingsmann. Familien flyttet til Skien da Halvdan var barn, og etter farens død flyttet moren og barna videre til Kristiania. Han beholdt likevel en sterk tilknytning til Tromsø og Nord-Norge.

Faren inspirerte ham til å engasjere seg for demokrati, norsk selvstendighet og internasjonalt fredsarbeid. Som tenåring deltok han på et fredsmøte i London.

Koht var historiker, målmann og politiker. Han skrev om norsk historie og biografier, og bidro til en mer kritisk bruk av historiske kilder. Han var også en sentral skikkelse i norskdomsrørsla og arbeidet for landsmålet, det som senere ble nynorsk. Han ønsket et selvstendig Norge.

I 1905, under unionskrisen med Sverige, arbeidet Koht for dialog med svenske sosialdemokrater. Målet var å bidra til at konflikten ikke utviklet seg til væpnet krig. Da han ble utenriksminister i Johan Nygaardsvolds regjering i 1935, løftet han fram det han kalte en aktiv fredspolitikk. Han ønsket at små europeiske stater skulle samarbeide gjennom Folkeforbundet for å dempe opprustning og motsetninger.

Politikken møtte motstand, også i Arbeiderpartiet. Flere mente at utviklingen i Tyskland, Italia og Spania viste at fredsarbeid ikke var nok. Norge måtte ruste opp og stå tydeligere sammen med andre land mot diktaturene. Koht var skeptisk til militarisering. Men han var ikke pasifist. Han mente at et land som ble angrepet, både hadde rett og plikt til å forsvare seg. Fra 1937 økte forsvarsbevilgningene, og Koht støttet utviklingen.

Da andre verdenskrig brøt ut i september 1939, ble presset på de nordiske landene stadig sterkere. Sovjetunionens angrep på Finland, britiske og franske planer og tyske interesser i nord gjorde nøytraliteten vanskelig å håndheve. Altmark-affæren i Jøssingfjorden i februar 1940 ble en del av den skjerpede situasjonen før det tyske angrepet 9. april.

Etter invasjonen fulgte Koht regjeringen i eksil. Han sto fast på at Norge ikke skulle innlede forhandlinger med tyskerne. Likevel ble han kritisert for politikken før angrepet og for håndteringen av etterretningsmeldinger om tyske styrker på vei nordover. Høsten 1940 måtte han gå av som utenriksminister.

Da Koht kom tilbake til Norge i 1945, møtte han kritikk i undersøkelsene av det som hadde skjedd. Det vokste fram et bilde av en arrogant minister som ikke hadde forstått faren og sviktet landet. Åsmund Svendsen nyanserer denne fortellingen. Meldinger som virker tydelige i ettertid, var ikke nødvendigvis like klare før invasjonen.

Kohts betydning handler ikke bare om spørsmålet om skyld for 9. april. Han var en produktiv historiker, en viktig språkpolitiker og en sentral utenriksminister i en dramatisk tid. Svendsen mener også at Koht spilte en viktig rolle i regjeringens tydelige motstand mot samarbeid med okkupasjonsmakten våren 1940.

Hvem var Halvdan Koht – og hvordan bør vi forstå valgene han tok da Europa sto på randen av krig? Bli med på en samtale om fredspolitikk, norsk selvstendighet, historiefortelling og en av de mest omdiskuterte skikkelsene i norsk politisk historie.

https://radionordnorge.no/halvdan-koht-fredspolitikeren-som-fikk-skylden-for-9-april/

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Et av funnene er en mannsgrav datert til omkring 200–300 år etter Kristus. Mannen var lagt på et bjørneskinn i en hellekiste av stein. Med seg hadde han sverd, to spyd og skjold. Skjoldet hadde vært malt rødt og blått. I graven lå også rester etter en hund, mat og bjørneklør. Det siste kan ha vært knyttet til skinnet mannen lå på, men den nøyaktige betydningen er ikke kjent.

Gravgavene vitner om at den døde hadde hatt en særskilt posisjon. Våpnene har fått arkeologene til å undre seg over om mannen kan ha hatt kontakt med Romerriket – kanskje til og med tjenestegjort i den romerske hæren. I samtalen blir det vist til likheter med et gravfunn fra Steigen, der en mann også var gravlagt med våpen og en gullring. Men det er ikke mulig å slå fast hvor mannen fra Føre fikk gjenstandene sine, eller om han selv hadde reist sørover.

En annen grav tilhørte en kvinne. Hun var gravlagt med smykker, kniv, kam, hårpinner og et helt grønt glassbeger. Glasset er produsert i Rhindalen og dateres til omkring 300–400 år etter Kristus. Slike glass er funnet i flere graver fra perioden, men ofte er de knust. Det intakte begeret fra Føre er derfor spesielt. Det forteller også om kontakt og utveksling mellom mennesker i Vesterålen og områder langt unna.

En tredje grav var en barnegrav. Barnet var omkring halvannet til to år gammelt og hadde fått med seg en liten leke formet som en fisk. I graven lå også en beinkam. Det er sjelden at barn er gravlagt med så tydelige spor etter personlige eiendeler. Funnene gir et nært innblikk i hvordan også de yngste ble tatt med i gravskikken.

Gravfeltet ble oppdaget på 1950-tallet, da folk hentet sand til støpearbeid. Under gravingen kom menneskebein til syne. Sanden hadde dekket gravene og bidratt til uvanlig gode bevaringsforhold. I 1955 ble feltet undersøkt av arkeologer fra Tromsø Museum. De tolv gravene lå i ulike nivåer. Eldre graver var blitt dekket av sand før nye graver ble lagt oppå.

Gravskikken forteller også om tilknytningen til gården. De døde ble gravlagt nær gården, i hellekister av stein. I flere graver lå det med mat eller kar, som om den døde skulle ha noe med seg på reisen videre. Sæther peker på at mennesker tidligere flyttet mellom ulike boplasser, før gårdsbosetningen etter hvert ble mer fast. Jakt- og fangstfolk levde side om side med bofaste gårds- og fiskerfolk.

Landskapet rundt Føre viser at området hadde betydning over lang tid. I nærheten finnes gårdshauger, gravhauger og spor etter naust. Tre nausttufter er omkring 15 meter lange og dateres i samtalen til omtrent samme periode som gravfeltet. De er ikke undersøkt gjennom utgraving, så det er ikke sikkert hvilke båter eller aktiviteter de var knyttet til.

Langs kysten i Bø finnes også gravholmer. På Svinøya er det registrert omkring 200 graver fra jernalderen. Slike gravsteder kan ha vært mer enn steder for begravelser. De kan også ha markert eierskap, tilhørighet og status i landskapet.

Julie Sæther forteller om funnene og om hvordan arkeologer forsøker å forstå menneskene bak dem. Hva kan våpen, smykker, glass og små leker fortelle? Kan en mann fra Føre ha reist helt til Romerriket? Og hva sier gravene om kontakten mellom Vesterålen og omverdenen for nesten to tusen år siden?

Bli med ut i vinden på Føre, til et gravfelt der sanden skjulte spor etter mennesker som levde, reiste, arbeidet og ble gravlagt ved kysten lenge før vikingtiden.

https://radionordnorge.no/krigerne-fra-fore-gravene-som-forteller-om-vesteralens-fortid/

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Hun ble født i 1867 på Bø i Vesterålen. Landskapet rundt henne var hav, fjell, vær og mørketid. Men også sterke tradisjoner, muntlige fortellinger og mennesker som levde tett på naturens krefter. Dette nordnorske livet skulle senere prege hele forfatterskapet hennes.

Veien fram var alt annet enn enkel. Som kvinne på slutten av 1800-tallet var mulighetene få. Men Regine Normann utdannet seg til lærer og arbeidet i skolen før hun tok steget inn i litteraturen. Hun debuterte som forfatter i voksen alder, noe som i seg selv var uvanlig.

I 1894 kom romanen Krabvaag. Den vakte oppsikt. Her kom en ny stemme inn i norsk litteratur — rå, levende og tydelig forankret i Nord-Norge. Hun skrev om mennesker i små samfunn, om lengsel, tro, slit og makt. Om kvinner som bar tunge liv, men også hadde styrke og vilje.

Regine Normann ble særlig kjent for å løfte fram nordnorsk kultur og fortellertradisjon. Hun samlet eventyr og sagn fra Nordland og bidro til å bevare historier som ellers kunne gått tapt. På den måten var hun ikke bare forfatter, men også kulturbevarer.

Hun levde i en tid da Norge var i endring. Industrialisering, urbanisering og nye tanker preget samfunnet. Midt i dette skrev Regine Normann fram verdien av det lokale, det muntlige og det menneskelige.

Likevel har hun ofte havnet i skyggen av sine mannlige samtidige. Kanskje fordi hun var kvinne. Kanskje fordi hun skrev fra nord. Kanskje fordi litteraturhistorien lenge ble fortalt sørfra.

Men i dag blir hun hentet fram igjen. Som en viktig stemme. Som en av de første store nordnorske forfatterne. Og som en kvinne som tok plass med penn og fortelling i en tid da få ga henne rom.

Regine Normann døde i 1939. Men historiene hennes lever fortsatt. I bøkene. I landskapet hun skrev fram. Og i sporene hun etterlot seg for dem som kom etter.

Med Julie Sæther og Linea Buitink

Programleder Jitse Buitink

https://radionordnorge.no/regine-normann-forfatteren-som-tok-vesteralen-med-seg-inn-i-litteraturen/

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Historien om Dagny Loe og Jørgund Sivertsen er historien om to kvinner fra Øst-Finnmark som ble dratt inn i en av de mest brutale delene av okkupasjonshistorien i nord. Begge levde i det lille kystsamfunnet Berlevåg under krigen. Begge mistet ektemennene sine i det tyske oppgjøret mot partisanmiljøet sommeren 1943. Begge ble arrestert og sendt gjennom det tyske fangesystemet. Og begge kom hjem til et liv som aldri kunne bli det samme igjen.

Jørgund Sofie Sivertsen, født Mikkelsen, ble født 27. november 1915. Biografiske omtaler av boka De kuer oss aldri! beskriver henne som ei jente fra Kramvik ved Kiberg i Varanger. Det er viktig bakgrunn. Kiberg lå ikke i utkanten av verden, men i et grenseområde der havet, Russland og Finnmark bandt folk sammen. Pomorhandelen mellom Nord-Norge og Russland var en bærebjelke i nord fram til 1917, og Kiberg lå ved det østligste punktet på Norges fastland. Etter krigen ble stedet kjent som «Lille Moskva», nettopp fordi forbindelsene østover og partisanmiljøet satte så dype spor.

Tre år eldre var Dagny Kristine Loe, født Hartviksen i Berlevåg 14. oktober 1912. Hun giftet seg med Osvald Edmund Loe i 1931, og paret fikk åtte barn. Ruth Oddny var den yngste; de andre barna var Jan, Solbjørg, Erna, Lilla, Ole, Kristian og Bjørn Arne. Dagny ble boende i Berlevåg, der hun som husmor og åttebarnsmor levde i et kystsamfunn som under krigen også ble et viktig rom for motstand, etterretning og skjul.

Da Tyskland angrep Sovjetunionen 22. juni 1941, fikk kysten i Finnmark enda større strategisk betydning. Forsyningene til Murmansk gikk sjøveien nord om Norge, og den første arktiske konvoien seilte i september 1941. I dette landskapet ble lokalkunnskap om kyst, skipstrafikk og tyske anlegg verdifull. Lokalhistoriewiki og fangearkivet viser at Dagny og Osvald Loe deltok i motstandsarbeid ved å rapportere om troppeforflytninger, skip og forsyninger til sovjetisk etterretning, og at de også skjulte partisaner. Også Jørgund Sivertsen omtales i biografiske kilder som en deltaker i partisanenes motstandsarbeid i Berlevåg.

Sommeren 1943 slo tyskerne tilbake. I Persfjord- og Berlevåg-området hadde partisaner operert med hjelp fra lokale nettverk, og da tyskerne fikk gjennombrudd i etterforskningen, fulgte razziaer, harde avhør og en bred opprulling. Fangearkivets omtale av «Persfjord-tragedien» opplyser at det var krigsrett i Bjørnevatn ved Kirkenes 17. august 1943, at 14 nordmenn sto tiltalt, og at 11 av dem ble dømt til døden og henrettet dagen etter. Blant de henrettede var Osvald Edmund Loe og Øistein Meier Angel Sivertsen, Jørgunds ektemann.

For Dagny Loe kom katastrofen mens familien allerede var slått i stykker. Fangeregisteret viser at hun ble arrestert i Berlevåg (Løkvika) 15. august 1943. I hennes egen etterkrigsfortelling, gjengitt på Lokalhistoriewiki, beskrives transporten til Kirkenes med den seks uker gamle Ruth Oddny. Da de kom fram, var barnet dødt. Derfra gikk veien videre gjennom Kirkenes, Lübeck, Jauer og Aichach, der hun satt til frigjøringen. Dagny ble siden kjent for at hun i fangenskap broderte livshistorien sin på et grått teppe. Da hun kom hjem til Norge i 1945, veide hun 37 kilo.

Etter krigen levde begge videre som tidsvitner, ikke bare som ofre. Dagny Loe fikk ettersendt Deltakermedaljen nesten femti år for sent og sendte den tilbake. I 1992 ga datteren Lilla Loe det grå teppet til Sør-Varanger Museum, og i 2010 fikk Dagny Kongens fortjenstmedalje i sølv. Jørgunds historie ble løftet fram i Hans Kristian Eriksens bok fra 1993. Begge kvinnene er også blant de ti som forteller i dokumentaren Mørketid: kvinners møte med nazismen, som fikk Amanda for beste dokumentarfilm i 1995. Slik ble livene deres en del av den større historien om kvinnene som bar partisankrigen, fangenskapet og etterkrigstidens stillhet på sine skuldre.

https://radionordnorge.no/partisanhjelperne-jorgund-sivertsen-og-dagny-loe-i-krigens-ost-finnmark/

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

På kaia i Sandefjord ligger hvalfangstskipet Southern Actor som var en del av flåten som fangstet på “øya” som var kallenavnet på Sør-Georgia. Her treffer jeg et engasjert gjeng og får høre om “øya” av Øystein Hansen, Erik Hansen, Ivar Liverø, Per Olaf Larsen og Tore Børning.

SØR-GEORGIA UNDER ANDRE VERDENSKRIG

Sør-Georgia hadde før krigen ingen militær betydning i tradisjonell forstand. Øya var et senter for norskdominert hvalfangst, med Grytviken som administrativt og industrielt sentrum. Hvaloljeproduksjonen var av stor strategisk verdi for Storbritannia, særlig som innsatsfaktor i krigsindustrien.

Allerede i 1940 ble det klart for britiske myndigheter at Sør-Georgia kunne få betydning i krigen, både som mulig mål for tyske overflatefartøyer og som del av det globale væretterretningssystemet. I Sør-Atlanteren opererte tyske hjelpekryssere, og tyske raid mot hvalfangstnæringen forekom. Dette skapte behov for et minimum av militært forsvar.

To 4-tommers marinekanoner ble sendt til Sør-Georgia og plassert ved Grytviken. I en tidlig fase ble disse bemannet av lokale hvalfangere, hovedsakelig nordmenn, som fungerte som frivillige artillerister. Disse var sivile, men hadde ofte tidligere militær erfaring og høy teknisk kompetanse.

I 1941 besluttet britiske og norske myndigheter å etablere en formell norsk militær avdeling på øya. Dette resulterte i utsendelsen av «Norwegian Detachment No. 1». Avdelingen besto av én offiser, flere underoffiserer og menige, totalt rundt fjorten mann. Avdelingen stod under britisk overordnet kommando, men var norsk i sammensetning og indre disiplin.

Oppgaven var å bemanne kystartilleriet ved Grytviken, sikre radiostasjoner og beskytte havneanlegg og forsyningslinjer. Avdelingen hadde også beredskap mot mulig landgang eller raid fra tyske fartøyer. Tjenesten var preget av isolasjon, krevende klima og lange perioder uten operativ aktivitet, men med konstant beredskap.

I 1942 ble den norske militære avdelingen trukket tilbake. Etter dette ble artilleriet igjen bemannet av lokale frivillige. Sør-Georgia forble likevel under kontinuerlig britisk kontroll gjennom hele krigen. Øya ble aldri direkte angrepet, men forble et potensielt mål og et viktig bakre støttepunkt i Sør-Atlanteren.

Under hele krigen var det norske nærværet på Sør-Georgia betydelig, både gjennom militær avdeling og gjennom sivile hvalfangere i strategisk viktige roller. Dette gjør Sør-Georgia til et særtilfelle i norsk krigshistorie: et sted utenfor både Europa og Nord-Atlanteren, men med direkte norsk militær tilstedeværelse og kommandoansvar.

Sør-Georgia viser hvordan krigen var global også for små nasjoner, og hvordan norske soldater og offiserer kunne havne i tjeneste i de mest perifere områder av verdenskrigen, langt fra hjemlandet, men med oppgaver som var tett knyttet til krigens overordnede strategiske sammenheng.

Kilder:

https://www.nb.no/items/27e829cebf7956c918e2e75886ff4292?page=175&searchText=%22nord-norge%22

https://www.nb.no/items/3ec86ccaed7df324c4cbe538d3c38a2d?page=3&searchText=%22johannes%20orderud%22%20%22lars%20henriksen%22

https://radionordnorge.no/garnisonen-pa-sor-georgia-da-norske-soldater-voktet-hvalfangstoya/

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

I denne episoden besøker vi Luftforsvarsmuseet i Bodø og møter Simen Knutssøn. Han forteller om etableringen av Little Norway, om hverdagen på treningsleiren og om menneskene som kom dit. Vi får også høre et intervju fra 1992, der NRKs Lars-Erik Michaelsen snakker med flygeren Odd Haabet fra Sør-Varanger om hans egen vei ut av det okkuperte Norge.

Haabet var bare 17 år da krigen kom. Han hadde allerede sett kampene i Finland på nært hold og hørt kanonild og mitraljøser ved grensen. Da Norge ble angrepet, bestemte han seg for å komme seg til de norske styrkene i utlandet. Han forsøkte først å reise sjøveien, men forbindelsen hans ble tatt av tyskerne. Dermed måtte han legge ut på en strabasiøs ferd mot Sverige.

Flukten gikk gjennom fjellområdene ved Sylan. Følget ble forsinket av uvær og måtte søke ly i en koie mens snøstormen raste. Da de kom over grensen, ble de svenske myndighetene mistenksomme. Et attentat mot Meråkerbanen hadde funnet sted, og de ble grundig forhørt. Senere viste det seg at en østerriksk desertør sto bak sabotasjehandlingen. Haabet kom seg videre til Stockholm, der han arbeidet på Grand Hotel Royal og tok utdanning.

Gjennom Håkon Lie ved den norske legasjonen fikk han hjelp til å komme inn på teknisk utdanning. Haabet sto først på Marinens liste, men ønsket seg til flyvåpenet. Han fikk ordnet en overføring, og da muligheten til å reise til England kom, grep han den. På kort tid ble han sendt med et norsk Lodestar-fly til Skottland. Derfra gikk reisen videre via New York til Little Norway i Canada. Det var i 1943, og han var ennå ikke fylt 21 år.

Little Norway hadde først blitt etablert på Toronto Island Airport. Da leiren vokste, flyttet den i 1942 til Muskoka, noen timer nord for Toronto. Initiativet kom fra Bjarne Øen, som arbeidet med å bygge opp Hærens flyvåpen i eksil. Planene hadde først pekt mot Frankrike, men landets fall sommeren 1940 gjorde det umulig. Canada ble løsningen.

På Little Norway fikk Haabet grunnleggende opplæring før han fortsatte på kanadisk flyskole. Han beskriver et sterkt samhold og en tid der alle ønsket å gjøre en innsats for Norge. Samtidig var utdanningen farlig. Flyene var under utvikling, opplæringen gikk raskt, og ulykkene kostet liv. I samtalen anslås det at bare omkring én av fem norske jagerflygere kom tilbake etter krigen.

Simen Knutssøn forteller også om kvinnene som tjenestegjorde ved Little Norway, om en minneduk med navnene til dem som hadde gjennomført opplæringen, og om leirens maskoter – blant dem svartbjørnen Fanny. Mange kjente navn fra norsk luftfartshistorie var innom leiren. Noen ble jagerflygere, andre navigatører, mekanikere eller fikk administrative oppgaver.

Haabet forteller videre om krigens siste fase. 17. mai 1945 var han om bord i en konvoi utenfor Lista da fartøyet gikk inn i et minefelt. Dagen som skulle markere frigjøringen, ble dermed en dramatisk opplevelse. Konvoien kom seg videre, og 18. mai ankom han Oslo. Først i 1946 kom han tilbake til Finnmark, der ødeleggelsene etter krigen gjorde et sterkt inntrykk.

Historien om Little Norway handler om mer enn fly og militær opplæring. Den handler om unge mennesker som forlot hjemlandet, tok store sjanser og fant nye veier for å fortsette kampen for Norge. Gjennom fortellingene til Odd Haabet og Simen Knutssøn får vi et innblikk i både den personlige flukten og den store innsatsen som ble lagt ned for å bygge opp norske luftstyrker i eksil.

https://radionordnorge.no/little-norway-slik-trente-norske-flygere-i-canada-under-andre-verdenskrig/

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

I denne episoden forteller forfatter og journalist Birger Amundsen historien om Galina Lapij – kvinnen som i mange år ble omtalt som en sovjetisk avhopper. Amundsen hørte om hendelsen i 1985, men det skulle gå ni år før han bestemte seg for å finne henne. Han begynte å lete etter en kvinne uten navn, i et land der opplysningene om henne var hemmeligstemplet.

Da Galina kom i land, ble hun fraktet til sykehuset i Longyearbyen. Sysselmannen og overvåkingspolitiet holdt saken tett, og svært lite informasjon ble kjent offentlig.

Den sovjetiske konsulen fra Barentsburg kom på besøk sammen med en KGB-mann. De forsøkte å overtale henne til å reise tilbake. Norske myndigheter lot henne selv avgjøre om hun ville møte dem. Men da tiden kom, gikk Galina i stedet om bord i et Aeroflot-fly og reiste tilbake til Moskva. Det forundret alle. Hvorfor hadde hun satt livet på spill for å komme seg bort, for så å dra tilbake?

I 1994 hadde Sovjetunionen gått i oppløsning. Amundsen arbeidet da i NRKs dokumentarmiljø og bestemte seg for å forsøke å finne kvinnen. Han fikk etter hvert tak i navnet Galina Vladimirovna Lapij og opplysninger om at hun kom fra Nikopol i Ukraina. Ni år hadde gått, og han visste ikke om hun fortsatt bodde der.

Amundsen reiste først til Moskva, der han oppsøkte en tidligere bekjent fra Svalbard, som arbeidet i det russiske utenriksdepartementet. Deretter dro han via Kyiv med tog til Nikopol, langs Dnipro-elva. Gjennom en psykoterapeut fikk han et spor som førte til Galina.

Møtet fant sted utenfor en boligblokk i Nikopol. Da Amundsen viste fram et fotografi av Kåre Møy, nordmannen som hadde funnet henne på Revneset, og tok fram et armbåndsur hun hadde fått av ham, forsto hun hvem han var. Klokken hadde hun tatt vare på i alle disse årene.

Galina fortalte etter hvert hva som hadde skjedd. Hun hadde ikke hoppet fra skipet som en politisk avhopper. Hun hadde fått et mentalt sammenbrudd om bord, og ønsket å komme seg bort fra skipet. Hun var ikke på flukt fra Sovjetunionen, slik mange hadde trodd. Hun ville hjem til moren.

På sykehuset hadde hun fått et brev fra moren, sammen med et fotografi som betydde mye for henne. Amundsen forteller at brevet bidro til at hun valgte å reise hjem.

Amundsen besøkte henne igjen i 2002. Da fikk han se en kladdebok hun hadde gjemt bak en bokhylle. Den var fra sykehuset i Longyearbyen, og i den hadde hun skrevet ned en tekst hun senere deklamerte for ham. Han ba henne skrive om livet sitt. Slik fortsatte kontakten, gjennom brev, tekster og nye møter.

Da Russland invaderte Ukraina i 2022, fikk historien en ny og dramatisk ramme. Amundsen besøkte Galina i Nikopol før krigen brøt ut, og reiste tilbake i mai. På den andre siden av Dnipro ligger Zaporizjzja kjernekraftverk, som russiske styrker hadde okkupert. Senere ble Nikopol beskutt fra området ved kraftverket. Galina og datteren måtte etter hvert flytte til Kyiv, mens moren ble igjen i Nikopol.

I dag er historien om Galina mer enn fortellingen om en kvinne som hoppet fra et cruiseskip. Den handler om hvordan et enkelt menneske kan bli fanget mellom politiske forestillinger, sykdom, krig og tilfeldigheter. Sammen med Birger Amundsen følger vi sporene fra den dramatiske natten på Svalbard til et Ukraina preget av krig – og møter en kvinne som viste seg å være noe helt annet enn alle hadde trodd.

https://radionordnorge.no/avhopperen-galina-kvinnen-som-hoppet-fra-et-sovjetisk-cruiseskip-pa-svalbard/

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Amundsen forteller om årene i Isbjørngruppa ved Norsk Polarinstitutt. Fra 1970-tallet og fram til 1985 deltok han i feltarbeid for å finne isbjørnbinner og hi. En gang kom han og en kollega over en binne med to unger. De skremte henne, og den ene ungen ble liggende igjen utenfor hiet. Da de senere hørte ungen skrike, vendte de tilbake. Amundsen bestemte seg for å forsøke å få den inn til moren. Ved å gå på ski forbi hiåpningen fikk han ungen til å løpe inn. Han forteller åpent om hvor vanskelig det var å gripe inn i en situasjon der naturen måtte få gå sin gang.

Møtene med isbjørn kunne være dramatiske. Amundsen beskriver hvordan store hannbjørner ofte kunne være mindre farlige enn unge, usikre dyr, og hvordan en binne med unger kunne gjøre skinnangrep. Men han understreker at ingen situasjoner er like. Overgangen fra nysgjerrighet til angrep kan skje raskt, og det finnes ingen enkel oppskrift på hvordan man skal håndtere et møte med isbjørn.

Erfaringen fra felt førte ham inn i internasjonale filmproduksjoner. Da BBC arbeidet med dokumentarer om isbjørn på Svalbard, var Amundsen og andre erfarne feltfolk med som sikkerhet. David Attenborough var også innom produksjonen. Målet var å vise isbjørnens naturlige atferd uten at mennesker eller kamera skulle forstyrre.

Ved siden av feltarbeidet samlet Amundsen historisk materiale om Svalbard. Han forteller om interessen for den tyske Schröder-Stranz-ekspedisjonen fra 1912, som forsvant under forsøket på å utforske Nordaustlandet. Sammen med Knut Erik Jensen laget han dokumentarfilmer, blant annet trilogien «The Rim of the World» – «Ytterste verden». En av filmene portretterte fangstmannen Harald Solheim.

På 1980-tallet begynte Amundsen på journalisthøgskolen og fikk etter hvert arbeid i dokumentarredaksjonen på Marienlyst. Der arbeidet han i rundt 20 år med radio og fjernsyn. Et av arbeidene hans, «Blod og spekk til begjær», bygde videre på lydmateriale fra en film om fangstmannen Harald Solheim.

Svalbard forlot han likevel aldri. Han vendte tilbake sommer etter sommer og fulgte utviklingen på øygruppa. Som finnmarking hadde han vokst opp med Russland som både nabo og en del av den kalde krigens trusselbilde. På Svalbard fikk han et nært forhold til russere og til det særegne møtet mellom øst og vest. Der kunne nordmenn og sovjetborgere omgås uten grensegjerder, samtidig som mistanken om spionasje lå under mange av relasjonene.

I samtalen forteller Amundsen om vennskap med russiske forskere og arbeidere, om mistanker om KGB-tilknytning og om hvordan rykter kunne bli oppfattet som sannheter. Han beskriver også en samtale med den ukrainske tidligere sovjetoffiseren Vitali, som fortalte om en hemmelig plan for å ta kontroll over flyplassen i Longyearbyen ved en konflikt mellom øst og vest. Ifølge fortellingen skulle gruvearbeidere fra Barentsburg holde flyplassen i tre timer.

Etter Russlands fullskalainvasjon av Ukraina ble kontakten med gamle venner og bekjente vanskeligere. Amundsen forteller om et besøk i Barentsburg kort tid etter invasjonen, og om hvordan krigen preget stemningen. Kontakten med mennesker i Russland ble mer forsiktig fordi meldinger kunne bli lest av andre.

I denne episoden møter vi Svalbard gjennom Birger Amundsens egne erfaringer – fra isbjørnens uforutsigbare nærvær til den kalde krigens mistillit og dagens spente forhold. Det er en fortelling om et sted der natur, forskning, vennskap og storpolitikk stadig griper inn i hverandre.

https://radionordnorge.no/spillet-om-svalbard-birger-amundsen-om-isbjorn-russland-og-den-kalde-krigen/

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Amundsen ble født i 1948. I Kjøllefjord var krigen og nedbrenningen høsten 1944 en del av foreldrenes minner, selv om det for barna kunne kjennes som noe som hadde skjedd langt tilbake i tid. Hver kveld klokken åtte ringte kirkeklokkene og varslet barna om at det var på tide å gå hjem. Amundsen husker oppveksten som trygg og god.

Veien videre var ikke planlagt. Etter realskolen hadde barna i familien et pliktår i foreldrenes forretning. Deretter dro Amundsen til Rjukan for videre skolegang. Han utdannet seg innen elektronikk, med opplæring fra Rjukan, Tromsø og Trondheim. Senere fikk han arbeid ved satellittstasjonen i Tromsø, der han sikret kvaliteten på data fra vitenskapelige satellitter.

På stasjonen møtte han kolleger som hadde arbeidet på Svalbard, og fortellingene deres vekket interessen. I 1973 dro han til Ny-Ålesund for å arbeide ved ESROs satellittstasjon. Stasjonen skulle legges ned i 1974, da satellittprogrammet var over. Da en henvendelse kom fra et tysk forskningssenter utenfor München, takket han ja til å drifte satellittsystemer der. Overgangen fra isolerte Ny-Ålesund til et internasjonalt arbeidsmiljø i Europa ble et stort skifte.

Senere vendte Amundsen tilbake til Ny-Ålesund og fikk teknisk ansvar for Norsk Polarinstitutts forskningsstasjon. Vinteren 1976–77 arbeidet han der sammen med matematikeren Monika Kristensen. De var en liten gruppe på bare sju personer. Det var første gang en kvinne skulle overvintre på stasjonen, og Amundsen forteller om skepsisen som møtte ordningen. Selv beskriver han året som svært godt, og kameratskapet fra polaroppholdet har vart videre.

I 1977 ble han med på en isbjørnekspedisjon med skuta «Polarstar». Slik kom han inn i Isbjørngruppa ved Norsk Polarinstitutt. Oppdragene gikk blant annet til Kong Karls Land, øst på Svalbard. Der arbeidet gruppene med å spore isbjørn og lokalisere hi. De gikk på ski over det samme terrenget igjen og igjen, ofte uten å vite at de kunne befinne seg rett over et hi. Først når binnene begynte å åpne hiet på senvinteren, kunne sporene bli synlige.

Arbeidet krevde tålmodighet og varsomhet. Målet var å samle kunnskap om isbjørnen, ikke å skyte den. Amundsen forteller at gruppene han var med i aldri avlivet isbjørn, heller ikke i situasjoner som kunne oppleves truende. De forsøkte å lese dyrets signaler, holde avstand og la bjørnen få rom. Han beskriver et møte med en stor hannbjørn i en bratt fjellside på Svenskøya. Dyret kom rett mot dem, passerte på få meters hold og fortsatte oppover. Først etterpå forsto de at bjørnen var på vei mot en binne i parringstiden, og at menneskene sto i veien.

Amundsen forteller også om de alvorlige sidene ved møtet mellom mennesker og isbjørn. I boka «Uten nåde» har han gått gjennom hendelser der mennesker er blitt drept av isbjørn på Svalbard. Han trekker fram ulykken på Bjørnøya i 1971, da en telegrafist ble drept. Hendelsen utfordret forestillingen om at det ikke var isbjørn på øya på den tiden av året. Senere satellittsporing viste dessuten at isbjørn kunne krysse Framstredet mellom Svalbard og Grønland, selv om man tidligere hadde trodd at drivisen gjorde dette umulig.

I samtalen vender Amundsen tilbake til betydningen av tilfeldigheter: Det ene fører til det andre, og muligheter oppstår underveis. Dette er historien om et liv der teknisk arbeid, forskning, feltarbeid og fortelling har flettet seg sammen – og om hvordan en gutt fra Kjøllefjord endte med å bruke store deler av livet i isbjørnens rike.

https://radionordnorge.no/birger-amundsen-fra-kjollefjord-til-isbjornens-rike/

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

I denne episoden av Nordnorsk historie møter vi Simen Knutssønn ved Luftforsvarsmuseet. Han forteller om detektivarbeidet som fulgte etter funnet, og om de dramatiske hendelsene i mai 1940 som kan knyttes til flyet. Identifikasjonen er ikke endelig bekreftet, men flere detaljer peker mot en Heinkel He 59.

AQS oppdaget vrakdelene under arbeid med kartlegging av havbunnen. Selskapet meldte fra til Nordland fylkeskommune, som tok kontakt med museet. Der satte et nettverk av entusiaster og eksperter i gang med å undersøke hva slags fly det kunne være. De sammenlignet videomaterialet fra undervannsdronen med opplysninger i det tyske TAPS-registeret og fikk hjelp fra Forsvarets flysamling på Gardermoen.

Særlig motoren, radiatoren og en peileantenne ga viktige spor. Kombinasjonen gjorde at museet konkluderte med at vraket sannsynligvis er en Heinkel He 59. Flytypen var en sjelden dobbeltdekker med flottører. Den ble brukt til flere oppgaver under krigen, blant annet som ambulansefly og transportfly, men også til minelegging, torpedoangrep og bombing.

Det er likevel ikke mulig å fastslå hvilken av to mulige maskiner som ligger på havbunnen. Begge skal ha gått ned i området i mai 1940. Den ene var et transportfly som ifølge historien skulle frakte brød og ammunisjon fra Trondheim til tyske styrker ved Hemnesberget. Flyet skal ha måttet nødlande på sjøen. De tre tyskerne om bord kom seg til land, men ble beskutt av nordmenn ved en gård. Én ble skutt og drept, en annen ble alvorlig skadet, og den tredje skal ha holdt seg i vannet i flere timer for å unngå kulene. Norske militære fra fartøyet «Honningsvåg» kom senere til stedet og tok de overlevende til fange.

Den andre mulige maskinen var et ambulansefly. Det skal ha landet i nærheten av Sandnessjøen, der tyskerne krevde at arresterte landsmenn skulle løslates og flyet leveres tilbake. De norske myndighetene avslo, og også dette mannskapet ble arrestert. Ambulanseflyet ble senere senket med vilje av nordmenn, men det finnes ulike beskrivelser av hvor dette skjedde.

Også transportflyet skal ha blitt senket med vilje. Ifølge en dagbok fra en maskinist om bord på det norske fartøyet «Handlingsvåg» fikk mannskapet beskjed om at et fly var senket på grunt vann av et lokalt skytterlag. De fryktet at tyskerne ville bombe byen dersom flyet ble liggende synlig. Opplysningene om hendelsesforløpet spriker, og det er derfor ikke mulig å slå fast hvilken av de to maskinene som nå er funnet.

I samtalen forteller Knutssønn også at det kan finnes rundt 500 flyvrak i norske skoger, fjell og farvann. Nye funn blir gjort med jevne mellomrom, blant annet fordi teknologien for å undersøke havbunnen har blitt bedre. Luftforsvarsmuseet må samtidig prioritere arbeidet innenfor sitt samfunnsoppdrag, som er å formidle historien til det norske luftforsvaret.

Vraket ligger fortsatt på havbunnen. Museet har vurdert om det bør heves, men har foreløpig ikke planer om det. På rundt 70 meters dyp brytes materialene langsomt ned under stabile forhold. Når delene tas opp i luft, kan nedbrytningen gå langt raskere. En heving vil derfor kreve både spesialkompetanse og ressurser til umiddelbar konservering.

Funnet er likevel spesielt. Heinkel He 59 er en sjelden flytype, og identifikasjonen kan gi ny kunnskap om de dramatiske kampene på Helgeland i 1940. Men inntil videre må konklusjonen være forsiktig: Vraket i Tjøttfjorden er sannsynligvis en Heinkel He 59, men det er ennå ikke fastslått hvilket fly det er.

https://radionordnorge.no/nytt-flyvrak-i-tjottfjorden-jakten-pa-en-sjelden-tysk-heinkel/

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

I denne episoden besøker vi Trondenes sammen med Frode Bygdnes. På turen går vi gjennom området der de tyske militære anleggene lå, forbi restene av fangeleirene og fram til minnesmerket over de sovjetiske fangene. Bygdnes forteller om hvordan området ble bygd ut, hvordan fangene ble fordelt mellom ulike leirer, og hvordan sporene etter krigen fortsatt finnes i landskapet.

Trondenes var et strategisk viktig område. Kystfortet skulle kontrollere innseilingen mot Narvik, og de fire store Adolf-kanonene var en sentral del av det tyske forsvarsverket. For å bygge anlegget ble sovjetiske krigsfanger satt til tungt arbeid med blant annet jord, betong og kanonfundamenter. Ifølge Bygdnes kom det store grupper fanger til området, og forholdene var svært harde. Fangene fikk lite mat, arbeidet lange dager og ble rammet av sykdom og mishandling.

Bygdnes skiller mellom flere fangeleirer og grupper som oppholdt seg på Trondenes. I tillegg til de sovjetiske krigsfangene var det østligeuropeiske arbeidere som kunne bli utsatt for tvang og straff, og tyske politiske fanger som ble sendt nordover under krigen. Han forteller også om hvordan leirene ble endret etter hvert som byggearbeidet skred fram, og hvordan fanger ble flyttet mellom brakker og områder.

Et av de mest alvorlige spørsmålene handler om fangene som forsvant fra leiren. Bygdnes viser til opplysninger om brakker som ble revet eller tatt i bruk til andre formål, vitnefortellinger om fanger som skal ha blitt drept, og spor han mener kan knyttes til likbål og et mulig krematorium. Han legger fram sin teori om at det også kan ha vært et gasskammer på området. Dette er alvorlige påstander, og i samtalen skiller han mellom dokumenterte opplysninger, vitnefortellinger og egne tolkninger. Han mener det fortsatt er grunn til å undersøke området nærmere.

Ved minnesmerket blir spørsmålet om antallet døde særlig tydelig. På monumentet står det at 800 fanger omkom. Bygdnes peker samtidig på at det etter krigen ble registrert og flyttet 406 levninger under Operasjon Asfalt. Han mener dette ikke nødvendigvis forteller hele historien, og viser til tyske opplysninger om fangetall og store tap underveis. Et nøyaktig dødstall er vanskelig å fastslå.

Vi snakker også om Operasjon Asfalt, da sovjetiske krigsgraver i Nord-Norge ble gravd opp og levningene flyttet til Tjøtta. Minnesmerket på Trondenes ble stående etter lokale protester og en innsats fra Harstad-samfunnet. Det blir fortsatt stelt og markert, blant annet 17. mai.

Underveis forteller Bygdnes også om hvordan den militære utbyggingen grep inn i lokalsamfunnet. Sivile måtte forlate området rundt Trondenes, og de tyske anleggene tok over steder som tidligere hadde vært del av det vanlige livet på halvøya. Han peker på at nettopp fraværet av sivile gjorde det vanskeligere å få vitnesbyrd om hva som foregikk inne i leirene. Samtidig ble området etter krigen brukt på nye måter, blant annet i forbindelse med evakueringen av mennesker fra Finnmark.

Turen på Trondenes handler dermed ikke bare om kanoner og militærhistorie. Den handler også om menneskene som ble tvunget til å bygge det tyske forsvarsverket, om fangenskap og død, og om hvordan lokalsamfunnet har forholdt seg til minnene etter krigen. Sammen med Frode Bygdnes går vi inn i en historie der landskapet fortsatt bærer spor, men der flere spørsmål fremdeles står åpne.

https://radionordnorge.no/trondenes-under-andre-verdenskrig-krigsfangene-leirene-og-de-morke-sporene/

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

I denne episoden av Nordnorsk Historie følger vi den tidligere redningsskøyta RS Nordland på en dramatisk ferd sørover i årene etter andre verdenskrig. Det som på overflaten kan se ut som en ordinær seilas, viser seg å være en planlagt flukt for flere dømte og mistenkte medlemmer av Nasjonal Samling.

Utgangspunktet er Redningsselskapets modernisering etter krigen. De eldre skøytene ble solgt, og RS Nordland havnet i hendene på Olav Holm – en tidligere sentral administrativ aktør i NS. Holm har lenge blitt omtalt som en ubetydelig mellommann, men nyere forskning viser at han spilte en viktig rolle i forberedelsene til flukten sommeren 1948.

I episoden møter vi historiker og forfatter Anne-Kristin Furuseth, kjent for boka Norske nazister på flukt. Hun forklarer hvorfor nettopp Argentina ble et foretrukket mål. Landet opplevde sterk økonomisk vekst under president Juan Perón, ønsket kvalifiserte innvandrere og manglet utleveringsavtaler med Norge. Samtidig fantes det etablerte nettverk som kunne hjelpe flyktningene videre.

Episoden gir et sjeldent innblikk i etterkrigstidens skyggesider: hvordan enkelte valgte eksil fremfor oppgjør, hvordan internasjonale nettverk fungerte i praksis – og hvordan disse flyktningene senere ble møtt av det etablerte norske miljøet i Argentina.

https://radionordnorge.no/rs-nordland-flukten-til-argentina-etter-andre-verdenskrig/

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

RS 6 «Nordland» ble bygd i 1894 etter tegninger av Colin Archer. Den tilhørte den første generasjonen norske redningsskøyter og var en ren seilskute uten motor. Den brede og tunge konstruksjonen skulle gi stabilitet i grov sjø, men krevde dyktige sjøfolk og presis seilføring. Rundt år 1900 hadde Redningsselskapet bare et begrenset antall spesialbygde skøyter, og hver av dem dekket store kystområder.

Kjelvik var på denne tiden et av de største fiskeværene på Magerøya. Havna var trang og infrastrukturen enkel. Når uværet satte inn, kunne mange fartøy søke ly samtidig. Hendelsen viser hvordan naturforhold, havneanlegg og sjøtrafikk kunne komme i konflikt langs kysten. Skøyta ble senere berget, men brant under reparasjon og ble kondemnert.

Tapet førte til at det kom hjelp fra nordlendinger på den andre siden av Atlanteren. Mange hadde utvandret til USA av økonomiske grunner, men beholdt sterke bånd til hjemstedene. De organiserte seg blant annet i Nordlandslaget, et fellesskap for utvandrere med røtter i Nord-Norge. Da de fikk høre at redningsskøyta var gått tapt, tok de initiativ til å samle inn penger til en ny båt.

Redningsselskapet tok imot gaven på bestemte vilkår. Den nye skøyta skulle bygges etter Colin Archers tegninger og settes inn i tjeneste mellom Sør-Helgeland og Vadsø. Resultatet ble RS 23 «Nordland II», bygget ved Brødrene Marcussen i Lyngør og levert i 1910. Den tok over rollen som redningsskøyte i nord.

I årene som fulgte, var «Nordland II» en del av redningstjenesten langs kysten. Den ble stasjonert på ulike steder i Nord-Norge, og Nordlandslaget ønsket at skøyta skulle få en sesong ved hvert fiskevær. Årsberetninger forteller om slep av havarerte båter, assistanse i uvær og redningsaksjoner under vanskelige forhold. For folk i fiskeværene ble skøyta en kjent del av beredskapen.

Under andre verdenskrig fortsatte RS «Nordland II» å operere som sivilt fartøy i et okkupert farvann. Den ble brukt til ulike oppgaver i grenselandet mellom sivilt og militært arbeid, men hovedoppgaven var fortsatt å hjelpe sjøfolk i nød. I løpet av krigsårene ble skøyta motorisert. Det ga bedre manøvreringsevne og større rekkevidde, men viste også hvordan teknologien endret redningstjenesten.

Skøyta hadde tilknytning til flere steder langs kysten. Den var blant annet utplassert i Fleinvær, og opplysninger fra 1944 og 1945 viser at den var til reparasjon og vedlikehold ved verksteder i Vesterålen. I desember 1947 grunnstøtte den ved Fleinvær. Skøyta ble berget, men skadene, alderen og den teknologiske utviklingen gjorde at Redningsselskapet vurderte den som mindre egnet for videre tjeneste.

Dermed ble fartøyet lagt ut for salg. Kjøperen var Olaf Holm, som hadde vært riksjegermester og hatt en ledende rolle i Nasjonal Samling under krigen. Hva han skulle bruke skøyta til, var det få offentlige opplysninger om. Det ble sagt at han bare var mellommann, men historien skulle snart få en dramatisk fortsettelse.

Etter salget forsvant redningsskøyta ut av Redningsselskapets flåte. Navnet «Nordland» ble borte, og fartøyet ble omtalt som «Nord». I neste episode følger vi reisen videre og undersøker hvordan en redningsskøyte, finansiert av utvandrede nordlendinger for å redde liv langs kysten hjemme, kunne ende som fluktfartøy for nazister på vei mot Argentina.

Historien om de to skøytene handler om redningstjenesten, kystsamfunnene og nordlendinger i Amerika som ønsket å støtte hjemstedene de hadde forlatt.

https://radionordnorge.no/rs-nordland-fra-redningsskoyte-i-nord-norge-til-fluktfartoy-for-nazister/

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Bandet ble dannet tidlig på 1960-tallet og utviklet seg raskt fra lokale spillejobber i Nord-Norge til en målrettet satsing i Stockholm. Der fikk de spille på kjente scener, turnere i svenske folkparker og jobbe tett på en musikkbransje som lå flere år foran den norske. The Wizards ble en del av beatbølgen som skylte over Skandinavia, sterkt inspirert av britiske band som The Beatles og The Rolling Stones.

Et av høydepunktene i karrieren kom i 1965, da The Wizards var oppvarmingsband for The Who under deler av deres Sverige-turné. For et band fra Narvik var dette en bemerkelsesverdig anerkjennelse, og et tydelig tegn på at de faktisk hadde nådd et profesjonelt nivå i et tøft, internasjonalt marked.

Mellom 1964 og 1967 spilte The Wizards inn flere singler i Stockholm. De fikk aldri det store kommersielle gjennombruddet, men musikken holder høy kvalitet og bærer preg av et samspilt og ambisiøst band. I dag regnes disse utgivelsene som sjeldne samlerobjekter, og interessen for dem har økt kraftig med årene. Senere har singlene også blitt samlet og gitt ut på nytt, noe som har gjort musikken tilgjengelig for nye lyttere.

Bandet ble oppløst i 1967, omtrent samtidig som beatmusikken mistet grepet og rocken beveget seg i nye retninger. I mange år var The Wizards mest kjent blant spesielt interesserte, men de siste tiårene har historien deres fått økt oppmerksomhet.

Denne historien blir fortalt i detalj i boken skrevet av Robert Dyrnes. Boken gir et lettfattelig og nært portrett av bandet, med fokus på reisen fra Narvik til Stockholm og livet som unge musikere på 1960-tallet. Dyrnes skriver ikke bare om konserter og plateinnspillinger, men også om drømmer, skuffelser og hverdagen bak scenen.

Resultatet er en bok som både fungerer som bandbiografi og som tidsbilde av en epoke da alt virket mulig, men lite var garantert. Sammen med musikken bidrar boken til å sikre at The Wizards ikke blir glemt, men husket som pionerer – et nordnorsk band som våget å ta steget ut i den store popverdenen. Programleder Jitse Buitink

https://radionordnorge.no/the-wizards-fra-narvik-nordnorsk-pophistorie-fra-1960-tallet/

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Vallas interesse for krigshistorie begynte tidlig. En onkel var teknisk interessert og reparerte radioer. Da radioapparatene ble inndratt under krigen, ble noen gjemt unna. Etter frigjøringen i 1945 var det mange radioer og annet teknisk utstyr igjen etter tyskerne. Onkelen fikk tak i radioer, reparerte dem og solgte dem videre. Valla vokste opp omgitt av gamle radioer, og Valla arvet interessen for teknikk.

Museet har en samling inne og en museumspark ute. Blant gjenstandene utendørs er en engelsk hornmine av typen Mark IV, som ble brukt ved minelegging i Vestfjorden i 1940. I parken står også en granat på 40,6 centimeter fra en såkalt Adolf-kanon. Valla forteller at sprengstoffet er tatt ut av granaten.

En stor del av samtalen handler om veibyggingen over Korgfjellet og fangeleirene på hver side av fjellet. På Fagerlimoen i Korgen og i Osen ble det opprettet leirer for krigsfanger som skulle arbeide på veien. Valla viser fram en modell av Fagerlimoen-leiren og gjenstander fra fangetilværelsen. Fangene laget blant annet små bruksgjenstander og sigarettskrin, noe av håndverket ble byttet mot mat. En ovn satt sammen av deler fra flere brakker er også bevart. Den er merket med Organisation Todt og Volkswagen, og Valla mener den kan være et uvanlig spor etter leirlivet.

Vi får høre om hvordan tyskerne voktet broer og jernbanetunneler, og hvordan folk likevel brukte jernbanen som ferdselsåre. Jarle Seljeli forteller om å gå langs sporet som barn, og om en gang han og andre måtte søke ly i en tunnel da et tog kom. Tyskerne var opptatt av å beskytte jernbanen, fordi en ødelagt bru eller tunnel kunne stanse transporten i lang tid.

Et annet viktig tema er senkningen av hurtigruteskipet D/S Nordnorge ved Hemnesberget 10. mai 1940. Skipet lå til vedlikehold i Trondheim da det ble overtatt av tyskerne og sendt nordover med soldater om bord. Norske og allierte styrker fikk melding om skipet, og britiske krigsskip ble sendt for å stanse det. Ved Hemnesberget kom det til harde kamper. HMS Zulu og HMS Calcutta gikk til angrep, og D/S Nordnorge ble torpedert og sank ved kaia.

Valla forteller om soldatene som gikk i land, kampene rundt kaia og sivile som fulgte dramaet fra nærområdet. Seljeli husker flyene og beskytningen fra barndommen. Han forteller at granatsplinter slo inn i området der familien oppholdt seg, og at de søkte ly. Hendelsene ble også opplevd tett på av barn og familier.

Krigshandlingene rammet Hemnesberget hardt. I dagene etter kampene ble stedet beskutt av allierte krigsskip, og store deler av bebyggelsen brant. Valla viser til fotografier og dokumentasjon han har samlet, blant annet bilder fra tyske fotoalbum og materiale fra Nasjonalbiblioteket. Han forteller også om Helge Ingstads arbeid med å dokumentere krigsskadene i området.

Museets samlinger rommer våpen, ammunisjon, teknisk utstyr, fotografier og lokale minner. Noen gjenstander har en tydelig historie, mens andre fortsatt reiser spørsmål om hvor de kom fra og hvordan de ble brukt. Gjennom innsamling og undersøkelser forsøker Valla å gjøre krigshistorien i Hemnes tilgjengelig.

Bli med på en omvisning i Hemnes krigshistoriske museum, og hør Jarle Seljelis minner fra krigsårene. Episoden handler om fangeleirene på Korgfjellet, jernbanen, kampene ved Hemnesberget og D/S Nordnorge – og om hvordan lokale gjenstander og tidsvitner kan gjøre historien nær.

https://radionordnorge.no/hemnes-krigshistoriske-museum-gjenstander-og-tidsvitner-fra-krigsarene/

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Til tross for ulike transportformer – luft og sjø – viser ulykkene hvor brutalt samspillet mellom menneske og natur kan være i nord. De står igjen som sterke påminnelser om risikoen ved ferdsel og arbeid i et landskap der været ofte setter premissene.

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Venus-passasjer kan bare observeres når Venus passerer mellom jorda og sola. På 1700-tallet var observasjonene viktige fordi astronomene håpet å beregne avstanden mellom sola og jorda mer nøyaktig. Vardø var særlig godt egnet fordi midnattssola gjorde det mulig å følge fenomenet om natta.

Hell var keiserlig hoffastronom i Wien og medlem av jesuittordenen. Han reiste fra Wien 28. april 1768 sammen med assistenten János Sajnovics. Reisen var lang og krevende, med dårlige veier og farlig sjø. Først 11. oktober kom følget fram til Vardø. Der ble det bygd et observatorium – omtalt som Norges første astronomiske observatorium – som skal ha stått i nærmere hundre år.

Mens han ventet på observasjonsdagen, arbeidet Hell med flere vitenskapelige spørsmål. Han undersøkte nordlyset og jordas magnetisme. Sajnovics studerte samisk språk og sammenlignet det med ungarsk. Arbeidet hans førte til en avhandling som vakte oppsikt, og som beskrev samisk som en del av den språkfamilien vi i dag kjenner som den finsk-ugriske.

Ekspedisjonen fikk også betydning for folk i Finnmark på mer praktiske områder. I forbindelse med kongens oppdrag ble det organisert regelmessig postgang til Finnmark. En ordning som først var knyttet til ekspedisjonen, ble senere etablert som et fast tilbud. Slik fikk et internasjonalt astronomisk prosjekt også følger for kommunikasjonen i landsdelen.

Den 3. juni 1769 kom dagen Hell hadde reist så langt for å oppleve. Det hadde vært tett tåke tidligere på dagen, men utover kvelden klarnet det opp. Under midnattssola fikk han gode forhold til å observere Venus-passasjen. Han noterte tidspunktene for de ytre og indre kontaktene med stor nøyaktighet. Venus gled inn over solskiven klokken 21.15. En mørk sky dekket senere sola, men lettet igjen før passasjen var over, slik at Hell også fikk med seg den siste fasen.

Etterpå vendte Hell sørover. Han ønsket å legge fram resultatene for kong Christian VII før de ble offentliggjort. Ventetiden skapte irritasjon i det internasjonale astronomimiljøet. Da tallene omsider ble publisert, skilte de seg fra andre observatørers resultater, og Hell ble beskyldt for å ha manipulert målingene. Senere undersøkelser viste imidlertid at observasjonene hans var svært gode, og at både utstyret og bestemmelsene av geografisk posisjon var pålitelige.

Hell hadde planer om å skrive et stort verk om ekspedisjonen og forskningen i nord, men bare deler av materialet ble utgitt. Jesuittordenens oppløsning i 1773 kan ha bidratt til at det omfattende verket aldri ble fullført.

Episoden tar oss også til Dønnes på Helgeland. Der kom den danske astronomen Peder Horrebow og landmåleren Ole Nicolai Bützow, som hadde reist nordover for å observere Venus-passasjen. De nådde ikke fram til Tromsø, men måtte gjøre observasjonene fra Dønnes. Samtalen løfter også fram Dønnesgodsets historie og anbefaler et dypdykk i fortellingen om denne store gården og godssamlingen.

Venus-passasjen i 1769 knyttet Vardø og Nord-Norge til et internasjonalt vitenskapelig samarbeid. Historien om Maximilian Hell handler derfor ikke bare om astronomi, men også om krevende reiser, språkforskning, nordlys, magnetisme og praktiske følger for folk i nord. Bli med på en reise tilbake til en tid da en sjelden hendelse på himmelen førte forskere helt til verdens nordøstlige utkant.

https://radionordnorge.no/maximilian-hell-astronomen-som-reiste-til-vardo-for-a-observere-venus/

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

I 1927 kom Henry Kleiven fra Mosjøen til Misiones i Argentina. Han skulle bli der resten av livet.

Denne episoden av Nordnorsk Historie forteller historien om Henry Kleiven og det norske miljøet som vokste fram i byen Oberá i provinsen Misiones. Her ryddet skandinaviske innvandrere jord, bygde plantasjer og skapte nye lokalsamfunn i rød jord og tett jungel.

Gjennom intervjuer gjort sent i livet med Henry Kleiven og hans venn Odd Bothner, får vi høre direkte tidsvitneskildringer fra de første årene i Argentina – om arbeid, hverdagsliv og det å slå rot langt fra Norge. Intervjuene preges av nøkternhet og stillferdighet, og sier like mye gjennom det som ikke blir sagt.

For å forstå bakgrunnen, sammenhengene og betydningen av disse livene, brukes også intervju med Ørnulf Kibsgaard.

Episoden berører også skjebnen til Sigurd Eskeland, en del av det samme miljøet, som senere dro tilbake til Europa og ble motstandsmann – og aldri kom hjem igjen.

Dette er ikke en historie om helter i store ord.

Det er en historie om arbeid, ansvar og valg.

Om å reise – og om å bli.

https://radionordnorge.no/pa-sporet-av-nordmenn-i-argentina/

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Bestemoren fortalte om bombingen av Vadsø, der hun arbeidet, og om flukten til fots tilbake til familien i Tana. Hun fortalte også om hvordan de måtte flykte fra tyskerne da hjemstedet skulle brennes. Familien søkte til skogs og overnattet ute. En natt begynte det å snø, og bestemoren våknet dekket av hvit snø. Dette minnet festet seg hos barnebarnet. Bestemoren sa senere at hun alltid skulle ha hvitt sengetøy.

For Gullvik var fortellingene som barn først og fremst historier om mennesker og steder hun ikke kjente. Hun skulle ønske hun hadde lyttet mer og spurt om flere detaljer mens bestemoren levde. Da bestemoren døde, ble arbeidet med dokumentaren også en måte å forsøke å forstå hennes historie på. Samtalene med moren gjorde det tydelig hvordan krigsopplevelsene hadde satt spor gjennom flere generasjoner.

Et sentralt tema i «Bestemors krig» er møtet mellom lokalbefolkningen i Finnmark og de norske soldatene i 2. bergkompani. Kompaniet kom fra Skottland mot slutten av 1944. I Gullviks families fortellinger var ikke de norske soldatene nødvendigvis heltene. Bestemoren hadde fortalt om tyske soldater som både kunne være gode og dårlige mennesker, og om sovjetiske soldater som hjalp lokalbefolkningen med mat. De norske soldatene ble derimot møtt med skuffelse.

Gullvik peker på at folk i Finnmark hadde blitt oppfordret til å bli igjen da evakueringen nærmet seg. De kunne derfor ha forventet hjelp fra norske myndigheter. Da soldatene kom, hadde de ifølge hennes framstilling lite utstyr og mat å dele ut. Samtidig kan soldatene ha ventet å bli møtt som frigjørere. Slik oppsto det et vanskelig møte mellom en krigstrett sivilbefolkning og soldater som selv kom fra en krevende situasjon.

I samtalen kommer det også fram at det ble begått overgrep mot sivile. Gullvik kjenner ikke til noen offisiell prosess eller et samlet oppgjør etter krigen. Hun viser til at det finnes rapporter og dokumenter fra samtiden som omtaler hendelsene, og at temaet ble tatt opp i litteraturen flere tiår senere. Hun mener historien har blitt borte i en større fortelling der oppmerksomheten i stor grad har vært rettet mot andre deler av Norge og Europa.

Etterkrigstidens behov for å bygge opp et nasjonalt selvbilde er også en del av samtalen. Gullvik reflekterer over hvordan fortellingen om «gode nordmenn» kunne gjøre det vanskeligere å snakke om mennesker som hadde handlet på ulike måter for å overleve under okkupasjonen. Krigshistorien var ikke nødvendigvis så enkel som skillet mellom helter og skurker.

Gullvik forteller også om hvordan bestemoren bar med seg krigen resten av livet. I eldre år fikk hun tilbakeblikk til det hun hadde opplevd. Andre i familien var preget på andre måter. Gullvik tror slike erfaringer kunne sette spor også hos barna og barnebarna, men understreker at hun først og fremst kan snakke om sin egen familie.

I episoden diskuterer vi hvorfor krigshistorien i Finnmark har fått mindre plass i skole og offentlighet enn mange andre deler av andre verdenskrig. Gullvik opplever at interessen og bevisstheten har økt, særlig i Finnmark, men er usikker på hvor mye myndighetene har endret formidlingen.

«Bestemors krig» handler dermed både om en families minner og om et større spørsmål: Hvilke historier blir en del av den nasjonale krigshistorien, og hvilke blir liggende i skyggen?

https://radionordnorge.no/bestemors-krig-de-glemte-historiene-om-krigen-i-finnmark/

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Turen starter ute på fortområdet. Her ble det under andre verdenskrig etablert et tysk kystfort for å beskytte innseilingene til Tromsø. Vi får se kanonstillinger, bunkere, lyskastere, minekaster og andre installasjoner. I bunkerne var det rom for mannskapet, blant annet sove- og oppholdsrom, mens ammunisjon ble oppbevart i egne anlegg. Fortet var også i bruk etter krigen. Det norske forsvaret benyttet området helt fram til begynnelsen av 1990-tallet.

Under angrepene mot Tirpitz ble kanonene på fortet brukt mot flyene, og lyskasterne kunne søke etter luftmål. Episoden viser også fram en stor granat fra Tirpitz. Den er panserbrytende og veier ifølge omvisningen rundt 800 kilo. Granaten og hylsen er blant de konkrete sporene etter det tyske slagskipet som har funnet veien inn i museets samlinger.

Inne på museet møter vi en omfattende samling av militært utstyr. Her finnes tyske og britiske radioer, agentradioer og et aggregat som kunne levere strøm til en radio. Blant de mest spesielle gjenstandene er en Enigma-maskin. Den skal fortsatt fungere, men hvordan den kom til museet, er ukjent. Eilertsen forteller også om hvordan polske kryptologer bidro til arbeidet med å knekke Enigma-koden, og om svakheter ved det tyske krypteringssystemet.

Våpensamlingen omfatter blant annet MP40, Stengun, MG42, Luger, Walther, Lee-Enfield og Mosin-Nagant. Flere av våpnene er brukt i kamp eller under andre militære forhold. Samlingen inneholder også gjenstander med ukjent bakgrunn. Museet forsøker fortsatt å finne ut hvor enkelte av dem kommer fra, og hva slags historie de bærer med seg.

En egen avdeling er viet Tirpitz. Slagskipet ble senket ved Håkøya i 1944, og museet har tatt vare på en rekke gjenstander fra skipet. Vi får se blant annet våpen, ammunisjon, utstyr og gjenstander fra messa. Eilertsen forteller også om torpedo- og ankerkjeder og om hvordan deler av skipet senere ble hentet opp og brukt på nytt. Det ligger fortsatt store mengder vrakrester på havbunnen, og området er fredet.

Episoden handler også om menneskene og hendelsene bak gjenstandene. Vi får høre om norske soldater under kampene ved Narvik og Gratangen i 1940, og om hvordan innsatsen deres lenge ble opplevd som lite anerkjent. Eilertsen forteller at interessen for krigshistorie har fulgt ham siden oppveksten i en forsvarsfamilie. Morfaren hans deltok i kampene ved Gratangen og ble såret.

I museets fangeavdeling kommer vi inn på Sydspissen og Krøkebærsletta, to av fangeleirene i Tromsø under okkupasjonen. Her vises blant annet en modell av Krøkebærsletta og et maleri laget av den tidligere fangen Torleif Markussen. Eilertsen forteller om jugoslaviske krigsfanger som ble henrettet, og om den brutale behandlingen fangene ble utsatt for. Historiene minner om at krigshistorien ikke bare handler om våpen og militære operasjoner, men også om fangenskap, motstand og menneskelige lidelser.

Museet drives på frivillig basis, og samlingene er større enn lokalene gir rom for. Mye ligger derfor på lager. Eilertsen forteller om ønsket om et tilbygg som kan gi plass til mer av materialet, blant annet en utstilling om den kalde krigen. Museet tar imot besøkende i den ordinære sesongen, men åpner også etter avtale for grupper og skoleklasser.

Bli med på en omvisning i Tromsø Forsvarsmuseum, og få et nærmere møte med gjenstandene, fortellingene og menneskene som holder den nordnorske forsvarshistorien levende.

https://radionordnorge.no/tromso-forsvarsmuseum-krigshistorie-tirpitz-og-fortellingene-bak-gjenstandene/

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

I denne episoden besøker vi Andenes kirke, der kirkeverge John Harald Andersen forklarer hvorfor kirkerommet har fått navnet kirkeskipet, og hva båtene under taket kan bety. I mange kirker er det en modell av en tradisjonell båt, som en fembøring. Skipene kan være gitt som gaver, og noen av dem har en historie som strekker seg langt tilbake.

Vi ser også nærmere på kirkeskipet i Dolstad kirke i Mosjøen. Der henger en dansk modell av et orlogsskip, gitt til kirken av Petter Agersborg på 1760-tallet. Skipet fører dansk flagg, og det finnes ikke noen sikker tradisjon for at det ble gitt som en votivgave – altså en gave som uttrykker takknemlighet for å ha blitt berget fra fare.

Likevel er det knyttet sagn til skipet. Ett forteller om kirkefolk som ble overfalt av sjørøvere en søndag. Et orlogsskip skal ha kommet inn Vefsnfjorden, tatt røverne til fange og sørget for at det stjålne kom tilbake. Et annet sagn handler om samer som var på vei til kirken, men ble tatt til fange etter en konflikt med bumenn. Da de sto i fare for å bli drept, skal et skip ha kommet inn fjorden og reddet dem. I begge fortellingene blir kirkeskipet forstått som en takkegave fra dem som fikk hjelp.

Historiene viser hvordan muntlige fortellinger kan vokse og endre seg gjennom generasjoner. Når skriftlige kilder mangler, kan det være vanskelig å vite hva som faktisk har skjedd. Det er derfor viktig å skille mellom det vi vet om skipet, og legendene som senere er blitt knyttet til det.

I episoden forteller vi også om kirkeskipet i Elsfjord kirke, der det henger en fembøring, og om tradisjonen med votivskip i Danmark og resten av Europa. Der har kirkeskip vært en del av kirkerommene i flere hundre år. Vi får høre om noen av de eldste bevarte modellene i Norden, blant annet et skip i Storkyrkan i Stockholm og et i Mariakirken i Bergen.

Et annet tema er navnet Dolstad. I et innslag fra NRK forteller Anna Jakobsen om en mulig samisk forklaring på stedsnavnet. Hun knytter det til det samiske ordet «dolle», som betyr ild, og en fortelling om et stort bål som skulle bli samenes endelikt. Tolkningen er en mulig forklaring, ikke en fastslått sannhet.

Til slutt går turen til Nordkjosbotn kirke, der Emil Helge Sjøthun og døtrene hans har gitt et modellskip av båten som reddet Roald Amundsen og mannskapet hans i 1925.

Kirkeskipene minner oss om hvor tett sjøen, troen og lokalsamfunnene har vært knyttet sammen i Nord-Norge. Neste gang du besøker en kirke, kan det være verdt å løfte blikket. Båten under taket kan romme både symbolikk, lokalhistorie og fortellinger som fortsatt lever.

I Andenes kirke ser vi på et seilskip som ifølge opplysningene i kirken er bygd i 1876. Det kan være en gave fra tiden rundt byggingen, men bakgrunnen er ikke helt klar. Kirkevergen har opplysninger i arkivene om hvem som ga skipet. Slike detaljer kan fortelle mer om menneskene som ønsket å sette spor etter seg i kirkerommet.

Kirkeskipet har også en symbolsk plass i rommet. Hovedrommet i kirken kalles kirkeskipet, og båten under taket gjør bildet av reisen tydelig. Menigheten er på en felles ferd sammen med Jesus. Samtidig kan en båtmodell peke mot hverdagen til menneskene som samlet seg i kirken. I kystsamfunn var sjøen en del av arbeid, ferdsel og livsgrunnlag.

I Danmark er det vanlig å ha krigsskip eller orlogsskip hengende i kirketaket. Tradisjonen er en del av den dansk-norske kulturhistorien. I Norge er det færre nye kirkeskip, mens eldre modeller er blitt tatt vare på og restaurert. Episoden viser hvordan dokumenterte opplysninger og muntlige sagn kan gi ulike lag av betydning til ett og samme skip.

https://radionordnorge.no/kirkeskip-i-nord-norge-historiene-bak-batene-under-kirketaket/

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Samtalen starter om bord i den gamle DS Finnmarken, der vi ser nærmere på salongen og pianoet. Richard With ønsket piano om bord på skipene sine. Han var musikalsk, og moren, Anne Bergitte Dahl, var pianolærer i Tromsø. Musikk og gode omgivelser var en del av opplevelsen han ønsket å gi passasjerene.

With vokste opp i et sjøfartsmiljø. Faren, Sivert Regnor With, hadde bakgrunn som sjømann og ble senere fyrvokter. Familien hadde lange tradisjoner for handel og seilas på Kvitsjøen og langs norskekysten. Richard lærte tidlig om sjøen, farleder og skip. Samtidig vokste han opp i Tromsø i en periode med sterk økonomisk utvikling, der handelen med Russland og Europa ga byen en særstilling.

I 1881 var With med på å etablere Vesteraalens Dampskibsselskab (VDS). Ideen sprang blant annet ut av frustrasjonen over hvor vanskelig det var å få fraktet fisk raskt og pålitelig til markedene. Fersk fisk kunne tape verdi når transporten tok for lang tid. With reiste rundt i Lofoten og Vesterålen for å tegne aksjer og skaffe kapital til et dampskip. Han fikk med seg handelsfolk som så behovet for bedre kommunikasjoner og større muligheter for næringslivet i nord.

Den første hurtigruteseilasen gikk 2. juli 1893, da DS Vesteraalen la ut fra Trondheim med kurs for Hammerfest. Det var starten på en ny forbindelse langs kysten. Ruten gjorde det mulig å frakte post, passasjerer og varer mer regelmessig, og ble etter hvert viktig i mange nordnorske lokalsamfunn.

Men Andreassen forteller også om motstanden With møtte. De etablerte rederiene Bergenske og Nordenfjeldske hadde sterke posisjoner i kystfarten og ønsket ikke nødvendigvis en ny konkurrent. Det var krevende å få gjennomslag for en rute som skulle gå raskt og regelmessig. With hadde en klar tanke: Hurtigruta skulle være en effektiv stamrute, mens lokale båtruter skulle sørge for forbindelsen til mindre steder.

Et annet stort prosjekt var Risøyrenna. Den grunne passasjen gjennom Risøysundet hindret større skip i å komme fram til Risøyhamn og andre steder i Vesterålen. With arbeidet politisk for at renna skulle mudres. Arbeidet krevde nye mudringsmetoder og tok mange år, men 25. juni 1922 ble Risøyrenna åpnet for ordinær ferdsel. For Vesterålen var dette en viktig milepæl.

Gjermund Andreassen viser også fram sider ved With som ikke alltid får plass i fortellingen om «Hurtigrutens far». Han var engasjert i nordnorske interesser gjennom hele livet, blant annet i sjøfolks organisasjoner og arbeid for mennesker som trengte hjelp. Etter at han gikk av som direktør i VDS, ble han stortingsrepresentant for Vesterålen fra 1910 til 1912.

Samtalen kommer også inn på Nordlendingenes Forening og hvordan en sterkere bevissthet om Nord-Norge vokste fram på 1800-tallet. Withs engasjement sprang ut av et miljø der mange ønsket større innflytelse over egen utvikling, og der handel, fiskeri og samferdsel var avgjørende spørsmål.

Boka til Gjermund Andreassen bygger på et omfattende kildearbeid. Forfatteren forteller at han først undersøkte With i forbindelse med et scenearbeid, men oppdaget at det fantes langt mer materiale enn han hadde ventet. Arbeidet gjorde at han så With som et mer sammensatt menneske enn den velkjente helteskikkelsen.

Hvem var mannen bak Hurtigruten? Hva drev ham til å satse på nye løsninger, og hvilken betydning fikk arbeidet hans for Nord-Norge? Bli med på en vandring gjennom Hurtigrutemuseet og historien om Richard With – skipsmannen, gründeren og nordnorgepatrioten.

https://radionordnorge.no/richard-with-hurtigrutens-far-og-en-drivkraft-for-nord-norge/

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

I denne episoden møter vi Reidar Vollstad ved Tromsø Forsvarsmuseum. Han forteller om dagen da Tirpitz ble senket, og om hvordan det var å vokse opp i Tromsø-området mens det tyske slagskipet lå i fjordene. Vi får også høre om skipets historie, de alliertes jakt på det og angrepene som til slutt satte det ut av spill.

Tirpitz ble sjøsatt i Wilhelmshaven 1. april 1939. Det var søsterskipet til Bismarck, men større og teknisk forbedret. Skipet var over 250 meter langt, hadde kraftig pansring og et mannskap på omkring 2500. Byggingen krevde store mengder stål, arbeidskraft og teknologi. Det var et synlig uttrykk for Nazi-Tysklands industrielle kapasitet og ambisjoner til sjøs.

Etter at Bismarck ble senket i 1941, ble den tyske overkommandoen mer forsiktig med å bruke de store slagskipene. Tirpitz ble i stor grad en «fleet in being» – en trussel som bandt opp store allierte flåtestyrker, selv når skipet lå i ro. I 1942 ble det sendt til Norge. Fra baser i norske fjorder kunne det true de arktiske konvoiene som fraktet livsviktige forsyninger til Murmansk og Arkhangelsk.

https://radionordnorge.no/da-reidar-vollstad-sa-tirpitz-bli-bombet-slagskipets-siste-dag-ved-tromso/

Tirpitz deltok også i angrepet på Svalbard 8. september 1943 sammen med slagskipet Scharnhorst og flere mindre fartøyer. De norske styrkene på øygruppen var tallmessig underlegne. I episoden får vi høre et arkivklipp der en av de norske deltakerne beskriver styrkeforholdet: over 7000 tyske soldater mot 153 nordmenn. Angrepet la store deler av bebyggelsen på Svalbard i ruiner.

De allierte arbeidet samtidig for å finne og ødelegge Tirpitz. Norske agenter langs kysten rapporterte om skipets bevegelser, og britiske fly gjennomførte rekognosering og angrep. Torstein Raaby var blant nordmennene som bidro med etterretning. I tillegg klarte britiske dvergubåter å plassere sprengladninger under skipet i Altafjorden i september 1943. Skadene satte Tirpitz ut av spill i lang tid.

Etter nye angrep ble slagskipet flyttet til Håkøya ved Tromsø 16. oktober 1944. Der lå det fortsatt som et viktig mål for britene. Den 12. november kom 32 Lancaster-bombefly inn over fjorden. De slapp store bomber, og Tirpitz kantret og sank.

Reidar Vollstad var ni år og sto utenfor huset sammen med faren da flyene kom. Moren og de yngre søsknene hadde gått ned i kjelleren, fordi familien fryktet at fly kunne bli skutt ned og styrte mot land. Vollstad husker hvordan flyene kom i formasjoner, drønnene fra bombene og eksplosjonene rundt fjorden. Fra stedet der familien sto, kunne de ikke se selve Tirpitz, men de forsto at et voldsomt angrep pågikk.

Han forteller også om tidligere møter med slagskipet. Når familien reiste til Tromsø med melkebåten, fikk barna av og til komme opp og se det enorme skipet som lå i fjorden. De visste at det var tysk og tilhørte fienden. Da det til slutt ble senket, kjente de lettelse. Samtidig reflekterer Vollstad over at nesten tusen tyske sjøfolk mistet livet.

I samtalen forteller han også om hverdagen under okkupasjonen, om tyske soldater som marsjerte fra fortet ved Malangen, og om farens skjulte jaktgevær. Familien bodde på Vålstad på Malangshalvøya. Han husker også at de senere bodde i en tidligere fangeleir på Krøkebærsletta.

Historien om Tirpitz handler derfor ikke bare om et mektig slagskip og de militære operasjonene som til slutt senket det. Den handler også om menneskene som levde i nærheten, om barn som fulgte flyene over fjorden, og om hvordan krigen satte spor i hverdagen i Tromsø-området.

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

I denne episoden hører vi Alfred Henningsen fortelle om tjenesten som løytnant i Finnmark vinteren 1944–45. Opptaket ble gjort av NRK i 1969, og intervjueren er Ivar Bright Myhre. Han forteller om ankomsten til Kirkenes og patruljene vestover.

Henningsen var med i Den norske militærmisjonen til Russland i 1944. Gruppen skulle fly fra Skottland til Murmansk, men manglet sovjetiske visum. Dårlig vær hindret senere flytransporten, og britene stilte i stedet jagerne HMS Savage og HMS Scorpion til disposisjon. De gikk fra Scapa Flow og kom fram til Murmansk før konvoien med Bergkompani 2.

Fra Murmansk gikk reisen videre med russisk fartøy til Liinahamari og derfra over land til Kirkenes. Henningsen husker synet av byen i flammer. Kullagrene brant fortsatt. Den norske staben etablerte seg i brakker ved Sandnes, mellom Bjørnevatn og Sandnes.

De norske styrkene skulle undersøke områdene vestover og holde kontakt med befolkningen. Henningsen forteller om en tidlig patrulje sammen med Torstein Raaby og frivillige nedover Tana til Smalfjord. De møtte mennesker de kjente fra før, og fant enkelte hus som fortsatt sto.

Etter hvert fikk Henningsen ansvar for sjøgående patruljer. I desember 1944 kom de til Magerøya. Ved Mefjord, øst for Nordkapp, fant de en stue der det fortsatt var varme på ovnen. Senere møtte de tre menn som lette etter sauer. De førte patruljen til Trevika, der 52 mennesker – kvinner, barn og menn – hadde bygd gammer i en stor steinur.

Menneskene hadde levd på sauekjøtt og litt mel. Henningsen forteller at patruljen hadde med sjokolade, sukker og sigaretter fra England. Gleden over å møte norske soldater og få forsyninger var stor. De skjulte fortalte at tyskerne fortsatt var i Honningsvåg, og at tyske E-båter patruljerte rundt øya. De fikk avtalt signaler og kontaktmuligheter.

Men hjelpen de hadde håpet å bringe, kom ikke. De allierte måtte prioritere kampene i Vest-Europa, og det manglet tonnasje til å frakte forsyninger nordover. Henningsen forteller særlig om Tønsberg Castle, som hadde utstyr, proviant, radiosendere, våpen og ammunisjon om bord. Skipet ble senket, og muligheten til å gjennomføre en større hjelpeekspedisjon forsvant.

Den 21. februar 1945 ble Henningsen tatt til fange under et oppdrag i Sortvik i Porsanger. Han og mannskapet skulle hente mat fra et lager gjemt i en gamme, for å bringe forsyninger til sultende mennesker på den andre siden av fjorden. De trodde ikke tyskerne var i området. Da Henningsen gikk i land, åpnet tyske soldater ild. Han ble såret, flere av mennene ble truffet, og båtmotoren ble skadet. Henningsen ble tatt til fange og senere operert i Oslo.

Han forteller også om den dramatiske kampen mellom skipperen Johan Egletsen og SS-mannen Odd Stigen om bord i båten Glimt.

Mot slutten av samtalen kommer Henningsen inn på Hopseidet. Han hadde vært i området og kjent menneskene som bodde der. Han forteller om den tyske aksjonen i mai 1945, bare dager før frigjøringen, da mange mennesker ble drept. Det var en tragedie, særlig fordi han tidligere hadde gitt folk håp om at hjelpen fra England snart skulle komme.

Selv flere tiår etter frigjøringen hadde Henningsen fortsatt drømmer om natten. Samtalen gir et nært innblikk i kampene i Vest-Finnmark og i den krevende jobben norske soldater gjorde for å nå fram til befolkningen mens krigen ennå pågikk.

Med tillatelse av NRK.

https://radionordnorge.no/kampene-i-vest-finnmark-1944-1945-alfred-henningsens-dramatiske-krigsminner/

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Grete Mortensen var ni år da tyskerne kom til Gamvik i november 1944. Familien hadde sett røyken fra Berlevåg og forsto at brenningen kunne nå dem. Familien søkte tilflukt i en hule sammen med andre. Folk la stein for å skjerme dem mot havet.

Flukten var ikke over. Familien måtte flytte flere ganger mens de forsøkte å unngå de tyske styrkene. Faren ble tatt av tyskerne sammen med ei ku. Han ba om å få hente familien før han ble ført bort, og fikk komme tilbake til dem, mens kua ble tatt. Etter nye fluktrunder kom familien tilbake til Gamvik før de ble evakuert med båt. Reisen gikk via Båtsfjord og Kiberg før de kom til Vardø. Grete husker trangboddhet, sjøgang og frykten om bord.

I Vardø fikk faren arbeid, og familien ble værende der gjennom vinteren. Det var der de fikk høre at krigen var slutt. Hjemmet i Gamvik var borte.

Vi møter også Ernly Eriksen, som ble født på Veidnes i Lebesby i 1948. Hun forteller om familien som holdt seg skjult i en gamme høsten og vinteren 1944–45. Omkring halvparten av bygdas befolkning skal ha søkt tilflukt i fjellet. Foreldrene og seks barn holdt seg i en gamme som var gjort klar fordi folk ventet at tyskerne skulle brenne bygda.

Den 16. desember 1944 kom tyske soldater til området. En gruppe mennesker ble tvunget tilbake til bygda og opp til gammene. Soldatene skjøt mot en gamme, og Helmine Sørensen ble drept. Familien til Ernly var ikke i den aktuelle gammen. Da tyskerne senere skulle hente barna, hadde de søkt tilflukt i en annen gamme lenger oppe. En eldre bror tok ansvar for de yngre. Faren lette etter dem i flere døgn før familien ble samlet igjen.

Per Kristian Olsen har lagt merke til at mange tidsvitner forteller om avreisen og ankomsten, men hopper over selve transporten. Han mener det kan skyldes hvor vond og skremmende reisen var. Mange ble stuet ned i lasterom, i mørke og fuktige rom med dårlig luft og uten ordentlige sanitærforhold. Mange fryktet også å gå på havet mens ubåtkrigen pågikk.

Olsen forteller om skipene Carl Arp og Adolf Binder, som fraktet store grupper evakuerte under svært vanskelige forhold. Han viser til at rundt 2000 mennesker ble stuet sammen i lasterommet på Carl Arp. Da skipet kom til Narvik, måtte hjelpearbeidere ta seg inn i lasterommet for å få folk ut. Røde Kors beskrev forholdene som umenneskelige. Mange var syke, og lukten var så sterk at redningsmannskap måtte bruke gassmasker.

Hvorfor ble så mange erfaringer fortiet etter krigen? Olsen peker på skam, traumer og ønsket om å beskytte barna mot det vonde. Mange ønsket å se framover og bygge opp livene sine igjen. For mange ble det vanskelig å fortelle om reisen, selv flere tiår senere.

Olsen mener norske myndigheter ikke gjorde nok for å etterforske mulige krigsforbrytelser knyttet til tvangsevakueringen og nedbrenningen. Han forteller om juristen Jakob Hjertnes, som forsøkte å få forholdene undersøkt, men ikke fikk gjennomslag. Olsen mener at krigsforbrytelsessakene ble nedprioritert til fordel for landssvikoppgjøret. Da etterforskningen av generaloberst Lothar Rendulic først kom i gang, var det for sent å dokumentere det som hadde skjedd i Finnmark.

Per Kristian Olsen setter minnene inn i en større sammenheng og viser hvorfor transporten, tausheten etterpå og mangelen på et grundig rettsoppgjør også må være en del av historien om brenningen av Finnmark og Nord-Troms.

https://radionordnorge.no/flukt-og-evakuering-fra-gamvik-og-veidnes-i-1944-sterke-tidsvitnefortellinger/

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

I denne episoden møter vi journalisten og forfatteren Per Kristian Olsen, som i boka «Jevnet med jorden – brenningen av Finnmark og Nord-Troms 1944» undersøker hvem som tok beslutningen om tvangsevakueringen og ødeleggelsene. Olsen forteller hvordan en opplysning om at det tok tyskerne tre måneder å brenne hjembyen Hammerfest, fikk ham til å stille spørsmål ved den etablerte forklaringen.

Olsen hadde selv familie som ble tvangsevakuert. Foreldrene var tenåringer da de måtte forlate hjemmet, og slekten på begge sider opplevde at husene deres ble brent. Likevel var det først i 2014 han for alvor begynte å arbeide med krigshistorien. Da fikk han det faglige ansvaret for en fire timer lang direktesending på NRK 2, laget for å markere at det var 70 år siden tvangsevakueringen. I arbeidet med tidsvitnene oppdaget han spørsmål han ikke hadde stilt tidligere.

Ifølge Olsens undersøkelse var forklaringen om at tyskerne brente for å stanse russerne, en avledningsmanøver. Han peker særlig på rikskommissær Josef Terboven, som ønsket å hindre at norske eksilmyndigheter fikk etablert seg i Finnmark etter den tyske tilbaketrekningen. Et slikt fotfeste kunne utfordre okkupasjonsregimets makt i resten av Norge.

Samtalen går gjennom hvordan Terboven forsøkte å få militære ledere til å godta en omfattende ødeleggelse. Generaloberst Lothar Rendulic, som ledet 20. bergarmé, skal ifølge Olsen ha avvist kravet om å brenne alt og tømme området for sivile. Også andre militære ledere skal ha ment at en slik framgangsmåte var unødvendig. Terboven fortsatte likevel å arbeide for saken gjennom de politiske kanalene, og Hitler ga 28. oktober 1944 ordre om tvangsevakuering og ødeleggelse.

Hitlers direktiv nummer 50 hadde allerede gitt anledning til å forberede en militær tilbaketrekning fra Finnmark. Planene for den militære retretten omfattet imidlertid ikke fra starten av at hele sivilbefolkningen skulle følge med. Det var et avgjørende skille, mener Olsen.

Han viser også til vurderinger fra tyske militære ledere som mente at sovjetiske styrker ikke kom til å forfølge tyskerne over den aktuelle frontlinjen. Vinteren og terrenget i Finnmark ble omtalt som et naturlig forsvarsverk. Likevel ble ødeleggelsene gjennomført i et omfang som gikk langt utover det som var nødvendig for å sikre en militær tilbaketrekning.

Olsen beskriver Terboven som en overbevist nazist, som så utviklingen gjennom et ideologisk og politisk perspektiv. Han viser blant annet til en tale Terboven holdt for det tyske offiserskorpset i mars 1945, der enkeltmenneskets liv ble underordnet det han framstilte som Tysklands framtid. For Olsen sier talen noe om fanatismen bak beslutningene.

Et annet viktig spor i Olsens arbeid er en jurist fra Finnmark som selv var tvangsevakuert. Etter krigen skrev han til Riksadvokaten og ba om at tvangsevakueringen og raseringen av landsdelen ble belyst som en mulig krigsforbrytelse. Olsen forteller hvordan dette initiativet ikke førte fram, og spør hvorfor befolkningens tap fikk så liten plass i rettsoppgjøret.

Hvem tok beslutningen om å brenne Finnmark og Nord-Troms? Hvilke motiver lå bak, og hvorfor ble den militære begrunnelsen stående så lenge? Per Kristian Olsen forteller om arkivarbeidet, de tyske maktforholdene og menneskene som måtte forlate alt de eide. Samtalen utfordrer en kjent forklaring på en dramatisk del av Nord-Norges krigshistorie. som var blitt påført sivilbefolkningen i Nord-Norge?

https://radionordnorge.no/hvem-bestemte-at-finnmark-skulle-brennes-per-kristian-olsen-om-tvangsevakueringen-i-1944/

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Larsen vokste opp i en familie der både fortellinger og det uforklarlige hadde en naturlig plass. Faren var politisk engasjert og skrev viser, mens moren ble oppsøkt av folk som ønsket å bli spådd. Som barn trodde Roald nesten at alle mødre i bygda var slik. Først senere forsto han at morens evner og rollen hun hadde i lokalsamfunnet, var noe spesielt.

Han forteller også om hvordan Segelvik ligger ytterst i Kvænangen, uten vanlig veiforbindelse, og om havna som ble bygget på 1960-tallet som nødhavn for fiskeflåten og båter som trengte ly for uvær.

I dag har Larsen gitt ut en rekke bøker om sagn, mystikk og uforklarlige hendelser. Han forteller at interessen også ble formet av arbeidet i lærerutdanningen i Tromsø, der han var ansatt i 30 år. Med læreplanen L97 ble det lagt vekt på at unge skulle intervjue eldre og hente fram minner og fortellinger. Studentene fikk kontakt med eldre generasjoner, samtidig som lokale historier ble samlet inn og tatt vare på.

Larsen mener at den muntlige fortellertradisjonen sto sterkere før, men at den gradvis ble svekket. Fram til omkring 1970 fantes det mange som fortalte historier og hadde et publikum. I dag opplever folk fortsatt merkelige ting, mener han, men fortellingene blir ofte kortere og deles på andre måter. Derfor intervjuer han mennesker og former historiene deres til lengre fortellinger.

Han understreker at informantene må møtes med respekt. Mange ønsker å være anonyme, og tillit er viktig når mennesker deler opplevelser de kanskje ikke forteller til andre. Larsen sier ikke at alle historier nødvendigvis kan bevises. Noen forteller det de selv oppfatter som sant, mens andre fortellinger også kan være uttrykk for god fortellerkunst. Leseren får selv tenke over hva som kan ligge bak.

Den nyeste boka som omtales i samtalen, er «Skrømt og synskhet i Nord-Norge». Den tar leseren med på en reise gjennom landsdelen, fra Kirkenes og videre sørover til Helgeland. Larsen ønsket å lage en bok som både kunne gi kunnskap om steder og landskap og by på skrekk, spenning og ettertanke. Historiene fungerer på den måten også som et slags mytologisk kart over Nord-Norge.

I episoden leser vi et utdrag fra en fortelling om en mann som besøker en bruktbutikk i Narvik. Han blir plutselig kastet bakover, som om en usynlig storm feier gjennom rommet. Også kvinnen bak disken blir slengt bakover. Hva skjedde, og finnes det en forklaring?

Larsen deler også en opplevelse fra en tur til Bjerkvik. Han hadde mistet kjørebrillene sine på en kafé, men flere måneder senere dukket de opp igjen hjemme, på en sjokoladeeske ved juletreet. I mellomtiden hadde en synsk kvinne beskrevet en liten mann med langt hår som hun mente fulgte ham. Larsen trekker ingen sikker konklusjon, men forteller at hendelsen gjorde inntrykk.

Samtalen handler dermed ikke bare om spøkelser og synskhet. Den handler også om immateriell kulturarv – om minner, fortellinger og forestillinger som lever videre selv når gamle hus og andre fysiske spor er borte. Larsen peker på at store deler av Nord-Norge ble brent under krigen, og at fortellingene derfor er en viktig del av det som kan føres videre til kommende generasjoner.

Hør Roald Larsen fortelle om nordnorske sagn, muntlig fortellertradisjon, oppveksten i Segelvik og hvorfor han mener vi bør møte menneskers historier med respekt – også når vi ikke vet hvordan vi skal forklare dem.

https://radionordnorge.no/roald-larsen-samler-nordnorske-sagn-om-skromt-synskhet-og-levende-fortellertradisjon/

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Programleder er Jitse Buitink

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

I denne episoden følger vi historien til MS Levante, et 133 meter langt skip som kom seg gjennom angrep, kollisjoner og farlige situasjoner under krigen. Skipet ble sjøsatt i 1939 og var opprinnelig bygget for trafikk i Middelhavet. Kort tid etter overleveringen ble det tatt i bruk av den tyske marinen.

Før invasjonen av Norge deltok Levante i transporten av militært materiell som skulle brukes under Operasjon Weserübung. På vei mot Norge støtte skipet på flere dramatiske hendelser. Det kolliderte med et annet fartøy i Bergen, ble forsøkt angrepet fra norske fly og fortsatte likevel nordover. I juni 1940 kom det inn i Saltenfjorden med omkring 2000 tyske soldater og store mengder utstyr. Da tyske landkanoner åpnet ild mot konvoien, oppsto det en voldsom skuddveksling. Levante kom seg fram og ble senere brukt til transport langs kysten.

Etter hvert gikk skipet i trafikk mellom Trondheim, Bodø og Kirkenes. Det fraktet soldater og forsyninger, og ble et mål for allierte angrep. I august 1941 ble det beskutt av den britiske ubåten HMS Trident ved Havøya. Ubåten traff skipet, men klarte ikke å stanse det. En norsk fiskebåt måtte senere hjelpe Levante inn til Hammerfest.

I 1942 fikk skipet også en mørkere rolle. Det fraktet russiske krigsfanger og krigsmateriell, og tok om bord ukrainske kvinner som var blitt tvangsført fra hjemlandet. Kvinnene ble sendt til Hammerfest for å arbeide i fiskeindustrien. Ifølge fortellingen var det til sammen omkring 300 ukrainske kvinner i byen under krigen, og mange ble værende fram til evakueringen i 1944.

Den 25. november 1942 kolliderte Levante med den tyske minesveiperen M101 utenfor Namsos. Sammenstøtet førte til store tap på minesveiperen, men Levante sank ikke. Skipet hadde på dette tidspunktet nesten tusen tyske soldater om bord.

I mars 1944 var Levante igjen i sikte for HMS Sea Nymph. Ubåten hadde fått ordre om å patruljere utenfor Bodø, og angrep først det norske handelsskipet Jupiter. Noen dager senere gikk den til angrep på Levante, som var eskortert av to minesveipere. Fem torpedoer ble avfyrt, men ingen traff. Eskortefartøyene svarte med synkeminer.

Om bord i ubåten var de norske agentene Tore Snefjellå og Alfred Henningsen. De var i britisk Secret Intelligence Service og skulle egentlig settes i land for å etablere en radiostasjon og rapportere om tysk skipstrafikk i Vestfjorden. Planen måtte endres da gruppen de skulle kontakte, var blitt arrestert av Gestapo. I stedet ble de værende om bord mens ubåten fortsatte patruljen.

I et intervju med NRK forteller Alfred Henningsen selv om opplevelsen. Han beskriver hvordan synkeminene kom nærmere, hvordan ubåten ble skadet, og hvordan mannskapet etter hvert måtte forsøke å få den opp fra dypet. Etter nærmere 20 timer under vann kom ubåten til slutt opp til overflaten. Henningsen forteller om lettelsen over igjen å kunne puste frisk luft.

Levantes historie sluttet heller ikke der. Den 12. september 1944 angrep britiske fly skipet og eskortefartøyene. To av støtteskipene ble senket, ett gikk på grunn, og Levante ble satt i brann. Samtidig nærmet den dramatiske evakueringen av Nord-Troms og Finnmark seg.

MS Levantes historie handler om et skip som unnslapp ødeleggelse, men også om krigens mange skjebner langs norskekysten. Gjennom fortellingen om Levante får vi høre om tysk transportvirksomhet, allierte ubåtangrep, tvangsarbeid og de norske agentene som risikerte livet for å følge med på fiendens skipstrafikk.

https://radionordnorge.no/ms-levante-skipet-som-overlevde-angrep-etter-angrep-langs-norskekysten/

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Støvne arbeidet nesten 40 år i Forsvaret. Interessen for Torstein Raaby startet da han fikk høre om ham gjennom nevøen hans. Senere fikk Støvne tilgang til materiale samlet av filmskaperen Stian Indrevær. Samarbeidet resulterte i film og bok om Raaby i 2022.

I arbeidet med den nye boka har Støvne brukt intervjuer, lydopptak og arkivmateriale fra landssvikoppgjøret. Etter hans vurdering var norske angivere ofte en større fare for radioagentene enn tysk peileutstyr og etterforskning, særlig tidlig i krigen. Rykter, sladder og infiltratører kunne avsløre både agentene og menneskene som hjalp dem.

Støvne konsentrerer seg om nordmennene som ble rekruttert til britiske Secret Intelligence Service (SIS). Han forklarer forskjellen mellom SIS og Special Operations Executive (SOE), som i større grad arbeidet med sabotasje og opplæring av motstandsgrupper. SIS-agentene skulle først og fremst samle informasjon. Organisasjonene skulle helst holde avstand til hverandre, men operasjonene kunne overlappe. Når SOE-grupper ble avslørt, kunne det også sette SIS-agenter i fare.

Samarbeidet mellom Norge og Storbritannia ble etablert sommeren 1940. Støvne forteller om norske befalingsmenn som kom seg til England etter felttoget og tok initiativ til et norsk etterretningskontor. Han trekker også fram marineoffiseren Gabriel Smith, som var sentral i etableringen av tidlige radiosamband. Mye måtte bygges opp fra grunnen av.

Den norske regjeringen i London ønsket informasjon om stemningen i befolkningen, tysk politikk og forholdene i det okkuperte landet. Britene var særlig opptatt av skipstrafikken langs norskekysten. Etter at Tyskland angrep Sovjetunionen i 1941 og flyttet store deler av overflateflåten nordover, ble radioagentene viktige for å følge de tyske krigsskipene.

Tirpitz ble et hovedmål. Agenter langs kysten rapporterte om skipets bevegelser fra basene i Trondheimsfjorden, Ofotfjorden og Altafjorden. Meldingene inngikk i et større system sammen med britisk radioavlytting og flyrekognosering. Samlet gjorde metodene det mulig å holde oversikt over den tyske flåten og bidra til planleggingen av angrep.

Å være radioagent krevde mer enn mot. Den viktigste ferdigheten var telegrafi og morsekunnskap. Agentene måtte sende raskt og sikkert, slik at sendingene ikke skilte seg ut fra den vanlige radiotrafikken. Noen var utdannet telegrafister fra blant annet Værvarslingen eller Televerket. Andre fikk opplæring i radioskoler, fallskjermhopping og overlevelse.

Agentene var avhengige av hjelp fra sivile. Britene kunne planlegge for at gruppene skulle klare seg i månedsvis uten kontakt med lokalbefolkningen, men i praksis var dette svært vanskelig. Familier og lokalsamfunn ga dem mat, varme, husly og praktisk støtte. Hjelperne risikerte også livet.

Støvne forteller at omkring 200 nordmenn var SIS-agenter. Ifølge hans gjennomgang ble seks henrettet, mens ni ble skutt i kamp. Andre døde under operasjoner eller i fangenskap. Tyske direktiver gjorde at agenter og hjelpere kunne risikere dødsstraff. Men det var ikke bare tyskerne som utgjorde en fare: norske angivere bidro til at motstandsfolk ble avslørt.

Støvne har også funnet dokumenter der Forsvarets etterretningskontor anbefalte krigspensjon til tidligere agenter og sivile hjelpere. Mange hadde arbeidet i hemmelighet og kjent få av sine egne.

Episoden gir et innblikk i den skjulte etterretningskrigen langs norskekysten – en historie om mot, fagkunnskap og samarbeid, men også om angiveri, svik og farene som kom innenfra.

https://radionordnorge.no/spioner-og-angivere-knut-j-stovne-om-radioagentene-langs-norskekysten/

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Dette er historien om Operasjon Asfalt – en av de mest kontroversielle episodene i norsk etterkrigshistorie. Under andre verdenskrig ble titusener av sovjetiske krigsfanger sendt til Norge av den tyske okkupasjonsmakten. De ble satt til tvangsarbeid med veier, jernbane og festningsverk. Omkring 13 700 døde av sult, sykdom, mishandling, henrettelser og krigshandlinger. Mange ble gravlagt nær leirene og arbeidsstedene sine.

Etter krigen ønsket sovjetiske myndigheter at gravene skulle bli liggende. De var minnesmerker over nazistenes brutalitet og over fellesskapet som hadde oppstått mellom nordmenn og sovjetiske fanger. Norske myndigheter så imidlertid stadig mer på gravene gjennom den kalde krigens sikkerhetspolitiske briller. Besøk fra sovjetiske delegasjoner kunne gi innsyn i områder som også hadde militær betydning. I 1951 ble det besluttet å samle sovjetiske krigsgraver fra Nordland, Troms og Finnmark på Tjøtta.

Planleggingen hadde startet i 1948. Omkring 88 gravplasser skulle åpnes. Arbeidet ble kalt Operasjon Asfalt. Navnet knyttes i samtalen trolig til sekkene som tidligere hadde vært brukt til asfalttransport. I alt ble levningene etter 7551 sovjetiske borgere flyttet til Tjøtta. Bare 826 kunne identifiseres med navn. Flere steder ble gravminner ødelagt, og håndteringen av levningene vakte sterke reaksjoner.

I Nord-Norge var det mange som reagerte. Folk hadde sett hvordan sovjetiske krigsfanger ble behandlet under okkupasjonen, og flere steder hadde lokalbefolkningen hjulpet dem. Mange opplevde derfor oppgravingen som respektløs. I Mo i Rana ble motstanden særlig sterk. NKP organiserte aksjoner med flygeblad og plakater, og kommunens formannskap protesterte mot planene.

Lars Nielsen vokste opp på Stø i Vesterålen, men kom til Mo etter arbeid på Hurtigruta. Han fikk jobb ved Norsk Jernverk og arbeidet der i 44 år, ved Stålværket. Gjennom fagforeningsmiljøet og interessen for lokalhistorie ble han kjent med mennesker som hadde deltatt i protestene. Han forteller om gruve- og anleggsarbeidere som mobiliserte for å hindre at gravene skulle graves opp.

Da arbeidslaget kom til kirkegården 2. november 1951, var området omringet av mennesker. Ifølge fortellingen hadde omkring 700 møtt fram, mange rett fra vaktskiftet i gruva og på jernverket. De stilte seg ved porten og sperret veien for dem som skulle utføre arbeidet. Det oppsto ingen voldelig konfrontasjon, men den store folkemengden gjorde at Forsvaret måtte gi opp forsøket.

Forsvarsminister Jens Christian Hauge besluttet senere at gravingen på Mo skulle innstilles. Dermed ble gravene på kirkegården stående. De sovjetiske krigsfangene som ligger her, ble ikke flyttet til Tjøtta, slik levningene fra de andre gravplassene i Nord-Norge i hovedsak ble.

I dag blir gravene stelt sammen med resten av kirkegården. Det legges ned krans, og det har vært besøk av russiske representanter og delegasjoner. For Lars Nielsen er dette en viktig del av historien til Mo og Rana.

Operasjon Asfalt handlet om mer enn flytting av levninger. Den viste hvordan den kalde krigen påvirket norske myndigheters forhold til Sovjetunionen, men også hvordan lokalbefolkningen kunne sette grenser for statlige beslutninger. På Mo ble solidariteten med de døde sterkere enn ønsket om å gjennomføre operasjonen. Gravene ligger fortsatt på kirkegården – som et minne om krigsfangene, om protesten og om menneskene som nektet å la dem bli flyttet.

https://radionordnorge.no/operasjon-asfalt-da-arbeiderne-i-mo-i-rana-stanset-gravflyttingen/

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Roger Bastesen forteller om sin egen tilknytning til Skibbåtsvær. Familien hans kommer herfra, og bestemoren hadde adresse i fiskeværet helt til hun døde i 1995. Hun var den siste med fast adresse der. Hun bodde på øya store deler av året, men hadde også et sted å være om vinteren. Etter at hun døde, ble strømforsyningen tatt bort. Roger forteller hvordan strømmen tidligere kom i sjøkabel og fortsatte med stolper og ledninger mellom husene. I dag kan solceller gjøre det mulig å ha moderne fasiliteter også uten vanlig strømnett. Han har dessuten testet satellittinternett, og forteller om hastigheter som gjør det mulig å være tilkoblet langt ute i havgapet.

Samtalen om bord handler også om redningsskøyta «Oslokjøpmannen». Bastesen forteller at båten ble bygget i 1953, etter at Oslo Kjøpmannsforening hadde donert midler til en ny redningsskøyte. Den var i operativ tjeneste på Vestlandet og Sørlandet fram til 1968. Senere kom den i privat eie, og Bastesen kjøpte den. Han har lagt mye arbeid i å ta vare på båten og kystens redningshistorie.

Når Skibbåtsvær kommer til syne, blir det tydelig hvorfor familien stadig vender tilbake. Vi går i land og blir tatt imot med fiskesuppe før turen fortsetter til Gråøya. Der besøker vi Bodil Ottesens kunstfjøs, et gammelt fjøs som familien har satt i stand og gjort om til galleri og utsalg. Da de overtok huset i nærheten, visste de ikke først at fjøset også hørte til eiendommen. Inne har de tatt vare på deler av den gamle konstruksjonen og bygd opp resten på nytt.

Bodil bruker kunsten til å bevare historien. Hun maler gamle fotografier og motiver fra fiskeriet, båtene og livet i øyværet. Bildene har et særpreget uttrykk med få farger og bygger på fotografier familien kjenner. Kunstfjøset formidler historien til besøkende, samtidig som bygningen får en ny funksjon.

Vi møter også Martin Ottesen, som drev fiskebruk i Skibbåtsvær. Han forteller om arbeidet med å skjære filet, henge fisk og produsere klippfisk og tørrfisk. Fisken ble solgt videre, blant annet til Trondheim. Han forteller om store hjeller og stativer til tørking, og om hvordan materialene kunne komme sjøveien fra Vestlandet. Kveite var også en viktig del av fangsten og ble tatt med garn.

Folk hadde dyr, blant annet kyr og sauer, og brukte sommerfjøs på mindre øyer. Ærfuglen var en annen ressurs. Familien samlet dun fra reirene, og det kunne gå med mange reir for å få nok dun til en dyne. Arbeidet var omfattende, og flere i familien deltok.

Men livet på Skibbåtsvær var ikke bare arbeid og fiske. Skolegangen kunne være krevende for barna. Da skolen ble lagt ned mot slutten av 1960-tallet eller tidlig på 1970-tallet, måtte barn reise bort for å gå på skole og bo hos andre i ukedagene. Roger forteller at faren reagerte sterkt på nedleggelsen og valgte å flytte fra kommunen. Avgjørelsen satte spor i familien.

Fiskebruket holdt det gående til slutten av 1970-tallet. Den siste sesongen var i 1978, og året etter kom vinteren da familien forlot stedet. Det var tungt å reise fra et liv og et landskap som hadde vært hjemmet deres. I dag vender familiemedlemmer tilbake, tar vare på husene og fortellingene, og gir gamle bygninger nye oppgaver.

Denne episoden handler om mer enn et fraflyttet fiskevær. Gjennom Roger Bastesen, Bodil Ottesen og Martin Ottesen møter vi mennesker som fortsatt har en sterk tilknytning til Skibbåtsvær. Historien lever videre i minnene, bildene, båtene og arbeidet med å bevare stedet.

https://radionordnorge.no/skibbatsvaer-familiene-som-vender-tilbake-til-det-gamle-fiskevaeret/

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Skibbåtsvær ligger ytterst mot storhavet. Her var folk tett på naturkreftene, og livet kunne være et spørsmål om liv og død. Ottesen forteller om fiskerne og kvinnene som levde og arbeidet her, og viser bilder fra sin egen familiehistorie. Blant annet ser vi farens fiskebruk, der tørrfisk og sild ble sendt til eksportmarkedene og til steder som Trondheim og Oslo.

På 1860-tallet vokste Skibbåtsvær fram som et stort sesongfiskevær. I årene 1866–1868 ble det ifølge Ottesen reist omkring 140 bygninger, blant annet sjøhus og rorbuer. I 1871 var det over 3000 fiskere i været. Med kjøpere, arbeidere og andre tilreisende kunne flere tusen mennesker oppholde seg der samtidig. I perioden 1869–1871 ble det fisket omkring 750 000 tønner sild.

Silda ble kjøpt opp av handelsfolk og ført videre til markeder i Tyskland, Polen, Sverige og Danmark. Kjøpefartøyene kom blant annet fra Egersund, Haugesund og Bergen, men også fra Tromsø. Pengene fra fisket fikk betydning langt utover øyværet. Ottesen forteller hvordan handelsfolk brukte inntektene fra Skibbåtsvær til å bygge opp virksomheter andre steder på Helgeland og langs Vestlandet.

Da sildefisket avtok, ble Skibbåtsvær igjen et mer tradisjonelt vinterfiskevær. Aktiviteten svingte, og mange av bygningene som var flyttet ut, ble tatt ned eller flyttet tilbake. Rundt århundreskiftet var det likevel flere hundre fiskere som kom dit i vintersesongen. Stedet hadde etter hvert butikk, post, telegraf, lokalbåt og redningsskøyte. I sesongen kunne fiskerne kjøpe det meste de trengte – fra klær og sko til møbler, klokker og motorer.

Men livet i fiskeværet var også preget av harde forhold. Dårlig hygiene, mangel på rent vann, alkohol, vold og konflikter hørte med til bildet. Ottesen forteller om en tragisk barnedrapssak rundt 1920, som fikk følger for hvordan unge kvinner ble tatt med ut som kokker på fiskebåtene. Han beskriver også hvordan mange av kvinnene kunne bli utsatt for overgrep.

En av de mest dramatiske hendelsene i området var Sandsundværulykka 22. januar 1901. Et voldsomt uvær og stormflo skylte over de lave holmene. Hus, båter og mennesker ble revet med. Ottesen forteller at 34 mennesker omkom. Blant dem som overlevde, var hans egen oldefar, som klarte å holde seg fast ved en brønn og skjerme seg bak steiner. Ulykken førte til at arbeidet med molo ble satt i gang raskere, og den satte dype spor i lokalsamfunnet.

Et viktig vendepunkt kom med engelskmannen Joseph John Armistead. Han var kveker og kom til området tidlig på 1900-tallet. Armistead engasjerte seg i fiskerbefolkningens levekår og bidro til å bygge fiskerhjemmet i Skibbåtsvær, med blant annet bedehus, skole og overnatting for fiskere. Han bidro også til andre tiltak langs kysten, blant annet et lite sykehus i Fjølvika.

Etter hvert endret fiskeriene seg igjen. På 1950-tallet trakk flere mot industriarbeid, blant annet i Mo i Rana og Mosjøen. Senere fikk laksefisket stor betydning i Skibbåtsvær, før oppdrett også ble en del av næringslivet. Ottesen viser bilder fra denne overgangen og minner om at Helgeland har hatt en omfattende fiskerihistorie som ofte havner i skyggen av Lofoten.

https://radionordnorge.no/skibbatsvaer-historien-om-et-av-helgelands-store-fiskevaer/

Samtalen tegner et bilde av et samfunn som vokste fram rundt fisket, opplevde storhetstid og tragedier, og gradvis ble bygget ned. Skibbåtsvær er i dag uten fastboende, men historien lever videre i bygningene, minnene og fortellingene.

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Pettersen er enig i at Nord-Norges historie får for liten plass i historiefaget. Lærebøkene bruker mye plass på motstandskampen på Østlandet, mens kampen i nord knapt blir nevnt. Også i hennes egen utdanning var det lite lokalhistorie. En viktig inspirasjon ble sosialhistorien: historien om vanlige folk og livene de levde.

I undervisningen snur hun perspektivet. I stedet for bare å spørre hvordan store hendelser og kjente personer har påvirket historien, spør hun hvordan historien har påvirket vanlige menneskers liv. Når elevene undersøker familien sin, ser de hvordan samfunnsendringer blir synlige i små erfaringer. Kanskje var oldemoren hjemmeværende, mens bestemoren var yrkesaktiv. Det er også en del av den større historien.

Et viktig utgangspunkt for Pettersen er oldemoren Signe Eivik, født på 1880-tallet og død i 1979. Hun var kystbondekvinne fra Kjøpstad-området i Gildeskål. Pettersens bestemor, som har blitt 100 år, har fortalt om livet på fiskerbondebruket. Signe ble født hjemme i stua, i et lite hus med jordgulv under plankene. Hun fødte også sine barn hjemme.

Gjennom livet hennes blir endringene i Nordland tydelige. I de første tiårene skjedde det relativt lite med hverdagen. Senere kom motorisering av fiskeflåten, elektrisitet og sentralisering. Barna flyttet fra bygdene til byene, og etter hvert flyttet også Signe og mannen Lauritz til Bodø.

Men historien rommer også sorg og tap. Signe mistet en sønn på 17 år i en drukningsulykke like utenfor hjemmet. To yngre sønner døde med få dagers mellomrom mens mannen var borte på Lofotfiske. Pettersen forteller om hvor krevende det må ha vært å stå alene med slike hendelser, i en tid da avstander og kommunikasjon gjorde det vanskelig å få hjelp. Drukningsulykker var en del av hverdagsrisikoen langs kysten. I samtalen nevnes det at så mange som hver fjerde mann i Nord-Norge kunne omkomme på havet i en periode.

Signe og familien levde også av arbeid som sjelden blir synlig i de store historiefortellingene. Kvinnene tok seg av barn, dyr, klær og husholdning, og laget mye selv. Signe vevde matter og sengetøy, og sto gjerne opp tidlig for å arbeide før resten av familien var våken. Pettersen mener slike erfaringer viser hvorfor kvinnenes historier må fram, ikke bare fortellingene om mennene som dro på fiske.

Elevene får i oppgave å snakke med eldre familiemedlemmer og undersøke hvordan livet var før. Pettersen vurderer ikke oppgaven med karakter. Mange har oppdaget familiehistorier de ellers aldri ville kjent til. Andre har funnet historier om mennesker som mislyktes, emigrerte og forsvant, eller sto på feil side under krigen.

Det er ikke alltid lett å få folk til å fortelle. Eldre kvinner kan mene at de ikke har gjort noe interessant, mens familier med flyktning- eller innvandrerbakgrunn kan ha erfaringer som er for vonde å åpne opp igjen. Også tausheten kan fortelle noe om historien.

Samtalen handler også om nordnorsk identitet og hvem som får definere den norske fortellingen. Pettersen mener nasjonalromantikkens bilder av bondelivet på Østlandet ikke nødvendigvis speilet erfaringene i nord. Hun peker på at frigjøringen av Øst-Finnmark og Nord-Norge ved Den røde armé 20. oktober 1944 ikke alltid har fått samme plass i den nasjonale fortellingen som motstandskampen lenger sør.

For Pettersen handler historiefaget om mer enn årstall og store hendelser. Det handler om å se de lange linjene og oppdage at vanlige menneskers liv er verdifulle historiske kilder. Historien finnes også i familiene våre – hvis vi tar oss tid til å spørre.

https://radionordnorge.no/synnove-pettersen-slik-kan-familiehistorien-gjore-nord-norges-historie-levende/

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Hulen ligger høyt over havet, og inngangen fører nedover i berget. Olsen beskriver et stort rom med en lang gang innover. Hulen ble formet av havet gjennom bølgeerosjon, og han forteller at prosessen startet for mer enn 30 000 år siden, da havnivået var betydelig høyere enn i dag. Senere har is og steinmasser endret inngangen.

Lokalbefolkningen har kjent til hulen lenge, men hulemaleriene ble først oppdaget av arkeologer i nyere tid. Olsen forteller at en ekspedisjon undersøkte flere huler i Lofoten og på øyene utenfor. Etter funn i blant annet Refsvikhula i Moskenes og på Værøy kom arkeologene til Røst. Først lette de ved Vedøya, uten å finne malerier. Deretter gikk turen til Trenyken. Da de kom inn i Helvete, fant de et stort felt med malte figurer.

Motivene består hovedsakelig av små, stiliserte menneskeskikkelser. Olsen forteller også om to større figurer med horn. De røde figurene er malt med jernoksid. Hva som ellers ble blandet inn i fargen, vet man ifølge Olsen lite om. Helt innerst i hulen ble det dessuten funnet bein fra en havert. Beina hadde skjæremerker og er datert til omkring 3600 år før vår tid. Olsen forteller at selen kan ha blitt brakt inn i hulen og brukt i en handling med rituell betydning.

Det er ikke funnet spor som tyder på at mennesker bodde fast i hulen. Arkeologene har derfor tolket den som et sted som kan ha blitt brukt sporadisk, kanskje i forbindelse med religiøse eller rituelle handlinger. Olsen mener at det kan ha vært religiøse ledere eller personer med en særskilt rolle som dro dit. Nøyaktig hva figurene betyr, vet man ikke.

Hvorfor heter hulen Helvete? Olsen nevner flere mulige forklaringer. En teori er at navnet kan ha utviklet seg fra et eldre ord for hule. En annen er at folk som gikk ned i hulen, kunne ha problemer med å komme seg opp igjen. Han nevner også muligheten for at navnet fikk en negativ betydning etter kristningen. Ingen av forklaringene blir slått fast.

Samtalen tar en uventet vending når Olsen forteller om en besøkende som kom til Røst på 1990-tallet. Mannen, som presenterte seg som astrolog, hadde lest en bok av den italienske forfatteren Felice Vinci. Vinci argumenterer for at Homers fortellinger om Iliaden og Odysseen kan ha røtter i Nord-Europa, og ikke i Middelhavsområdet.

Den besøkende hadde egne tanker om hvor deler av Odyssevs' reise kunne ha foregått. Han sammenholdt beskrivelser fra fortellingen med landskap, øyer og havstrømmer langs norskekysten. I denne tolkningen ble blant annet Moskenesstrømmen, Lofotveggen og Trenyken trukket inn. Olsen forteller hvordan mannen mente at Trenyken kunne passe med øya Trinakria i Odysseen, blant annet fordi øya har tre topper og en hule.

Dette er en alternativ tolkning, ikke en etablert historisk forklaring. Olsen forteller også om utfordringene ved teorien, blant annet at beskrivelsene av store flokker med sauer og kyr i Odysseen er vanskelige å få til å passe med Trenyken. Han understreker at ingen vet om likhetene er tilfeldigheter eller tegn på en sammenheng.

I episoden møter vi dermed både konkrete kulturminner og store spørsmål om fortidens forestillingsverden. Hulemaleriene i Helvete gir et sjeldent innblikk i menneskers bruk av landskapet på Røst for flere tusen år siden. Og fortellingen om Odyssevs viser hvordan et møte med et spesielt sted kan sette i gang nye tanker om historie, myter og forbindelser mellom nord og sør.

https://radionordnorge.no/hulemaleriene-i-helvete-pa-trenyken-finn-olav-olsen-forteller/

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Arkeologiske funn viser at det har bodd mennesker på øyene i Røst i omkring 5000 år. For 5000 år siden sto havet flere meter høyere enn i dag, og det som nå er Røstlandet, var i stor grad dekket av hav. De eldste bosetningssporene må derfor søkes på øyene som lå høyere. Olsen forteller om kullrester i jorda som kan dateres, og om hvordan folk kunne livnære seg av fisk, sjøfugl og planter. Sjøbuksurt og andre vekster kunne blant annet gi nødvendige C-vitaminer.

En av de viktigste skriftlige kildene til livet på Røst i middelalderen er beretningen til den venetianske handelsmannen Pietro Querini. Etter et forlis kom han og mannskapet til Røst i 1432. Querini beskrev et samfunn med rundt 120 innbyggere, og fortalte om fisket, tørrfisken og menneskene som tok imot de skipsbrudne. I samtalen ser Olsen nærmere på hva beretningen forteller, og hvilke spørsmål som fortsatt er åpne. Hvor gikk italienerne i land? Hva het øya i den gamle teksten? Og hvor mye kan vi vite om møtet mellom lokalbefolkningen og de fremmede sjøfolkene?

Querinis beretning har også gitt grobunn for lokale fortellinger. Olsen forteller om tradisjonen som knytter italienernes opphold til mørkt hår og mørke øyne hos enkelte røstværinger. Han understreker samtidig at dette ikke er dokumentert gjennom genetiske undersøkelser. Vi snakker også om mulige forklaringer på stedsnavn som Røst og Vedøya, og om hvordan gamle hus og steinkonstruksjoner kan fortelle om livet på øyene.

Fiskeriene har formet Røst gjennom århundrene. Tørrfisk av torsk var en viktig handelsvare, mens kveite i større grad ble brukt lokalt. Olsen forteller om kongelig jord, de første kommersielle fiskeværene og om en tid da Røst også kunne være et forvisningssted for mennesker som hadde brutt loven eller trosset autoriteter. Senere ble folketallet tett knyttet til fiskebestandene. På 1960-tallet bodde det omkring 900 mennesker på øya, mens Olsen anslår dagens folketall til rundt 450.

Sjøfuglene har også vært en viktig ressurs. Under krigen ble det ifølge fortellinger i familien hans eksportert store mengder lundefugl til fastlandet som mat. Fangsten foregikk blant annet med nett. Samtidig har utviklingen i sildebestanden hatt betydning for både lundefugl, fisk og andre arter. Olsen peker på at mattilgangen i havet er avgjørende for økosystemet, og at tilbakegangen for sjøfuglene ikke kan forklares med én enkelt årsak.

Vi kommer også inn på kvalfangsten, som har lange tradisjoner på Røst, selv om Olsen sier at dokumentasjonen om den eldre fangsten er begrenset. Han forteller dessuten om Skomvær fyr, som sto ferdig i 1887, og om den tidlige telefonforbindelsen mellom Moskenes og Røst. Den gjorde det mulig å formidle meldinger til fyret og få værinformasjon tilbake – en forbindelse som i starten krevde at en person rodde over med bekreftelse på at meldingen var mottatt.

Også andre deler av krigshistorien kommer fram. Tyske soldater var stasjonert på Skomvær fyr, og det var vakthold på Røst. Noen lokale ble sendt til Tyskland etter å ha lyttet på radio. Allierte fly angrep også i området, og miner og andre krigshendelser kostet liv. På fyret finnes det fortsatt et synlig spor etter et flyangrep: et hull i den gamle krystallinsen.

Samtalen handler dermed både om de store historiske linjene og om fortellingene som lever videre lokalt. Fra Pietro Querinis møte med Røst i 1432 til fiskeriene, fuglefangsten og krigsårene får vi et innblikk i hvordan mennesker har levd med havet – og hvor tett natur, næringsliv og historie henger sammen på øyene ytterst i Lofoten.

https://radionordnorge.no/finn-olav-olsen-forteller-rosts-historie-fra-pietro-querini-til-krigsarene/

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Birger Eriksen ble født i Moskenes og bodde der til han var omkring 15 år. Familien flyttet senere til Oslo-området. Eriksen valgte en militær karriere og utdannet seg innen artilleriet. Han viste tidlig stor dyktighet, og ble etter hvert offiser i Kystartilleriet. I samtalen forteller Hakvaag også om Eriksens arbeid med nye metoder for å beregne og rette inn kanonene. Et eget strålekart skulle gjøre det mulig å bruke observasjoner av et skips posisjon til å stille inn kanonene mer presist.

Eriksen hadde dessuten erfaring fra festningsanlegg langs kysten. Hakvaag trekker fram en episode fra Trondheimsfjorden i 1914, da den tyske krysseren «Berlin» seilte forbi festningen der Eriksen senere skulle få en viktig rolle. Hendelsen fikk følger for kommandanten på stedet, og Eriksen overtok stillingen året etter.

Da de tyske krigsskipene kom inn Oslofjorden natt til 9. april 1940, var Eriksen kommandant på Oscarsborg. Festningen hadde gamle kanoner, og mannskapet var i stor grad utrent. Samtidig hadde Eriksen moderne granater og kunnskap om hvordan artilleriet kunne brukes. Han forsøkte å få støtte og avklaringer fra andre militære myndigheter, men fikk ikke de svarene han ønsket.

Da det store tyske skipet nærmet seg, måtte Eriksen ta en beslutning. Skulle festningen åpne ild med skarpt, uten at alle forhold var avklart? Hakvaag forteller om den intense situasjonen, om mannskapene som gjorde kanonene klare, og om Eriksens beskjed: «Enten blir det medalje, eller så blir det krigsrett.»

Kanonene på Oscarsborg traff «Blücher». Samtidig åpnet batteriene på fastlandet ild. Hakvaag beskriver hvordan treffene satte skipet ut av spill, og hvordan torpedobatteriet på Nordre Kaholmen senere sendte torpedoer mot det. Da torpedoene traff, gikk «Blücher» ned. Skipene som fulgte etter, trakk seg tilbake.

Senkingen fikk store følger. Den tyske framrykningen mot Oslo ble forsinket, og kongen og regjeringen fikk tid til å komme seg unna. Hakvaag forteller også om evakueringen av Norges gullbeholdning. Gulltransporten gikk med lastebiler, og to av gullskipene skal ha ligget en natt i Svolvær før ferden fortsatte.

Men fortellingen om Eriksen handler ikke bare om beslutningen om å skyte. Etter angrepet ble Oscarsborg utsatt for et omfattende bombardement. Eriksen kapitulerte senere, og etter krigen ble beslutningene hans diskutert og undersøkt. Hakvaag viser til uenighet om hva som kunne vært gjort annerledes, og understreker at det ikke er mulig å fastslå alle sider ved hendelsesforløpet med full sikkerhet.

I episoden forteller Hakvaag også om hvordan Eriksen ble oppfattet av dem som tjenestegjorde under ham: streng, korrekt og rettferdig, men også en dyktig offiser som våget å ta en beslutning da det gjaldt. Historien om mannen fra Moskenes handler dermed både om et dramatisk øyeblikk i norsk krigshistorie og om ansvaret som følger med å måtte handle når ingen andre gir et klart svar.

Hakvaag beskriver også mannskapet ved hovedbatteriet. To av de store kanonene ble bemannet, men det var få menn tilgjengelig, og flere hadde begrenset erfaring. Etter skuddene ble mannskapet rammet av trykk og støy. Også batteriene ved Kopås og Husvik bidro i kampene.

Etter krigen ble Eriksen tildelt Krigskorset med sverd. Diskusjonen om kapitulasjonen fortsatte, og Hakvaag forteller at Eriksen ble undersøkt og frikjent. Han var likevel indignert over påstandene som ble rettet mot ham. Samtalen tegner et bilde av en offiser hvis innsats og ettermæle rommer både anerkjennelse og strid.

https://radionordnorge.no/william-hakvaag-forteller-historien-om-birger-eriksen-og-oscarsborg/

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Hakvaag har samlet på gjenstander, fotografier og dokumenter fra andre verdenskrig. Han viser fram et propagandaskrift som kom ut på norsk og svensk. Boka inneholder fargefotografier, reportasjer og illustrasjoner som skulle formidle et bestemt bilde av krigen og det tyske prosjektet. Bildene viser soldater, militære situasjoner, kvinner på badestrender og tilsynelatende hverdagslige øyeblikk.

Hakvaag peker på hvordan propagandaen endrer karakter etter hvert som krigen utvikler seg. I de tidlige utgavene er det mange land og områder som presenteres. Etter hvert som krigslykken snur, blir framstillingen mindre omfattende. Han legger også merke til hva som ikke står i boka. Blant annet finner han ingen omtale av jødeforfølgelsene. Fraværet er en påminnelse om at propaganda ikke bare handler om det som vises, men også om det som blir holdt utenfor.

Bildene viser også hvor langt fargeteknologien hadde kommet. Hakvaag forteller om Agfas fargefilm, som var enklere å framkalle enn andre typer fargefilm på den tiden. Samtidig må bildene leses kritisk. Noen av motivene kan være arrangert, og soldater kan ha stilt seg opp for kameraet. Bildene er derfor både historiske kilder og deler av en bevisst iscenesettelse.

Et av de mest oppsiktsvekkende innslagene i boka er en artikkel med tittelen «Ny kraft for Europa». Her presenteres planer og kart for å knytte sammen europeiske kraftressurser. Vannkraft fra Norge og Sverige er tegnet inn som en del av et større system, med kraftlinjer sørover mot Tyskland og videre i Europa. Kartene viser også kullkraft og et fordelingssystem.

I 1941 ble planene satt inn i en større forestilling om et Europa organisert under tysk ledelse. I materialet beskrives et kontinent med tettere forbindelser, felles infrastruktur og friere ferdsel. England er holdt utenfor, mens Berlin framstår som sentrum for systemet.

Samtalen trekker linjer mellom kartene fra 1941 og dagens kraftnett og europeiske samarbeid. Hakvaag peker på likheter med moderne planer for overføring av strøm og mener materialet viser hvordan energiforsyning kan inngå i større politiske og økonomiske maktprosjekter. Dette er hans tolkning av dokumentene, og samtalen åpner for spørsmål om hva som er historisk parallell, og hva som er forskjellig.

I episoden ser vi også på en artikkel om Europas samferdsel uten grenser. Den beskriver et framtidsbilde der mennesker skal kunne reise og arbeide på tvers av landegrenser, med jernbanen som en sentral del av infrastrukturen. Hakvaag sammenligner dette med Schengen-samarbeidet og diskuterer hvordan nasjonalstatene og de større fellesskapene blir framstilt i teksten. Han leser formuleringene som uttrykk for et Europa der nasjonale grenser og identiteter skulle få mindre betydning.

Hakvaag minner om at nazismens forbrytelser og jødeforfølgelsene ikke må overskygges, samtidig som han mener det er viktig å undersøke hva propagandamaterialet faktisk forsøkte å formidle.

Bli med William Hakvaag inn i Lofoten Krigsminnemuseum og bla i et propagandaskrift fra 1941. Gjennom bilder, kart og artikler får vi et innblikk i hvordan Nazi-Tyskland forsøkte å tegne framtidas Europa – og hvordan slike historiske dokumenter kan sette i gang diskusjoner også i vår egen tid.

https://radionordnorge.no/william-hakvaag-viser-tyske-planer-for-et-nytt-europa-fra-1941/

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Hildegunn Pettersen vokste opp på Røst i en familie med lange tradisjoner fra fiskeriet. Som 16-åring reiste hun først til Bergen, der hun oppdaget den klassiske musikken og så sin første opera: Mozarts «Tryllefløyten». Senere gikk veien til Bodø og sangmiljøet rundt domkirken, før hun dro til Oslo for å studere sang. Hun bodde i hovedstaden i rundt 30 år og arbeidet som frilans sanger. Hun forteller også om hvor krevende det var å forlate det lille og trygge øysamfunnet som tenåring. Etter hvert vendte hun tilbake til Røst, der hun nå bor fast.

Veien hjem handlet også om ønsket om å gi noe tilbake til stedet hun kom fra. Da hun besøkte Røst en sommer, fikk hun en utfordring fra ordføreren: Historien om de elleve venetianerne som kom i land i 1432, måtte løftes fram. Flere forsøk på å formidle historien hadde ikke ført fram. Pettersen hadde sangutdanning og et nettverk i musikkmiljøet, og tok på seg oppgaven med å finne en ny måte å fortelle den på.

Slik vokste Querinioperaen fram. Komponisten Henning Sommerro tente på ideen og ønsket å lage en opera, ikke et teaterstykke eller en musikal. Ragnar Olsen skrev teksten. Operaen fikk urpremiere på Røst i august 2012, med et stort lokalt engasjement. Omtrent 60 røstværinger sto på scenen sammen med profesjonelle sangere og musikere, og rundt 1500 publikummere så de tre forestillingene. Pettersen fikk selv rollen som Maria, en venetiansk kvinne som venter på mannen sin etter at skipet hans antas å ha gått ned.

Men hvem var Pietro Querini, og hva skjedde på reisen? Han la ut fra Kreta våren 1431 med et mannskap på 68. Målet var Flandern. Underveis ble skipet rammet av uvær og tekniske problemer, og mannskapet måtte til slutt forlate det i livbåter. Båtene kom fra hverandre. Den største drev nordover, og etter en lang kamp mot sult, tørst og kulde kom de overlevende til en ubebodd øy i Røst-området i januar 1432.

De ble værende på øya i flere uker før tre røstværinger fant dem. Elleve menn var da i live. De skipbrudne ble tatt imot og fikk hjelp av lokalbefolkningen. Querini beskrev senere gjestfriheten og menneskeligheten han møtte på Røst. For Pettersen er dette kjernen i historien: Mennesker som selv hadde lite, delte det de hadde med fremmede i nød.

To beretninger fra reisen er bevart, én skrevet av Querini og én basert på forklaringer fra menn fra mannskapet. De gir et sjeldent innblikk i møtet mellom venetiansk og nordnorsk kystkultur på 1400-tallet. Italienerne la særlig merke til levesettet på Røst, badstutradisjonene og den store mengden tørrfisk. I mai 1432 fikk de reise sørover med en tørrfiskjekt til Bergen. Alle de elleve kom etter hvert hjem til Venezia.

Querinioperaen har siden reist langt utover Røst. I 2023 ble den framført i Venezia, i Arsenale Nord – et historisk skipsverft. Der ble de italienske rollene sunget på italiensk, mens røstværingene brukte sin egen dialekt. Pettersen forteller om møtet med publikum og om hvordan et lokalt prosjekt kunne få en internasjonal dimensjon.

Samtalen handler også om tv-serien som følger arbeidet med operaen, fra lokale oppsetninger til reisen til Venezia. Gjennom Hildegunn Pettersens historie får vi høre hvordan en fortelling om et dramatisk forlis ble til et kulturprosjekt som samler mennesker på tvers av språk, steder og generasjoner.

https://radionordnorge.no/pietro-querini-og-rost-fra-dramatisk-forlis-til-internasjonal-opera/

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Vi blir med fyrforvalter Kjell Ove Hveding. I forrige episode fortelte han at hans tipp-tipp-tipp-oldefar, Mikkel Hansen – kalt «Mikkel-los» – holdt til i en steinhytte ved dagens fyrstasjon. Den hytta ble senere brukt som oljelager etter at fyret kom i drift.

Økende skipstrafikk og Tromsøs vekst som handelsby førte til behovet for et fyr. Den første fyrvokteren, Le Maire fra Danmark(også kjent for å ha bygget Andenes Fyr), kom med petroleumsbrennere og hadde ansvar for byggingen. Han trivdes så godt at han sendte telegram hjem: «Kommer ikke hjem».

Historien rommer også tragedier. I 1871 druknet fyrvokter Bernt Olsen da han forsøkte å komme seg hjem i dårlig vær. Datteren Karen, som så ulykken, tok midlertidig over stillingen. I 1904 mistet også postfører Paul Everland livet på vei fra fyret.

Etter hvert som seil ble byttet ut med damp, ble losvirksomheten i området redusert. Losene fikk en plass i utkanten av fyret, men måtte sove i «oljekjelleren» siden det ikke var plass inne hos fyrfamilien.

Også livet som fyrassistent var krevende. Julius, som bodde på andre siden av øya, måtte gå i all slags vær til fyret – og betalte til og med for å overnatte. Han beskrev dagen familien flyttet fra øya i 1966 som den beste i sitt liv.

https://radionordnorge.no/hekkingen-fyr-historien-om-fyrstasjonen-og-livet-ytterst-i-havgapet/

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Gjennom generasjoner har folk på øya levd tett på naturen, i takt med havets skiftninger og de arktiske årstidene. De gamle handelsrutene langs kysten gjorde Sommarøya til et viktig stopp for fiskere og handelsfolk. Mange familier har dype røtter her, og slektsgårder og naust vitner om lange tradisjoner.

På midten av 1900-tallet var det fortsatt vanlig med store sesongbaserte fiske, særlig etter torsk og sei. Øya hadde skole, butikk og andre nødvendige funksjoner, men med tiden har mye av dette blitt sentralisert. Likevel har øysamfunnet holdt seg levende og tilpasningsdyktig.

Et moderne vendepunkt i øyas historie kom i 2000, da Sommarøy ble knyttet til fastlandet via Sommarøybrua. Dette gjorde det lettere for turister å besøke øya og for fastboende å pendle til Tromsø.

Lokalpatriot og ildsjel, Kjell Ove Hveding tar oss med på en reise gjennom Sommarøys historie.

Historien om Sommarøya er en fortelling om et lite samfunn som har klart å bevare sin identitet i møte med modernisering. Øya står i dag som et symbol på både naturens kraft og menneskets evne til tilpasning.

De vakre landskapene, de sterke tradisjonene og engasjerte lokalpersonligheter som Hveding gjør Sommarøya til mer enn bare en ferieøy. Den representerer en levende del av nordnorsk kystkultur og historie.

https://radionordnorge.no/sommaroys-historie-slekt-fiske-og-fellesskap-med-kjell-ove-hveding/

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

I denne episoden av Nordnorsk historie møter Jitse Buitink filmskaper og kreativ entreprenør Bjørn Myreze, som forteller om vennskapet med Hans-Erik Dyvik Husby, også kjent som Hank von Helvete.

De kom i kontakt rundt 2013. Myreze bodde da i Los Angeles og arbeidet med internasjonale TV-produksjoner. Han hadde startet et lite undergrunnsmagasin for musikkinteresserte. Hans-Erik tok kontakt fordi han likte at magasinet løftet fram musikk som sjelden fikk oppmerksomhet i norske medier. Samtalene utviklet seg til en idé om å lage et filmmagasin sammen.

Resultatet ble Heftig filmmagasin, lansert 2. august 2013. Hans-Erik ønsket å skape oppmerksomhet rundt lanseringen og stilte opp i en bildeserie utkledd som Jokeren. Det ble første gang de møttes fysisk, etter lang tids kontakt på nett. Myreze beskriver møtet som å treffe et menneske han hadde kjent hele livet. De kunne snakke om teknologi, innovasjon, film og kreative prosjekter.

Bak den utadvendte rockekarakteren oppdaget Myreze en annen side. Han opplevde Hans-Erik som sårbar, nysgjerrig og full av ideer. Han mener mediebildet ofte overskygget mennesket bak figuren. Hans-Erik hadde selv vært med på å bygge en tydelig karakter rundt seg, men måtte etter hvert leve opp til forventningene som fulgte med rollen som rockestjerne og bølle.

Samtalene handlet også om alvorlige temaer. Hans-Erik ønsket å vise fram brutaliteten i verden og snakke med unge menn om depresjon, ensomhet og psykisk helse. Myreze forteller at vennen kunne være sprudlende og morsom på scenen, men samtidig ha mørke perioder når han kom hjem. Han beskriver et menneske med store kontraster og et ønske om å bruke egne erfaringer til å hjelpe andre.

Hans-Erik hadde også en tydelig interesse for teater og historiske skikkelser. I 2018 spilte han Petter Dass i Nordland Teaters forestilling «Petter». Rollen hadde personlig betydning. Han var født i Lofoten og fortalte at han hadde vokst opp med Petter Dass. Han så presten som en sammensatt mann med både styrker og svakheter. Han mente det var viktig å tørre å gjøre feil og ta ansvar for dem.

Myreze forteller om de siste årenes kreative samtaler. Hans-Erik var opptatt av teknologi, virtuelle verdener, VR og AR. De snakket om å bygge et eget univers som både kunne bli et dataspill og en møteplass for musikere. Myreze oppfattet albumet «Dead» som avslutningen på et kapittel, ikke nødvendigvis som et farvel til alt Hans-Erik ønsket å skape. Han mener vennen var på vei inn i en ny fase.

Da Hans-Erik døde 19. november 2021, var Myreze i Oslo og rakk ikke å møte ham den dagen. Sorgen ble sterk. Kona hans, artisten og komponisten Anja, skrev en tekst med bilder av havgapet og sterke farger på himmelen. Noen dager senere fant hun et hus på Andøya som de endte med å kjøpe. Da de kom fram, opplevde Myreze at ordene i teksten hadde fått en uventet forbindelse med stedet. En holme nedenfor huset fikk navnet Hank-holmen.

I dag ser Myreze en sammenheng mellom samtalene med Hans-Erik og arbeidet han og Anja gjør på Andøya. De ønsker å skape Future Island, en skole og talentfabrikk for unge mennesker, med særlig oppmerksomhet på utenforskap og ungdom som har hatt det vanskelig.

Myreze omtaler Hans-Erik som en «skitten diamant»: en person som kunne virke røff og provoserende, men som også rommet noe briljant. Han mener Norge mistet en kreativ kraft som kunne ha bidratt til teater, ungdomsarbeid og musikkskoler. I samtalen velger han å rette oppmerksomheten mot det Hans-Erik etterlot seg, ideene han delte og menneskene han ønsket å løfte fram – ikke omstendighetene rundt dødsfallet.

Dette er en samtale om vennskap, kunst, sårbarhet og utenforskap. Og om hvordan ideer fra et menneske kan leve videre på et nytt sted, i nye prosjekter og hos dem som kjente ham.

Foto: Ketil Born

https://radionordnorge.no/arven-etter-hans-erik-dyvik-husby-vennskapet-ideene-og-forbindelsen-til-andoya/

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Fra Kvæfjord til internasjonale musikkstudioer, fra drømmen om å bli popartist til å bli en del av det verdensomspennende spillet Just Dance. Anja Fagerli har hatt en lang og krevende vei inn i musikkbransjen. I denne episoden av Nordnorsk historie forteller hun om oppveksten i Nord-Norge, musikkutdanningen, årene i utlandet og møtet med Ubisoft.

Programleder Jitse Buitink møter Anja Fagerli, som også er kjent under artistnavnet ANEEA. Hun vokste opp i Kvæfjord og beskriver seg som en stille og kreativ jente som ofte følte at hun ikke passet inn. Hun opplevde mobbing og forteller om en vanskelig barndom. Musikken og scenen ble et sted der hun kunne uttrykke seg og finne en rolle hun trivdes i.

Rundt elleve år gammel fikk hun en hovedrolle i et skuespill og var med på turné i Nord-Norge. For første gang opplevde hun at hun hørte hjemme. Hun hadde begynt å skrive egne sangtekster allerede som seks–sjuåring, og drømmen om å leve av musikk ble stadig tydeligere.

Veien gikk via musikklinja ved Heggen til Trøndertun, der hun valgte jazzlinja. Hun hadde klassisk skolering, men var særlig opptatt av pop. Hun fikk sin første studioerfaring da hun spilte inn en jazzlåt med Ola Bremnes. Senere kom hun inn på Liverpool Institute for Performing Arts (LIPA), der hun arbeidet med sang, låtskriving, dans og scenearbeid.

På LIPA jobbet hun målrettet mot neste steg. Hun reiste jevnlig til London på audition og konserter, og fikk kontrakt med Lemon Soda Production. Hun spilte inn et album og en musikkvideo, men valgte etter hvert å trekke seg fra samarbeidet. Hun opplevde at managementet styrte for mye og at hun fikk for liten plass i den kreative prosessen.

Deretter gikk reisen videre til Barbados og Los Angeles. Sammen med manageren skrev hun musikk og bygget nettverk. Økonomien ble vanskelig, og i en periode bodde hun og manageren i en bil i Studio City. Likevel holdt hun fast ved målet om å lykkes.

Vendepunktet kom da Ubisoft lette etter en artist til Just Dance. I 2012 omtalte Ubisoft Music henne som den første artisten selskapet satset på på denne måten. Ubisoft trakk fram holdningen og stemmen hennes, og at hun ga spillfiguren et ekte ansikt. Hun ble valgt som artist og avatar i spillet, og musikken hennes kom med i Just Dance 3 og Just Dance 4. Hun bidro også til Raving Rabbids.

I Montreal fikk hun en ny start. Hun forteller at hun laget flere låter i årene med Ubisoft, blant annet «Dance All Nite» og «Brand New Start». Sistnevnte handler om reisen fra Norge via Los Angeles til Montreal, og om å holde ut når veien fram virker nesten umulig.

Samarbeidet fikk en vanskelig avslutning. Plateselskapet og Ubisoft havnet i konflikt, og Anja opplevde å bli stående mellom partene. Hun forteller at kontraktene begrenset muligheten til å arbeide med andre produsenter og prosjekter. Det tok ti år før hun kom seg ut av avtalene. Hun angrer ikke på muligheten og beskriver erfaringene som viktige.

Etter hjemkomsten til Norge fortsatte hun å lage musikk. «Champions in the White», skrevet til det norske kvinnelandslaget i fotball, er en låt hun trekker fram med stolthet. Hun ønsker å hjelpe unge talenter slik at de slipper å møte de samme hindringene.

I samtalen reflekterer Anja over hva hun har tatt med seg fra Nord-Norge: jordnærhet, respekt for andre og en sterk vilje til å stå på. Hun og ektemannen Bjørn Myreze har etablert seg på Andøya, og vil gi barna nærheten til naturen hun husker fra Kvæfjord. Mot slutten forteller hun at hun har signert en ny platekontrakt med et norsk selskap, og at fire singler er planlagt året etter.

Fra Kvæfjord til det virtuelle dansegulvet i Just Dance har hun fulgt en vei som har vært alt annet enn rett fram.

https://radionordnorge.no/anja-fagerli-aneea-fra-kvaefjord-til-verdens-storste-dansegulv/

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

I juni 1940 drev et brennende skip utenfor Andøya. Mange på land trodde først det var et oljeskip, men det var det britiske troppetransportskipet HMS Vandyck. Da fiskere fra Andøya dro ut for å hjelpe mannskapet, ble de vitner til en dramatisk krigshendelse. Historien rommer redningsdåd, tysk bombing, fangenskap og spørsmål som fremdeles står ubesvart.

I denne episoden av Nordnorsk historie møter programleder Jitse Buitink lokalhistoriker Søren Jacobsen og krigshistoriker Morten Kasbergsen. Sammen går de gjennom hva som skjedde med skipet, og hvordan hendelsene ble opplevd av folk på Andøya.

HMS Vandyck var opprinnelig bygget som passasjerskip i 1921 og hadde tidligere vært brukt til turistreiser i Norge. Etter krigsutbruddet i 1939 ble skipet rekvirert av britiske myndigheter og utrustet som et bevæpnet hjelpeskip. Det kunne også brukes til troppetransport og hadde plass til omkring 1500 soldater og befal.

Våren 1940 ble Vandyck sendt nordover. Oppdraget var å stå klar til å evakuere norske soldater fra 6. divisjon dersom det ble nødvendig da de allierte trakk seg ut av Nord-Norge. Men evakueringen var omgitt av hemmelighold, og informasjonen nådde ikke fram til alle som trengte den. Ifølge Morten Kasbergsen visste heller ikke alle norske myndigheter at skipet var sendt nordover.

Da Vandyck kom fram, fikk skipssjefen beskjed om at det ikke lenger var norske soldater å hente. Planen om å evakuere norske avdelinger var altså ikke blitt gjennomført, og skipet ble stående uten den oppgaven det var sendt nordover for. Skipet skulle derfor vente utenfor kysten og møte den siste allierte konvoien på et avtalt sted. Men Vandyck møtte aldri opp. Forsøk på radiokontakt og leting med fly og jagere førte ikke fram.

Skipet ble observert utenfor Andøya, og tyske fly angrep det. Bombene satte skipet i brann. Mannskapet gikk i livbåtene, og fiskere fra Bleik og områdene rundt dro ut for å hjelpe. Søren Jacobsen forteller om farens tur ut til skipet og om gjenstander han kom hjem med, blant annet skipsklokke, telefoner, lanterne og signalpistol.

Også mennesker på land ble rammet. Da folk samlet seg ved havna på Andenes for å se skipet og hjelpe til, kom et tysk fly og skjøt mot området. Et barn på fire år ble drept i sitt eget hjem. Episoden beskriver dette som en av de mest dramatiske hendelsene på Andøya under krigen.

De overlevende fra Vandyck ble tatt imot lokalt, men etter kapitulasjonen i Nord-Norge kom de under tysk kontroll. Mannskapet ble først internert på Andenes skole, med lokalt politi og skyttervesen som vakthold. Senere ble fangene hentet av tyske tropper og sendt videre til avhør og krigsfangenskap i Tyskland. Dokumenter og brev gir opplysninger om hvor mange som ble reddet, såret, begravet eller internert.

Morten Kasbergsen har undersøkt arkivmateriale og gamle avisoppslag for å rekonstruere hendelsesforløpet. Forfatteren Geirr Haarr har også bidratt med kunnskap om skipet. Likevel er det fortsatt spørsmål som ikke har fått sikre svar: Hvorfor kom Vandyck ikke fram til møtepunktet? Hvordan foregikk transporten av fangene? Og hvor ligger vraket i dag?

I 1972 kom et britisk marinefartøy til Nord-Norge med en minneplakett som takk for redningsinnsatsen på Bleik. Samme sommer fikk Bleik kirke nytt klokketårn, og skipsklokka fra Vandyck ble hengt der. Slik ble skipet en synlig del av lokalsamfunnets historie.

Historien om HMS Vandyck handler om et oppdrag som gikk galt, om fiskere som satte livet på spill for å hjelpe fremmede sjøfolk, og om hvordan krigens store beslutninger fikk følger helt ute i små kystsamfunn. Den minner også om at det fortsatt finnes ubesvarte spørsmål i historien om krigsårene i Nord-Norge.

https://radionordnorge.no/hms-vandyck-skipet-som-ble-etterlatt-utenfor-andoya-i-1940/

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Hvordan kunne et musikkmiljø langt nord i Norge bli utgangspunktet for en av landets største internasjonale musikksuksesser? I denne episoden av Nordnorsk historie møter Jitse Buitink Tommy Vandalsvik, redaktør i Radio Harstad, til en samtale om nordnorsk musikk og historien bak Röyksopp.

Vandalsvik har fulgt nordnorsk musikk gjennom store deler av livet. Han forteller om betydningen av lokalradioene, som fra 1980-tallet ga plass til artister og band som ellers kunne ha hatt vanskelig for å nå ut. Radio Harstad ble en viktig plattform for lokal musikk, fra pop og rock til metal og elektronika. For Vandalsvik handler det om å gjøre musikken tilgjengelig og ikke la sjangergrenser bestemme hva som får oppmerksomhet.

Samtalen løfter fram hvordan nordnorske artister etter hvert har fått større tro på at det er mulig å skape musikk hjemme og nå et internasjonalt publikum. Man trenger ikke lenger flytte til Oslo, London eller New York for å lykkes. Digitale muligheter og et sterkere lokalt miljø gjør det lettere å nå ut fra Tromsø, Harstad, Narvik og mindre steder.

Et sentralt eksempel er det elektroniske musikkmiljøet i Tromsø på 1990-tallet. Her var Geir Jenssen, kjent som Biosphere, en viktig pioner. Hans ambiente elektroniske musikk bidro til å utvikle det som ofte omtales som en arktisk sound. Også den tyske gruppa Kraftwerk nevnes som en viktig inspirasjonskilde for elektroniske musikere.

Tromsøs musikkliv hadde røtter tilbake til 1960-tallet og grupper som Pussycats. Senere vokste det fram et miljø der fritidsklubber, spillesteder, radio og studioer ga musikere mulighet til å møtes og prøve ut ideer. Vandalsvik trekker særlig fram betydningen av møteplasser: Når musikere treffer andre, deler ideer og får rom til å eksperimentere, kan det oppstå noe nytt.

Midt i dette miljøet finner vi Aedena Cycle, en elektronisk kvartett fra Tromsø. På EP-en The Traveller’s Dream fra 1994 medvirket blant andre Torbjørn Brundtland og Svein Berge. De to skulle senere danne Röyksopp. De øvrige medlemmene var Gaute Barlindhaug og Kolbjørn Lyslo. Prosjektet ble oppløst, men samarbeidet og kontaktene fra miljøet fortsatte å prege musikken.

Röyksopp ble dannet i Bergen i 1998, og debutsingelen «So Easy» kom i 1999. Med albumet Melody A.M. i 2001 fikk duoen sitt store gjennombrudd. Låter som «Eple», «Remind Me» og «Poor Leno» bidro til å gjøre den nordnorske elektronikaen kjent langt utenfor Norge. Musikkvideoen til «Remind Me» fikk MTV-pris i 2002.

Senere kom album som The Understanding og Junior. På Junior samarbeidet Röyksopp med flere vokalister, blant dem Robyn, Lykke Li, Karin Dreijer og Tromsø-artisten Anneli Drecker. Vandalsvik forteller om hvordan samarbeidet med Robyn og andre vokalister gjorde at duoen kunne fornye uttrykket og nå nye lyttere.

Episoden kommer også inn på konflikten med musikeren Rune Lindbæk, som anklaget Röyksopp for å ha brukt musikk han mente var hans. Saken endte i retten og ble en krevende periode for duoen. Senere laget Röyksopp blant annet lydprofil og jingler for NRK. I 2022 kom prosjektet Profound Mysteries, og i 2024 ble duoen innlemmet i Rockheim Hall of Fame.

Vandalsvik peker på at lyden også må ses i sammenheng med stedet den oppsto. Naturen, nordlyset og mørket kunne bli del av den musikalske fantasien, samtidig som inspirasjonen kom fra internasjonale pionerer. Kombinasjonen av lokale erfaringer og impulser utenfra gjorde uttrykket interessant. Da Röyksopp nådde ut gjennom musikkvideoer og MTV, viste de at elektronisk musikk fra Tromsø kunne hevde seg internasjonalt.

Historien om Röyksopp handler ikke bare om to musikere. Den handler også om et nordnorsk miljø, om lokalradio og møteplasser – og om hvordan ideer fra Tromsø kunne finne veien til et publikum over hele verden.

https://radionordnorge.no/royksopp-slik-vokste-den-internasjonale-musikksuksessen-fram-i-nord/

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Folkeeventyr og sagn har vært med på å forme forestillinger om hvem vi er. På 1800-tallet ble fortellingene viktige i byggingen av norsk nasjonal identitet. I Nord-Norge fikk de ofte en annen form enn fortellingene fra sør. Her var fiskeren og jegeren helter, og møtet mellom kystfolkets kunnskap og fremmede som kom nordover, kunne bli både dramatisk og skjebnesvangert.

I denne episoden av Nordnorsk historie undersøker vi nordnorske legender og folkeminner. Er de bare eventyr, eller kan de bevare spor av hendelser og mennesker som har levd? Vi møter Linea Buitink, Yngve Larsen, Thomas Lunde, Håvard Hardhaus Nilsen og Helge Seim.

Fortellingene kunne også ha en praktisk funksjon. Sagn om farlige steder kunne advare folk mot å ferdes der, mens historier om mørket og det ukjente kunne skremme barn til å komme hjem før natten. På Andøya er mye av folkeminnene bevart gjennom innsamlingsarbeidet til Finn Myrvang. Blant fortellingene finnes visa om Finnkongen, som skal ha tapt et slag mot kong Gisle fra Øksnes og hengt seg i en dal ved Middagsfjellet. Dalen skal ha fått navnet Finnkondalen. Hva navnet og fortellingen egentlig viser til, er ikke sikkert.

Vi får også høre om Huldra gjennom et minne om Andor Helmersen, som vokste opp på Åse på Andøya. Han fortalte barnebarnet historier om Huldra og andre skapninger. I minnene hennes framstår han som en fantasifull forteller som gjorde de mytologiske skikkelsene til en del av hverdagen.

Havet har satt tydelige spor i nordnorsk folketro. Fiskere fortalte om Draugen, vetter og Marmelen – et lite vesen med menneskelig overkropp og fiskekropp. Ifølge fortellingene kunne Marmelen varsle om vær og fiskelykke dersom den ble behandlet godt. Ble den dårlig behandlet, kunne den bringe uvær eller ulykke. Yngve Larsen forteller om overtro fra fiskerimiljøet, blant annet forestillinger om at kvinner, ryggsekker, vafler eller kokte egg ikke skulle være med om bord. Han reflekterer over om slike regler også kunne handle om å unngå distraksjoner og konflikter i et allerede krevende arbeidsmiljø.

Vi ser nærmere på hvordan eldre forestillinger om ånder og vetter hang sammen med menneskenes forhold til naturen. Fortellingene viser en verden der både landskap, hav og gård kunne være befolket av usynlige krefter. Skikkelsene måtte behandles med respekt, og mennesker kunne forsøke å holde dem vennlig stemt.

En annen del av episoden handler om Tjuv-Henrik, en mann som har gått inn i lokal fortellertradisjon som en tyv og utbryter. På Meløy Museum viser Helge Seim fram et kart fra 1750 og forteller om arbeidet med gamle rettsdokumenter. Tjuv-Henrik skal ha stjålet båter, master og annet utstyr langs kysten. Saken hans nådde helt til høyeste rett i Danmark-Norge. Dokumentene viser at det lå en virkelig rettssak bak deler av fortellingen, selv om visa og den historiske personen ikke nødvendigvis forteller nøyaktig det samme.

Håvard Hardhaus Nilsen leser også et utdrag fra fortellingene om drager og skjulte skatter i Ole Tobias Olsens samling. Her vokter dragen skatter i fjellet, og den som vil grave dem fram, må følge bestemte regler. Fortellingene om skattejegere som blir skremt bort av røyk, ild og overnaturlige krefter, viser hvordan folketroen kunne gi landskapet et ekstra lag av mystikk.

Ole Tobias Olsen ga ut Norske folkeeventyr og sagn, samlet i Nordland i 1912. I boka finnes fortellinger som har levd muntlig i lokalsamfunnene. Episoden spør hva som skjer når slike fortellinger møter historiske kilder: Kan en legende romme en historisk kjerne, og hvordan endres en hendelse når den blir fortalt videre gjennom generasjoner?

Nordnorske legender er både underholdning, advarsler og kulturminner. De knytter mennesker til steder, navn og landskap – og minner oss om at det ikke alltid er enkelt å skille mellom eventyr og historie.

https://radionordnorge.no/nordnorske-legender-folketro-fiskere-og-historiske-spor/

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Som idrettsleder har han skrevet jubileumshefte i forbindelse med Harstad Orienteringslags 40 års jubileum og vært redaktør for Troms orienteringskrets' 50-årsjubileumsskrift i 2007. I Åbok for Harstad har han skrevet artikler i 1997, 2006, 2010 og 2011.

I 2014 ble Vidkunn Eidnes tildelt Harstad bys fortjenstmedalje.

Lærer ved framhaldsskolen i Tjeldsund 1954-1955 (alene lærer i alle fag).

Vefsn Folkehøgskole 1955-1959 (med vikariat i folkeskolen i Mosjøen)

Askov Højskole i Danmark – 3. mnd. lærerkurs sommeren 1956

Videreutdanning ved Norsk Lærerhøgskole, Trondheim med eksamen i historie, vinteren 1956-1957. (Her hadde han professor Magne Skodvin som lærer, noe som ga varig historieinteresse.)

Elev ved Statens lærerskole i forming, Notodden (– lærte bl. a. keramikk).

Lærer på Trondarnes Folkehøgskole 1959 (med permisjon første året) og underviste i historie, matematikk, norsk, folkedans og formingsfag. Inspektør ved skolem fra 1987 og overtok som rektor etter at skolen ble reorganisert etter konkursen i 1989, og hadde stillingen til oppnådd aldergrense i 1999.

Medlem i Harstad Venstre og var aktiv i lokalarbeidet der i mange år – også en periode som medlem av skolestyret.

Medlem av landsstyreti Norsk Folkehøgskolelag 1971-1977.

Styremedlem i Informasjonskontoret for folkehøgskolen, Oslo.

Ansvar for regnskap og abonnement i bladet Håløygminne siden 1962.

Redaktør i Håløyminne fra 2009.

Leder for Pensjonistuniversitetet i Harstad siden starten i 2000.

https://radionordnorge.no/vidkunn-eidnes-barndomsminner-fra-krigens-trondenes-og-slektshistorien-pa-bjarkoy/

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Programleder Jitse Buitink tar utgangspunkt i en mulig masseflukt fra Nord-Norge på 800- og 900-tallet. Islandsk bosetningshistorie forteller om mennesker som kom fra Hålogaland. Dermed kan den islandske befolkningstiden også leses som en periode da mektige og kunnskapsrike mennesker forlot Nord-Norge. Hva var det som drev dem bort?

Et viktig spor finnes på Andøya. Ringtunet på Åse er fortsatt synlig, og det finnes flere steder på øya som ikke er grundig undersøkt. Buitink peker på at Andøya kan ha vært et høvdingsete i eldre tid, men understreker samtidig at kildene er få. I sagaene dukker navnet Omd opp. Det kan ha vist til Andøya eller et større område med øya som sentrum.

Eldre fortellinger knytter Hålogaland til konger og høvdinger som Gudlaug og Gylaug. I Ynglingesagaen fortelles det om en konge fra Hålogaland som dro til Danmark, ble tatt til fange og hengt. Senere kom sønnen med en hær for å hevne faren. Fortellingen viser hvordan sagaene skildrer maktkamp, ære og hevn mellom nordiske herskere.

Episoden trekker også fram Hans Eidnes og verket Hålogalands historie. I et intervju med sønnen Vidkunn Eidnes får vi høre om farens arbeid med boka. Hans Eidnes begynte på verket under andre verdenskrig, etter at tyskerne hadde overtatt Trondarnes folkehøgskole i 1941 og han mistet arbeidet der. Boka kom ut i 1943, og en ny utgave fulgte i 1954. Den gir en omfattende framstilling av eldre nordnorsk historie og slektslinjer.

Et annet spor går til Landnámabók, boka om bosetningen på Island. Her omtales Tore Tussasprenger, som ifølge fortellingen vokste opp på Andøya i Hålogaland. Han skal ha kommet i konflikt med Håkon Grjotgardsson og reist til Island. Fortellingen knytter ham også til Øksnadalen. Den blir brukt som et eksempel på hvordan konflikter mellom mektige slekter kan ha bidratt til at folk forlot Nord-Norge.

Hva lå bak disse konfliktene? Episoden ser nærmere på framveksten av Ladejarlene og Håkon Grjotgardsson, som omtales som den første historisk sikre jarlen i denne slekten. Han fikk fotfeste i Trøndelag og ble knyttet til en maktutvikling som utfordret eldre høvdingmiljøer i nord. Det er likevel flere usikre og motstridende opplysninger om hvem han var, hvor han kom fra og hvor langt makten hans strakte seg.

Samtalen går videre gjennom slektslinjer fra de tidlige høvdingene til Bjarkøyætten. I intervjuet med Vidkunn Eidnes fortelles det hvordan arv og ekteskap kunne føre eiendom og innflytelse videre gjennom kvinner, selv i en tid da arv vanligvis fulgte mannsleddet. Bjarkøyætten knyttet seg gjennom giftermål til mektige familier andre steder i landet. Bjarne Erlingsson ble en av Norges mektigste menn på 1200-tallet og hadde en sentral rolle ved kongemakten.

Episoden følger også hvordan kirkens voksende makt og den danske kongemakten endret maktforholdene i Norge. Med reformasjonen og erkebiskopens fall forsvant mye av det gamle nordnorske maktgrunnlaget, slik fortellingen i episoden beskriver det.

Det blir også snakk om handel langs kysten, tørrfisk, skinn og andre verdifulle varer. Ifølge framstillingen var kontrollen over kystleia og ressursene en viktig del av grunnlaget for høvdingenes makt.

Dette er en reise inn i en tid der kildene er få, slektslinjene kompliserte og sagaenes fortellinger må leses med varsomhet. Men sporene etter gamle høvdingseter, fortellingene om utvandring til Island og historien om Bjarkøy- og Ladeættene åpner for et større spørsmål: Hadde Nord-Norge en sterkere politisk selvstendighet i eldre tid enn den senere historieskrivingen har gitt inntrykk av?

https://radionordnorge.no/ladejarlene-og-de-gamle-hovdingene-i-nord-norge/

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Flytypen Il-2 var et sovjetisk angrepsfly som ble brukt under andre verdenskrig. Det var konstruert for å angripe mål på bakken og kunne bære bomber og torpedoer. Flyet var også utstyrt med kanoner og maskingevær. Det hadde plass til en pilot og en skytter, som skulle beskytte flyet mot fiendtlige jagerfly bakfra. I samtalen blir det beskrevet som et allsidig og kraftig fly, på nivå med det tyske stupbombeflyet Stuka.

Flyet på Grenselandmuseet tilhørte et sovjetisk flyavdeling med et reinsdyrhode som emblem. Den 22. oktober 1944 måtte det nødlande på Sennagressvatnet, mellom Svanvik og Pasvik. Flyet hadde vært på oppdrag mot tyske bombefly da det ble truffet og mistet motorkraft.

Piloten ga beskjed til skytteren om at de måtte lande med flyet på vannet. Beskjeden ble misforstått, og skytteren hoppet ut med fallskjerm. Fallskjermen åpnet seg ikke. Piloten gjennomførte nødlandingen og overlevde. Han kom seg senere tilbake til egne linjer og kunne fortelle om hendelsen.

Flyet ble liggende på bunnen av vatnet. Det første forsøket på å heve vraket ble gjort på 1970-tallet. Under arbeidet satte flyet seg fast i bunnen, og da det ble forsøkt løftet, ble det delt i to. Forsøket måtte avbrytes.

I 1984 ble det gjort et nytt forsøk. Denne gangen fikk man hjelp fra Garnisonen i Sør-Varanger. Ved hjelp av løfteutstyr og stor innsats lyktes det å få flyet opp, også med delene som hadde løsnet. Bergingen ble starten på et omfattende arbeid med å undersøke og restaurere vraket.

Etter hvert ble det etablert kontakt mellom norske og sovjetiske miljøer. I en periode med politisk tilnærming mellom landene ble det mulig å samarbeide om flyet. Sovjetunionen tilbød å restaurere det og bringe det tilbake til Norge. Flyet ble fraktet østover, satt sammen og restaurert. Arbeidet var krevende, blant annet fordi flere deler manglet. De som arbeidet med restaureringen, måtte lete etter deler i andre flyvrak, på lagre og i magasiner.

Under restaureringsarbeidet oppsto det også en brann. Folk som arbeidet med flyet, forsøkte å få det ut av fare, selv om de selv kunne bli skadet. Historien viser hvor mye arbeid og engasjement som lå bak at flyet kunne bevares.

Da Grenselandmuseet skulle bygges, ble det reist en stor garasje rundt flyet. Museet ble på denne måten bygget rundt et fly som allerede hadde fått en helt spesiell historie. Da museet åpnet i 1997, ble flyet en sentral del av krigsutstillingen.

På flyets side kan besøkende se det hvite reinsdyrhodet som fungerte som emblem for avdelingen. Det er et synlig spor etter hvilken enhet flyet var knyttet til. Flyet er ikke bare et stort teknisk objekt i utstillingen; merkingen gjør det også mulig å knytte det til menneskene og den militære sammenhengen det kom fra.

For den som forteller om flyet i episoden, er det også knyttet personlige minner til museet. Han husker å ha sett flyet som liten, før han selv begynte å arbeide der. Da museet åpnet, gjorde det sterkt inntrykk. Senere har han kunnet vende tilbake til det samme flyet, nå som en del av arbeidsplassen sin. Han beskriver det som en jobb han har stor glede av.

I dag er Iljusjin-flyet både et konkret minne om kampene i Sør-Varanger høsten 1944 og et eksempel på samarbeid på tvers av den norsk-sovjetiske grensen. Fra nødlandingen på Sennagressvatnet til bergingen i 1984 og restaureringen i Sovjetunionen har flyet vært gjennom en lang reise. Nå står det på Grenselandmuseet i Kirkenes, der historien om besetningen og arbeidet med å redde flyet kan fortelles videre.

https://radionordnorge.no/iljusjin-il-2-pa-grenselandmuseet-historien-om-flyet-fra-sennagressvatnet/

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Mennesker har holdt til i grenselandet i tusenvis av år. Da isen trakk seg tilbake etter siste istid, kom mennesker etter hvert til området. Bosetningene lå tidligere høyere i terrenget enn i dag, fordi havnivået har endret seg. Mikkelsen forteller også om samisk tilstedeværelse og om østsamene og skoltesamene, som har vært en del av områdets historie gjennom lang tid.

Et avgjørende årstall i grenselandets historie er 1826. Da ble grensen mellom Norge og Russland trukket opp. Før dette hadde området vært et norsk-russisk fellesdistrikt, der begge statene hadde krav på området og innbyggerne betalte skatt til begge. Norge var på denne tiden i union med Sverige, mens Finland var en del av Russland.

Grensedragningen fikk store konsekvenser for befolkningen. Siidaområdene ble delt av den nye statsgrensen, og familier som hadde brukt områder på begge sider, måtte forholde seg til nye nasjonale skiller. Neiden-siidaen og Pasvik-siidaen ble berørt på ulike måter. Mikkelsen forteller hvordan grensen i noen tilfeller skar gjennom tradisjonelle bruksområder, og hvordan feil ved oppmerkingen fikk følger for hvor enkelte vinterboplasser havnet.

Også religion og språk fikk betydning for hvordan befolkningen ble knyttet til de nye statene. Østsamene hadde i lang tid hatt tilknytning til den østlige ortodokse kristendommen. Mikkelsen trekker fram munken Trifon, som drev misjonsarbeid på 1500-tallet og knyttes til etableringen av kapeller i Neiden og Petsjenga. Den protestantiske misjonsvirksomheten kom senere fra vest. Etter 1826 ble kirke, skole og sivil administrasjon viktige virkemidler i utviklingen på hver sin side av grensen.

Utstillingen viser hvordan gammelt og nytt møttes i grenselandet. Her finnes gjenstander og bilder som forteller om handel, klær, kontanter, fiske og dagligliv. Samiske kulturuttrykk er også representert, blant annet gjennom kofter, pulker og rekonstruksjoner av rundgammer. Gjenstandene gir innblikk i en livsform der folk kunne ha ulike boplasser gjennom året, avhengig av hvor ressursene var tilgjengelige.

Et langt nyere kapittel handler om flyktningstrømmen over Storskog i 2015. Mange kom fra Russland på sykkel. Syklene ble stående igjen etter at asylsøkerne hadde passert grensen, og flere ble sendt til gjenvinning fordi de ikke oppfylte norske krav. Grenselandmuseet fikk ta vare på noen av dem. I utstillingen står fire sykler, og én er lånt ut til et museum i Berlin. De er blitt gjenstander som dokumenterer en helt spesiell hendelse i nyere grensehistorie.

Museet viser også uniformer og utstyr fra grensevakter fra Norge, Finland og Russland. De ulike fargene gjør det mulig å skille landenes uniformer fra hverandre. Grensevaktenes tilstedeværelse har vært en del av hverdagen i området gjennom lang tid.

Utstillingen som besøkes i episoden, står foran en omfattende fornyelse. Oppsettet skal endres fra 2025 til 2026, og den gamle utstillingen kan derfor være på vei ut. Samtalen med Ailo Mikkelsen gir et innblikk i historiene som har formet Sør-Varanger: fra de første bosetningene og samiske siidaområder til statsgrenser, religion, flyktningruter og dagens grensevakt.

Grensene handlet ikke bare om streker på kartet. De påvirket hvem som skulle betale skatt, hvor folk kunne bruke fjorder og beitemarker, og hvilke myndigheter som skulle styre hverdagen. Før grensen ble fastlagt, var ressursene og ferdselsveiene del av et større område. Etterpå måtte innbyggerne tilpasse seg nye nasjonale skiller.

https://radionordnorge.no/grenselandets-historie-slik-formet-grensene-livet-i-sor-varanger/

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

I verkstedet står blant annet en nybygd seksring. Byggingen er gjennomført som del av et prosjekt som skulle bidra til å videreføre klinkbyggertradisjonen. Mikalsen forteller om arbeidet med båten og om materialene som brukes. Trevirket hentes fra Rana, der en eldre sag fortsatt skjærer bord etter tradisjonelle mål. Da han spurte etter båtbord, fikk han spørsmål om hvor mange alen han trengte – et mål som viser hvordan gamle arbeidsmåter fremdeles lever i praksis.

Nordlandsbåten er ikke én uforanderlig båttype. Mikalsen forklarer forskjellen mellom den eldre krumstevningen og den nyere varianten med rettere stevner, større bredde og skvettriper. Den eldre båten hadde en rundere profil og en annen utforming ved ripa. Etter hvert som fisket endret seg, kom det nye krav til båtene. Garnbruk og større fangster gjorde det ønskelig med mer bæreevne, mens fiskerne også trengte båter som kunne tilbakelegge lange avstander langs kysten.

Slik ble Nordlandsbåten gradvis tilpasset nye behov. Seilføringen utviklet seg fra råseil til en rigg med fokk og storseil. Da innenbordsmotoren kom, måtte også skroget endres. Båtbyggerne forsøkte å finne løsninger som gjorde båtene bedre egnet til motor, samtidig som de bygde videre på en lang håndverkstradisjon. Seksringen var en vanlig arbeidsbåt, brukt både lokalt og til fiske. Større båter som åttringer og fembøringer hadde andre roller, blant annet under sesongfisket lenger nord.

Mikalsen forteller også om hvordan båtens form påvirker sjøegenskapene. Når bordene høvles og formes, styrer båtbyggeren hvordan skroget får sin fasong. Det handler om presisjon, erfaring og forståelse for treets egenskaper. Han beskriver hvordan en Nordlandsbåt kan ligge lavt og krenge under seil, men samtidig få støtte og stabilitet når den har fart. I samtalen kommer også gamle uttrykk, materialvalg og forestillinger knyttet til trevirke fram.

Et sentralt tema er framtiden for tradisjonell båtbygging. Mikalsen beskriver et fagmiljø med få aktive båtbyggere og et begrenset marked. Det er vanskelig å leve av å bygge klinkbygde båter alene, og prosjekter og tilskudd kan være avgjørende for at arbeidet skal kunne fortsette. Han trekker fram hvordan endringer i båtbyggerutdanningen bidro til at verksteder mistet elever og etter hvert måtte legge ned.

Samtalen viser at Nordlandsbåten både er et arbeidsredskap og et uttrykk for kystens historie. Formen har blitt endret i møte med fiskernes behov, nye seil og motorer. Men kunnskapen om materialer, sammenføyninger og båtens linjer må fortsatt læres gjennom praktisk arbeid. Når stadig færre behersker håndverket, blir hver ny båt også en måte å ta vare på erfaringer som ellers kan gå tapt.

I episoden kommer også bruken av de store båtene nordover på Finnmarksfiske inn. Fembøringen kunne fungere som et flytende utgangspunkt: Den ble lagt i havn, mens mindre båter ble brukt til å komme ut på fiskeplassene. Mikalsen skiller mellom denne bruken og det lokale fisket, der seksringen hadde en viktig plass.

Han deler en erfaring fra en seiltur i Vestfjorden med en åttring. Etter uvær kom båten ut på sjøen igjen. Selv med store bølger og vindkast var den tørr innvendig da de kom fram. Historien viser Nordlandsbåtens sjøegenskaper.

Samtalen går også tett på selve byggeprosessen: hvordan bordene tynnes for å få riktig vridning, hvordan treets vekst påvirker arbeidet, og hvordan båtbyggeren må vite hvor skrogets linjer skal møte hverandre. Kunnskapen sitter både i hendene og i språket – i fagordene som beskriver hver del av båten.

https://radionordnorge.no/nordlandsbaten-slik-har-fisket-formet-baten-gjennom-tidene/

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

I 1939 ble navnet Jordanfoss kjent i riksmediene. Da sto det kraftige kamper mellom finner og russere rett øst for fossen. 50 finner kom over grensen 19.desember og ble så avvepnet og intenert. Også sivile kom over fossen. Kampene går frem og tilbake og finnene gjør flere forsøk på å erobre de russiske stillingene. I januar 1940 sniker finnene seg inn og svir av forleggningsbrakkene slik at russerne ikke har skydd mot kulda. 1940 var en hard vinter. Avisen Dalane skriver at mange av nybrottsfamiliene i dalen også må flykte sørover. En av disse er fru Ingebrigtsen som rømte hjem til Porsgrunn.

I følge boken Festung Kirkenes: okkupasjon og frigjøring av Sør-Varanger, bygde de østerikske pionerene fra PI 82 en bru på Nyrud allerede i 1941 og den 7.juni marsjerte SS Brigade Nord over brua.

Som nevnt tidligere så var det den enorme tømmerdriften som var grunnlaget for utbyggingen av trallebanene. Det nevnes at 200.000 tømmerstokker kunne være i fløt i elva på våren. Pasvikdalen er rik på furu av god kvalitet,Pasvik-Timber hadde sagbruk på Jakobsnes ved utløpet av Pasvikelva. Der var det sysselsatt på det meste 250 mann. Sagbruket var ett av de største i sitt slag i Nord- Europa.

Den 2. juni 1940 ble sagbruket bombet av et tysk fly og hele anlegget brant ned. Brannen skal ifølge vitner ha rast i dagesvis og oppdriften av varmen skal ha vært så intens at brennende planker ble løftet til værs og antente terrenget rundt bygda flere steder. Dette, sammen med reguleringen, ble starten av slutten for trallebanene i Pasvik

https://radionordnorge.no/trallebanene-i-pasvik-da-elva-var-veien-gjennom-dalen/

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Nøytralitetsvakten i Sør-Varanger hadde røtter tilbake til 1918, da det var krig og uro på finsk og russisk side av grensen. Etter revolusjonen i Russland og den finske borgerkrigen var grenseområdet preget av væpnede grupper, flyktninger og usikkerhet. Petsamo, som på norsk tidligere ble kalt Peisen, lå tett på Norge. Da Finland fikk området i 1920, ble også naturressursene og den strategiske betydningen viktige spørsmål.

På 1930-tallet begynte Norge å styrke forsvaret etter en lang periode med nedbygging. Sør-Varanger hadde svak infrastruktur og få militære avdelinger, samtidig som området lå nær viktige ressurser. Jernmalmen fra Kiruna ble fraktet via Narvik til Tyskland, og det fantes også nikkelressurser på finsk side av grensen.

Da Vinterkrigen mellom Finland og Sovjetunionen brøt ut i november 1939, ble norske styrker sendt til Øst-Finnmark for å overvåke grensen og sikre norsk nøytralitet. Soldatene skulle hindre at krigførende parter brukte norsk territorium. Men nøytraliteten ble satt på prøve. Det var episoder med grensekrenkelser, finske soldater som kom over grensen, og sovjetiske fly som fløy inn i norsk luftrom. Samtidig hadde norske myndigheter innført forbud mot å skyte på fly med mindre Norge selv ble angrepet. Det skapte spenninger mellom plikten til å håndheve nøytraliteten og ønsket om å unngå å provosere en stormakt.

Mikkelsen forteller også om kontroversielle handlinger fra norske offiserer, blant annet hemmelige kontakter med finske myndigheter og støtte til finske soldater. Slike handlinger kunne sette Norges nøytralitet i fare.

Da Tyskland angrep Norge i april 1940, ble styrker fra Sør-Varanger sendt vestover for å delta i kampene. Noen avdelinger ble likevel værende i øst av frykt for at Sovjetunionen kunne gå inn i Øst-Finnmark. Etter kapitulasjonen i juni ble de norske styrkene i området omorganisert til en grensevakt under sivile myndigheter. Det tok omkring to måneder før større tyske avdelinger kom til Sør-Varanger.

Etter hvert vokste den tyske militære tilstedeværelsen kraftig. Det manglet husrom, og tyske soldater ble innkvartert i private hjem. Da Tyskland angrep Sovjetunionen sommeren 1941, ble Sør-Varanger et sentralt oppmarsjområde for offensiven mot Murmansk. Store tyske og finske styrker ble satt inn, men møtte hard sovjetisk motstand ved Litsafronten. Kampene og vinterkulden førte til store tap, og fronten stivnet etter offensivene i 1941 og 1942.

Krigen i nord handlet også om konvoiene til Sovjetunionen. Tyske flybaser ble bygget ut, og store krigsskip ble sendt nordover. Samtidig drev norske partisaner etterretning for Sovjetunionen. De observerte tysk skipstrafikk og militær aktivitet og sendte meldinger videre. Sivile hjelpere risikerte livet ved å gi partisanene mat, husly og informasjon.

En av historiene som løftes fram, er Dagny Loe fra Berlevåg. Hun ble arrestert for sin forbindelse til partisanmiljøet, sendt til fangeleirer i Tyskland og Polen og broderte sin livshistorie på et teppe under fangenskapet. Teppet finnes i dag i utstillingen på Grenselandmuseet.

Episoden viser hvordan Sør-Varanger gikk fra å være et utsatt norsk grenseområde til å bli en sentral front- og forsyningsregion under krigen. Gjennom Mikkelsens fortelling får vi se hvordan internasjonal politikk, militær beredskap og lokale menneskers valg satte dype spor i grenselandet.

https://radionordnorge.no/sor-varanger-under-andre-verdenskrig-fra-noytralitetsvakt-til-tysk-oppmarsjomrade/

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

I Bardufoss kom de første tyske soldatene fra luften. Natt til 12. juni 1940 ble 137 tyske fallskjermbergjegere sluppet fra transportfly over flybasen. De kom fra Værnes og møtte ingen motstand. De britiske og franske styrkene hadde allerede forlatt området. Krigshistoriker Morten Kasbergsen forteller hvorfor tyskerne valgte en luftlandsetting, hva oppdraget gikk ut på, og hvordan soldatene forsøkte å finne den norske forsvarsoverkommandoen. Målet var blant annet å sikre flybasen og ta general Otto Ruge og staben hans til fange.

Dagen etter, 13. juni, ble Tromsø også tatt gjennom en luftlandsetting. 127 fallskjermbergjegere landet ved Skattøra. Også her gikk overtakelsen rolig for seg. Tyskerne tok kontroll over viktige funksjoner i byen, blant annet telegrafen og kringkastingsanlegget. Samtalen viser hvordan okkupasjonen i nord ikke skjedde på én og samme dag, men gjennom flere operasjoner etter at de allierte hadde trukket seg ut.

I Svolvær var det lenge uro og usikkerhet, men ingen tyske soldater i byen. William Hakvaag fra Lofoten Krigsminnemuseum forteller om nyhetene folk fikk gjennom radioen, om kampene ved Narvik og om de britiske sjøoperasjonene utenfor Lofoten. Folk fryktet for familie og slektninger som var trukket inn i krigen. Samtidig ble det gjort forberedelser lokalt: et feltsykehus ble satt i stand, kommunen undersøkte matforsyningene, og en lokal landvernstyrke ble organisert.

Hakvaag forteller også om dramatiske hendelser ved Svolvær, blant annet bombingen av oljetankene og en forvirrende episode der norske og tyske fartøy kom i kamp med hverandre fordi de ikke forsto hvem de hadde foran seg. Først 17. juni, en uke etter kapitulasjonen, kom en mindre gruppe tyskere til Svolvær. De skulle få samband og kommunikasjon til å fungere igjen. De første dagene handlet derfor også om kontroll over havna, telefonlinjer, radiosendere og ferdsel.

Videre går turen til Melbu, Hadsel og Andøya. Thomas Gundersen forteller om hvordan folk opplevde nyheten om invasjonen, og hvordan krigen allerede hadde rammet sjøfolk og familier før 9. april. Han trekker fram historien om et tysk fly som ble skutt ned utenfor Strønstad på Østvågøya. Beretningen er støttet av både et dagboknotat fra Inga Pettersen og fortellinger fra brødrene Peter og Harald Hansen.

På Andøya gir en dagbok fra 1940 et nært innblikk i hvordan krigen ble opplevd langt fra de store slagmarkene. Notatene forteller om meldinger om bombingen av Bodø og Fauske, allierte skip og fly i området, tilbaketrekningen fra Nord-Norge og frykten for hva som kunne skje videre. Dagboken viser hvordan store krigshendelser ble flettet sammen med hverdagslige gjøremål og personlige refleksjoner.

Dagboken gir også små glimt fra livet midt i uroen. En opptegnelse sier at det var «velgjørende å kunne dyrke en fredelig syssel som hagearbeid» i en opprevet tid. Senere beskrives hvordan allierte styrker forlot Harstad-området, og hvordan et engelsk fartøy ble bombet utenfor stedet. Slik kan vi følge både de militære bevegelsene og hvordan de ble oppfattet av mennesker som sto midt i dem.

Episoden handler om de første møtene med okkupasjonsmakten, men også om ventetiden før tyskerne kom, ryktene, beredskapen og usikkerheten. Gjennom lokale fortellinger fra Bardufoss, Tromsø, Svolvær, Melbu og Andøya får vi et mer sammensatt bilde av hvordan krigen kom til Nord-Norge – sted for sted.

https://radionordnorge.no/nar-kom-tyskerne-til-nord-norge-okkupasjonen-sted-for-sted/

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Dagens Vadsø kirke ble påbegynt i 1954 og ferdigstilt i 1958. Den ble reist i betong, et moderne og effektivt byggemateriale på den tiden. Arkitekten var Magnus Poulsson, som også var knyttet til arbeidet med Oslo rådhus. Etter krigen ønsket man å gi Vadsø en stor og markant kirke. Det var også planer om at byen skulle bli bispesete, og at kirken skulle fungere som domkirke. Planene om en egen biskop i Vadsø ble imidlertid ikke realisert.

Før dagens kirke sto det en trekirke på stedet. Den var tegnet av Christian Heinrich Grosch og ble ferdigstilt i 1861. Natten mellom 28. og 29. oktober 1944 ble den bombet og ødelagt. I samtalen fortelles det om ulike forklaringer på brannen, blant annet om glør fra branner i sentrum og om bombing. Det blir også understreket at det ikke er kjent at tyske soldater satte fyr på selve kirken. Mange av de andre bygningene i sentrum brant i forbindelse med bombingen.

Historien om kirkene i Vadsø går lenger tilbake. Den første ble reist på Vadsøya omkring 1575, da bosettingen lå der. Etter hvert flyttet folk til fastlandet, blant annet fordi det ga bedre ly for vær og vind og mer plass. I 1710 ble den andre kirken reist på fastlandet. Også den var bygget av tre og torv. Da befolkningen vokste og handelen økte, ble det behov for en større kirke. Den tredje kirken, Grosch-kirken, ble bygget i 1861 og var rikt utsmykket.

Noe av inventaret fra den gamle kirken ble reddet. Altertavler og annet materiale ble tatt vare på, og flere av gjenstandene fikk senere plass i kirken i Polmak. Den nye kirken i Vadsø hadde et annet uttrykk og et annet kirkerom, og det gamle inventaret passet ikke nødvendigvis inn.

Også dagens kirke har en utsmykning med mange historier. Et kirkeskip henger fra taket. Det heter «Karianna» og kom til kirken som gave i 1968 fra entreprenør Lars Nordal. Båten ble bygget av Sverre Brandtzæg i Abelvær. Kirkeskipet minner både om kystens betydning og om kirkens symbolikk: menigheten sitter i samme båt gjennom livet.

Utsmykningen er utført av lokale håndverkere, med Magnus Poulsson som arkitekt for kirkens hovedutforming. I kirkerommet finnes også kunst laget av Grete Thiis Schjetne. Glassmaleriene kom på plass i 1972 og bruker naturens kretsløp som bilde på menneskelivet. Sol, måne og stjerner, årstidene, blomster og vann knyttes sammen i en fortelling om livet og naturen i nord.

Samtalen handler også om Vadsøs mangfoldige religiøse liv. Byen har hatt flere menigheter og tradisjoner, blant dem læstadianske miljøer. Lindis Møller-Davidsen forteller om en tid da forbindelsen mellom Den norske kirke og læstadianerne var tett, og da religiøse møter og forkynnelse kunne foregå på tvers av det skillet man kanskje kjenner i dag.

Hvordan har kirkebygget og kirkelivet endret seg gjennom århundrene? Hva forteller kunsten i dagens Vadsø kirke, og hvorfor ble byen en viktig religiøs møteplass i Varanger? Bli med på en historisk vandring gjennom Vadsø kirke, fra kirkene på Vadsøya og fastlandet til dagens Ishavskirke.

I episoden kommer også språk og tilhørighet inn i samtalen. Vadsø har sterke finske og samiske forbindelser, og Lindis forteller at hun selv er mer stødig i fransk og finsk enn i samisk. Byens navn blir også nevnt i den finske formen Vesisari. Læstadianere, pinsemenigheten og andre menigheter er del av byens religiøse landskap. Behovet for å gå regelmessig i kirken har likevel endret seg med sekulariseringen av samfunnet.

https://radionordnorge.no/vadso-kirke-fire-kirkebygg-og-flere-hundre-ar-med-historie/

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Holmenvær var et viktig knutepunkt for fiskeri og handel. Det ble bygget moloer og havneanlegg for å ta imot fiskebåtene, og stedet hadde en infrastruktur som ellers kunne være vanskelig å finne i et så værutsatt øysamfunn. Her var både kirke, skole og sykehus. Det var også tilgang på vann og telefon.

Folk kom fra hele Norge, men også langveisfra. Bengt Andreassen beskriver Holmenvær som en smeltedigel, med mennesker som hadde kommet fra Russland og Murmansk, og helt fra Portugal. Når folk møttes på et slikt sted, ble det utvekslet mer enn fisk. Språk, matvaner og skikker blandet seg, og det satte spor i lokalsamfunnet. En av tradisjonene Bengt husker fra oppveksten, var siesta midt på dagen. Det var så selvfølgelig at han lenge trodde det var vanlig over hele Norge.

Men hvorfor ble Holmenvær fraflyttet? En viktig del av forklaringen var utviklingen av fiskeflåten. Da de første motorbåtene kom tidlig på 1900-tallet, ble det ikke lenger nødvendig å bo så nær fiskefeltene. Tidligere måtte fiskerne holde til ute på øyene, fordi seilbåtene brukte lang tid på å komme seg ut og inn av fjordene. Med motor kunne de bosette seg lenger inne og likevel komme raskt ut på havet.

Motoren endret dermed livsgrunnlaget for Holmenvær – og for mange andre fiskevær. Samtidig ble det mer attraktivt å bo i fjordene, der det var lunere og enklere å holde husdyr som sau og ku. Veiforbindelse og tettere kontakt med omverdenen bidro også til at gamle skikker gradvis forsvant.

I samtalen med programleder Jitse Buitink handler det om mer enn et fiskevær som forsvant. Det handler om hvordan fiskeri, teknologi, geografi og møte mellom mennesker former kystsamfunn – og hvordan et sted som en gang var fullt av liv, kan bli stående igjen som ruiner.

https://radionordnorge.no/holmenvaer-pa-senja-historien-om-et-fiskevaer-som-forsvant/

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Da det tyske angrepet på Norge startet i april 1940, lå et tysk lasteskip i Tromsø. Få uker senere var skipet blitt norsk krigsbytte. Det fikk navnet DS Møysalen og skulle snart legge ut på en reise som førte det fra Svalbard via Island til Canada – og videre ut i alliert krigsfart.

I denne episoden av Nordnorsk historie forteller Thomas Gundersen Fredriksen historien om DS Møysalen. Han kom over den mens han undersøkte krigsseilere fra hjemkommunen. I Krigsseilerregisteret fant han opplysninger om en sjømann fra Hassel som var registrert med tjeneste om bord. En viktig kilde til historien er Sven Eriksen fra Sørreisa, som skrev ned sine minner fra tiden på skipet.

Møysalen var opprinnelig et tysk lasteskip. Det ble bygd i Tyskland og hadde tidligere navnene Sebenico og Imatra. Skipet kom til Tromsø 7. april 1940, to dager før invasjonen. Etter planen skulle det laste saltfisk. Det var ikke last om bord som hadde strategisk betydning for krigen, og det finnes ifølge Fredriksen ikke grunnlag for teorier om at skipet hadde et annet oppdrag.

Etter invasjonen ble skipet beslaglagt av norske myndigheter. Tromsø byrett avsa 15. mai 1940 en dom som tilkjente den norske staten eierskapet. Rederiansvaret ble lagt til Vesteraalens Dampskibsselskab. Skipet fikk navnet Møysalen, ble bygget om for godsfart og fikk et sammensatt mannskap. Blant sjøfolkene var Sven Eriksen og flere andre fra Vesterålen.

Møysalen skulle først frakte kull til Svalbard. Etter at skipet hadde lastet i Longyearbyen, var det på vei tilbake mot Norge da mannskapet fikk høre at de allierte hadde oppgitt kampene i Nord-Norge, og at kongen og regjeringen hadde forlatt landet. De snudde derfor tilbake til Longyearbyen. Passasjerene som skulle til fastlandet, gikk i land, og lasten ble losset.

Mannskapet tok om bord vann og bunkers og satte kursen mot Island. DS Tordenskjold sluttet seg til ferden. På vei mot Reykjavik møtte Møysalen et britisk fartøy. Situasjonen var komplisert: Skipet hadde norsk navn og flagg, men papirene var ennå ikke i orden, og det var formelt fortsatt registrert som tysk. Etter at forholdene var forklart, fikk skipet fortsette til Reykjavik, der det ble liggende i over en måned mens man ventet på nye ordrer.

I slutten av juli 1940 gikk Møysalen videre til Canada. Der ble skipet undersøkt, og nødvendige sertifikater ble utstedt. Det kom inn i Nortraships tjeneste og ble brukt i konvoifart og langs østkysten av Nord-Amerika, videre mot Mellom-Amerika og Karibia. Lasten besto både av militært utstyr og nødvendige forsyninger.

Seilasen var ikke uten fare. Tyske ubåter opererte langs østkysten, men Møysalen kom seg gjennom krigsårene uten å bli senket. En gang, på vei fra Key West i Florida til Havanna, kom skipet nær en konvoi med oljetankere. Fartøyene gikk mørklagt, og situasjonen kunne blitt alvorlig. Tankskipene brukte signallys, og Møysalen klarte å komme seg unna.

I juni 1945 mønstret mannskapet av. Sven Eriksen hadde da vært om bord sammenhengende siden han gikk om bord i Tromsø i mai 1940 – mer enn fem år. Han fortsatte senere som sjømann i Vesterålens Dampskibsselskab og gikk i land i 1978.

Møysalen ble solgt i 1946 og fikk navnet Faro. Senere kom skipet tilbake til Tyskland, der det fikk navnet Frieda Peters. Etter flere år i fart ble det hugget opp i Hamburg i 1966.

Historien om DS Møysalen er også historien om sjøfolk som ble værende ute gjennom store deler av krigen. Gjennom Sven Eriksens minner og arbeidet med krigsseilerhistorien får et lite kjent kapittel fra nordnorsk sjøfart en plass i fortellingen om andre verdenskrig.

Historien er ikke omtalt i boka om Vesteraalens Dampskibsselskab som kom i 2015. Den dukket i stedet opp gjennom arbeidet med krigsseilerregisteret, der opplysningene om enkeltpersoner åpnet veien til skipets uvanlige ferd.

https://radionordnorge.no/ds-moysalen-det-tyske-skipet-som-ble-norsk-krigsbytte-i-1940/

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Petter Pogo har vært musiker siden 1979. I denne episoden av Nordnorsk historie møter Jitse Buitink ham på Åse på Andøya til en samtale om musikken, oppveksten og veien fra nordnorsk punkmiljø til noen av landets mest kjente rockeband.

Pogo debuterte på 16-årsdagen sin i 1979, med punkbandet Hjertesvikt på kinoen i Bodø. Det trengtes ikke mange akkorder eller avanserte ferdigheter for å starte et band. Unge musikere laget egne låter, gikk på konserter og lånte utstyr av hverandre. For ham var det viktigste å komme i gang og lage lyd.

Etter tiden i Bodø startet han bandet Ny Gata. Senere flyttet han til Oslo, rundt 1985–86, med mål om å fortsette som musiker. Han ble med i And The Balcony Fell, som ga ut plate og spilte blant annet på NRK. Artistnavnet Petter Pogo hadde han fått allerede i punkmiljøet, der bandmedlemmene tok seg merkelige og tøffe navn.

Veien inn i Jokke & Valentinerne kom gjennom en nokså spontan mulighet. Etter å ha hjulpet til med gitaren til Joachim «Jokke» Nielsen, fikk Pogo spørsmål om han kunne spille bass. Han hadde egentlig ikke erfaring med instrumentet, men svarte ja. På to dager lærte han seg låtene før prøvespillingen. I 1990 ble han bandets bassist.

Pogo forteller også om studioarbeidet og friheten han opplevde i bandet. Han bidro etter hvert med flere instrumenter, blant annet mandolin, piano, orgel, synthesizer og perkusjon. Han likte å utforske utstyr og lyder, og beskriver hvordan han kunne prøve seg fram når det var rom for det. Albumene Frelst! og Alt kan repeteres er blant platene han snakker om.

Etter Joachim Nielsens død i 2000 har musikken fortsatt å samle publikum. Pogo spiller Jokke-låtene med Valentourettes, et band satt sammen av musikere med tilknytning til Jokke & Valentinerne og Jokke med Tourettes. Han forteller at konsertene trekker flere generasjoner, fra unge som nettopp har oppdaget låtene, til dem som fulgte bandet mens Joachim Nielsen levde. Låtene står seg, mener han, og publikum synger med.

En annen viktig del av Pogos musikkliv er Senjahopen. Han oppdaget bandet gjennom musikken som ble lagt ut på Myspace, og tok selv kontakt fordi han likte de nordnorske gjendiktningene av kjente internasjonale hits. Etter et tilfeldig møte med Henrik Sandnes på rockeklubben Elm Street i Oslo fikk han bli med som gitarist. Han forteller om bandets konsertstemning, låten «Yttersia» og publikum som reiser langt for å få med seg konsertene.

Samtalen handler også om hvor Petter Pogo kommer fra. Han ble født i Vadsø, vokste opp i Bergen og flyttet som niåring til Seines på Straumøya utenfor Bodø, der faren fikk jobb. Senere bodde han i Bodø og Oslo. Han omtaler seg først og fremst som nordlending, selv om oppveksten og livet har ført ham til mange steder.

Musikken kom tidlig inn i livet. Faren spilte perkusjon i Dragefjellets Musikkorps i Bergen, og hjemme fantes rytmeinstrumenter og gitar. Pogo begynte å utforske gitaren som barn, og lærte seg etter hvert å spille på egen hånd. I dag spiller han i flere prosjekter, blant annet Senjahopen, Valentourettes, Trond K and the Serious Issues og The Turnskins.

For Pogo handler ikke musikklivet først og fremst om å nå et bestemt mål. Han beskriver gleden ved å spille, møte folk, reise rundt i Norge og oppleve nye steder. Turnélivet kan bety tidlige morgener, fly, bil og korte netter, men han er takknemlig for fortsatt å kunne leve av musikken. Han forteller også om en turné i Kina, der musikken skapte engasjement selv om språkbarrierene var store. I møtet på Andøya forteller han om et liv der punkens gjør-det-selv-holdning, nysgjerrighet og spilleglede har fulgt ham fra ungdomsårene og fram til i dag.

https://radionordnorge.no/petter-pogo-fra-punkmiljoet-i-bodo-til-jokke-valentinerne-og-senjahopen/

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Hva var forbindelsen mellom Norge og Polen under andre verdenskrig? Og hvilken rolle spilte polske soldater, etterretningsarbeid og sabotasje i kampen mot Nazi-Tyskland? I denne episoden av Nordnorsk historie møter Jitse Buitink professor Jacek Tebinka fra Universitetet i Gdańsk, som forsker på blant annet polsk-britiske forbindelser og etterretningens betydning i krig og diplomati.

Tebinka besøkte Bodø i forbindelse med en internasjonal konferanse om etterretningshistorie. Under besøket holdt han et innlegg om polsk undergrunnsaktivitet og spesialoperasjoner knyttet til Norge og Polen under andre verdenskrig. Han trekker blant annet fram samarbeidet mellom polske og norske miljøer, og betydningen av britiske forbindelser gjennom Special Operations Executive (SOE).

Et sentralt tema er de polske styrkenes deltakelse i kampene ved Narvik i 1940. Polske soldater kjempet der sammen med norske, britiske og franske styrker mot den tyske invasjonen. Tebinka omtaler Narvik som en viktig del av den polske krigshistorien. Operasjonen fikk også betydning for soldatenes videre krigsforløp. Etter kampene i Norge ble polske avdelinger sendt videre, blant annet til Frankrike. Da Frankrike falt i juni 1940, ble noen av soldatene evakuert til Storbritannia.

Samtalen handler også om hvordan polske og norske styrker møttes i en større europeisk krig. Tebinka peker på at de polske soldatene som kom til Norge, hadde med seg erfaringene fra den tyske invasjonen av Polen i 1939. Han beskriver dem som godt trente og motiverte. Samtidig nyanserer han hvor mye motstandsarbeid og sabotasje faktisk kunne påvirke krigens utfall: Aktiviteten kunne påvirke militære operasjoner, men han vil være forsiktig med å si at den alene «forandret historien».

Et annet tema er forestillingene om den polske hæren i 1939. Tebinka avviser fortellingen om at polsk kavaleri angrep tyske stridsvogner med lanser. Han omtaler dette som en myte og propaganda. Det polske kavaleriet hadde en annen rolle og kunne blant annet være effektivt i bevegelige operasjoner, særlig om natten når tyske fly hadde vanskeligere for å angripe.

Episoden tar også opp polsk etterretningsvirksomhet med utgangspunkt i det nøytrale Sverige. Fra Stockholm foregikk det samarbeid mellom polske og britiske etterretningsmiljøer, med særlig oppmerksomhet rettet mot Norge. Tebinka forteller dessuten om polakker som ble innrullert i Wehrmacht etter at deler av Polen var blitt annektert av Nazi-Tyskland. Noen av disse kom senere til Sverige og kunne bidra med informasjon.

Gjennom samtalen blir forbindelsene mellom Norge og Polen under andre verdenskrig belyst fra flere sider: soldatene ved Narvik, motstandsarbeidet, spesialoperasjonene og etterretningen. Det er en historie om samarbeid på tvers av landegrenser – og om hvordan krigen førte mennesker og militære miljøer sammen på uventede måter.

Tebinka forklarer også hvordan den polske regjeringen fortsatte arbeidet i eksil etter invasjonen i 1939. Regjeringen befant seg først i Frankrike og senere i Storbritannia. Det gjorde det mulig å opprettholde kontakten med de allierte og organisere polsk militær og etterretningsmessig virksomhet utenfor det okkuperte hjemlandet.

Han tar også opp spesialoperasjoner knyttet til Norge, blant annet sabotasje mot det tyske atomprosjektet og arbeid med opplysninger om tysk våpenteknologi. Samtalen viser hvordan etterretning, motstandsarbeid og militær planlegging kunne henge sammen.

Mot slutten snakker de om kontakten mellom Norge og Polen i vår tid. Tebinka, som selv kommer fra Gdańsk, forteller at han opplever nordmenn som vennlige og Norge som et interessant land med vakker natur. Han håper forbindelsene mellom landene kan utvikle seg videre, både gjennom arbeid, turisme og personlige møter.

https://radionordnorge.no/polske-soldater-i-narvik-norsk-polsk-samarbeid-under-andre-verdenskrig/

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

I Helnessund i Steigen har fiske, fangst og aktivitet på kaia satt preg på lokalsamfunnet gjennom generasjoner. I denne episoden av Nordnorsk historie forteller Arild Aasjord om utviklingen av stedet, familiebedriftens røtter, fiskemottaket og hvordan turismen etter hvert ble en ny del av virksomheten.

Et maleri fra 1953 viser Helnessund slik stedet så ut etter en periode med utbygging. Historien om virksomheten går lenger tilbake. I 1924 ble brygga reist med materialer hentet fra Kristiansund. Her startet arbeidet med fiske og fangst, før det etter hvert også ble drevet fiskekjøp. Fangsten omfattet blant annet kvalkjøtt, og på 1950-tallet kom tørrfiskproduksjon inn i bildet. Lever ble også tatt imot og håndtert på brygga.

Familiebedriften hadde røtter tilbake til 1920, da Aasjords oldefar kjøpte gården. Etter hvert vokste det fram et helt lite samfunn rundt virksomheten, med butikk og flere funksjoner. Fiskeri og fangst var grunnlaget, men aktiviteten ble utvidet over tid. Det ble bygd flere anlegg, og også husbygging ble en del av utviklingen.

Fiskemottaket har fortsatt en viktig plass i Helnessund. I dag drives mottaket gjennom Steigen Sjømat. Fisk tas imot fra området mellom Bodø og Lofoten, og selskapet har mottak på flere steder. Fisken samles i Helnessund, der det blant annet produseres saltfisk. Ulike fiskeslag går til ulike markeder: Sei sendes i stor grad til Karibia, torsk til Portugal, mens kveite går til Sør-Norge eller Sverige. Eksporten skjer i samarbeid med en partner.

Den gamle filetfabrikken forteller også om endringene i fiskerinæringen. Fabrikken kom i drift i 1967 og hadde på det meste rundt 45 ansatte. I dag er det tre til fire personer som arbeider med hvitfiskdelen. Virksomheten har vært innom flere produksjonsområder, blant annet bryggeri-/båtaktiviteter, lakseslakteri og oppdrett, før tyngdepunktet igjen ble hvitfisk, filetering og salting.

Turismen kom til Helnessund langt senere enn fisket. Aasjord forteller at satsingen startet etter at noen svenske gjester kom for å fiske. På kort tid vokste tilbudet raskt. Et godt år i 2019 ga planer om videre satsing i 2020, blant annet gjennom kjøp av flere fiskerettigheter i Sverige. Koronapandemien satte imidlertid planene på vent.

Sommergjestene har siden blitt en viktig del av aktiviteten. I høysesongen kan turistvirksomheten ha 10–12 personer i arbeid, mens den ellers utgjør rundt fire til fem årsverk. Fiskemottaket har også omtrent fire til fem årsverk. En travel juli kan bety fulle overnattingssteder og lange arbeidsdager, men målet har vært å finne en størrelse som passer stedet.

I episoden beskrives også hvordan fiskeriet er organisert i området. Rundt 25–30 fiskere er mer eller mindre aktive, men bare noen av dem arbeider med fiske gjennom hele året. I tillegg til hovedmottaket i Helnessund finnes det mottak på tre andre steder. Fisken fra disse stedene samles og håndteres videre i Helnessund. Det gir fortsatt aktivitet på kaia, selv om antallet aktive fiskere som leverer jevnlig, er begrenset.

Aasjord forteller at han selv dro fra Helnessund som 16-åring. Han utdannet seg innen elektro og bodde i Bodø, men har siden vendt tilbake til virksomheten. Da han begynte å pendle til Helnessund, var planen å arbeide der i en periode. Det ble starten på mange år med ukependling og ansvar for en bedrift med flere ulike driftsområder. Han understreker at arbeidet også har vært avhengig av innsatsen fra mange ansatte.

I samtalen kommer både den lange fiskerihistorien og omstillingene i Helnessund fram. Arild Aasjord forteller om et kystsamfunn der fiskemottak, foredling og turisme fortsatt gir aktivitet – og der virksomheten har skiftet form flere ganger, uten å miste tilknytningen til havet.

https://radionordnorge.no/helnessund-i-steigen-fiskerihistorie-familiebedrift-og-turisme-gjennom-generasjoner/

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Geologi Fjellrev Museum Rein Ras Elv Fjell Saltfjellet

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Sellevold er født i 1949 og har derfor ikke egne minner fra krigsårene. Faren hans var med i mannskoret i mange år, og gjennom det han fortalte, har Sellevold fått kjennskap til miljøet rundt koret. Det var begrenset hvilke nasjonalsanger tyskerne fikk synge offentlig, men ifølge farens fortellinger hendte det at de likevel sang. Flere av soldatene på Haugnes skal ha vært imot krigen. De var beordret nordover av Hitler for å delta i krigføringen på Ishavsfronten, også på Andøya. Kanskje så noen av dem derfor gjennom fingrene med at det ble sunget.

Andøya var heldigvis spart for kamphandlinger på land under krigen. Det var trefninger ute på havet og enkelte ulykker, men ikke kamper på selve øya. Samtidig var krigsårene ikke uten dramatiske hendelser. I samtalen kommer også en tragisk episode fra 1943 opp: En dunk med tresprit drev i land, og flere mennesker drakk av innholdet. Det fikk alvorlige følger. Hendelsen ble en påminnelse om faren ved å drikke ukjente væsker som drev i land. I ettertid var folk mer forsiktige og holdt seg heller til hjemmebrent de kjente.

Samtalen vender også tilbake til Haugnes – bygda som senere måtte vike for utbyggingen av Andøya flystasjon. Rundt 300 mennesker bodde i bygda før den ble fjernet for at Forsvaret skulle få området det trengte. Sellevold peker på det paradoksale i at en hel bygd ble slettet av hensyn til en flystasjon som senere ble vedtatt lagt ned. For mange tidligere Haugnes-beboere og etterkommere er dette fortsatt en sterk historie. Interessen for bygda har økt, og flere kommer for å lære mer om stedet som ikke lenger finnes som lokalsamfunn.

Mot slutten handler samtalen om kulturtilbud og frivillighet i Nord-Norge. Festivaler og lokale arrangementer er avhengige av at folk faktisk bruker tilbudene. Uten publikum blir det vanskeligere å holde engasjementet oppe og få frivillige og fagfolk til å bidra til nye aktiviteter. Sellevold understreker betydningen av å delta og støtte opp om kulturarbeidet.

Episoden spenner dermed fra et mannskor som ble startet på Haugnes under okkupasjonen, via dramatiske krigshendelser og bygdas senere forsvinning, til betydningen av kultur og fellesskap i lokalsamfunnet.

https://radionordnorge.no/haugnes-mannskor-krigsarene-og-bygda-som-forsvant/

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Dette kunne det stå på butikker på Østlandet. Men hvorfor ble det en slik kulturforskjell mellom nord og sør?

De som først ble evakuerte, var de som ble sendt lengst sør. Dette ble en kulturkollisjon mellom finnmarkingene og østlendingene. NS sa til folk at de var flyktninger, noe som gjorde at de lokale sørpå skulte på disse fremmede fra Finnmark.

-Dessuten var hele landet utarmet og mange brukte mobbing og baksnakking for å få Finnmarkingene til å reise hjem.sier lokalhistoriker Frode Bygdnes som poengterer at også mange hadde gode minner fra tiden på østlandet. Snart kommer boken om Finnmarksleiren.

Da krigen var over, var Harstad en garnisonsby for tyskerne. Soldatene ble ikke avvæpnet og holdt et voldsomt liv. Regjeringen ville bruke Harstad til base for å bygge opp Finnmark. Finnmarkskontoret ble etablert her, og da de tyske soldatene ble sendt hjem, ble brakkene stående ledig. Nå ble leiren brukt til å ta imot Finnmarkingene som ville hjem. For noen ble Trondenes leir en ny prøvelse mens andre ble værene i Harstad. Dette er historien om Trondenes Leir.

Med Frode Bygdnes og Jitse Buitink. Opptaket er fra 2021

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Ewald Antoni Knudsen hadde reist til Lofoten i 1941 for å få arbeid. Han var utdannet maler, men da Lofotraidet fant sted, ble han med over til England. Der fikk han opplæring og ble utdannet som agent. I 1942 ble han sendt tilbake til Norge sammen med Petter Ravik, egentlig Petter Hansen fra Ravik i Salten.

De to kom over med Catalina-flyet Vingtor. Hvor de skulle settes i land, og hvor de faktisk kom i land, har vært omtalt på ulike måter. En forklaring er at målet var Sommarøy i Troms, men at de ble satt i land ved Sommarøy i Vesterålen. Andre har ment at landingsstedet skulle være Skogsøya. Vorneset ved Myre blir trukket fram som landingsstedet.

Da agentene kom på land, oppdaget tyske soldater dem og åpnet ild. Ifølge fortellingen hadde soldatene vært på fest. En tysk skarpskytter la seg ned og traff Petter Ravik. Knudsen unnslapp. Da tyskerne fant Ravik, ble han skutt flere ganger. Tyskerne tok utstyret og pakkene. I gummibåten fant de blant annet penger og alkohol.

Knudsen søkte dekning og kom seg videre til østsiden av Langøya. Han visste ikke hvor han var før han kjente igjen landskapet og fikk øye på hjemtraktene på den andre siden av fjorden. På Bø var det allerede etablert tysk vakthold ved ungdomshuset, bare 60–70 meter fra hjemmet hans.

Først fikk han hjelp av folk i området. Han kom seg inn på en låve og gjemte seg i høyet. Da han ble oppdaget, sto han med pistol og sa at han var norsk. Det ble uro i distriktet, for tyskerne lette etter agenten som hadde unnsluppet. Folk ga ham mat og tørre klær, men det var farlig å skjule ham. Hvis hjelpen ble oppdaget, kunne også de som hjalp ham bli straffet.

Knudsen fikk låne en båt for å komme seg videre. Han ventet i skjul ved bergene, men ble redd for at mannen som skulle komme med mat, hadde varslet tyskerne. Han rodde derfor videre uten å få hjelp. Deretter gikk han over land, gjennom daler og fjell, før han kom tilbake til hjemstedet. Han klarte å ta seg inn uten å bli sett av vaktene ved ungdomshuset.

Familien skjulte ham en kort periode. Moren sørget for mat, som ble båret inn på en måte som ikke skulle vekke tyskernes mistanke. Faren forsøkte samtidig å skaffe ham reisepapirer. Det var for risikabelt å la ham bli hjemme. Mot slutten av august eller tidlig i september syklet han til Tverberg og videre til Harstad.

På båten fra Harstad trodde han at Gestapo var om bord for å arrestere ham. Han gjemte seg i en livbåt, men ble oppdaget av styrmannen. I stedet for å overlevere ham sørget styrmannen for at han fikk medisinsk hjelp. Knudsen kom seg til Bodø, der han møtte en barndomsvenn. Sammen flyktet de videre til Sverige.

Han vendte senere tilbake til England. Han ble flygesersjant, men strabasene hadde satt spor. Han ble syk og kom tilbake til Norge etter krigen. Han var innlagt på Akershus sykehus og senere på Glittre. De siste årene var han på Lihallen, der han døde i 1948. Den nøyaktige dødsårsaken er ikke kjent i samtalen; det blir vist til både fysiske og psykiske skader etter påkjenningene.

Historien om Ewald Antoni Knudsen og Petter Ravik handler om et hemmelig oppdrag som gikk galt, om en kamerat som ble drept, og om en ung agent som måtte kjempe seg gjennom et fiendtlig område for å overleve. I samtalen med programleder Jitse Buitink blir også arbeidet med å bevare minnet om Knudsen løftet fram. Det arbeides med en minneplakett ved bygdehuset på Bø, slik at historien hans ikke skal bli glemt.

https://radionordnorge.no/ewald-antoni-knudsen-agenten-som-flyktet-gjennom-vesteralen/

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Kvalvik vokste opp i en familie med fem barn. Faren hadde kystbåt og fraktet lege, prest og jordmor mellom stedene i Rødøy kommune. Han kunne også kjøre politikere til møter og valgkamp. Kommunesenteret lå på Rødøy, mens mange innbyggere bodde på fastlandet. Kvalvik husker en oppvekst med hest og vogn, og den første bilturen ble en stor opplevelse.

Etter skolen fikk han hyre på en fiskebåt fra Rødøy. I februar 1949 dro han til Lofoten og arbeidet i to måneder som kokk og egner. Det var krevende for en ungdom som knapt hadde laget mat før. Fiskerne skulle ha middag når de kom fra havet, og menyen besto stort sett av fisk og poteter. Arbeidet med lina var også tungt: Det kunne bli mye vase, og anglene måtte legges riktig i stampen slik at lina kunne løpe ut uten å huke seg fast.

Båten var rundt 35 fot og hadde en 20 hesters Bolinder-motor. Mannskapet besto hovedsakelig av brødre. Etter sesongen fikk Kvalvik 500 kroner. På hjemveien stoppet de i Bodø for å kjøpe lofotgaver. Han kjøpte en kasserolle til moren og en krokpipe til faren.

Da Kvalvik kom sørover, ventet han på å bli gammel nok til å begynne i mekanikerlære. En onkel skaffet ham arbeid ved Hadeland Glassverk på Jevnaker. Først var han glassbærer og hjalp til ved glassblåsingen. Han holdt formen mens mesteren blåste glasset, og bar emnene videre. Senere arbeidet han på glassliperiet med blant annet hvite glasskupler til lamper.

Da han kunne begynne i mekanikerlære, sa han opp ved glassverket. Han lærte å bruke dreiebenk, fresemaskin og høvel. Verkstedet produserte blant annet små lokomotiver til gruveanlegg. Kvalvik fullførte læretiden 12. desember 1953 og fikk fagbrev.

I januar 1954 begynte han i Marinen. Etter rekruttopplæring på Madla ble han vurdert for ulike oppgaver. Dykkerskolen ved Marineholmen i Bergen søkte kandidater til froskemannstjenesten. Kvalvik hadde aldri stupt før, men hoppet fra femmeterskanten og svømte 25 meter. Han ble valgt ut til dykkertjeneste.

Som del av opplæringen fikk han være med ubåten Ula fra Bergen til Glasgow. Det var dårlig vær, og Kvalvik forteller om tekniske utfordringer med ubåtens snorkel og tårn. Senere tjenestegjorde han om bord på moderskipet Sarpen, som fulgte ubåtene. Han fikk blant annet turer til Island og Grønland.

Etter marinetjenesten så han en avisannonse fra Norsk Bjergingskompani, som trengte dykkere i Narvik. Han fikk jobb og kom til Ankenesstrand, der selskapet hadde lektere, pontonger, kranbåt og slepebåt. Oppdraget var å heve skip fra havna. Den første båten han arbeidet med, var malmskipet Riverton.

Arbeidet krevde dykking, planlegging og praktisk problemløsning. Løftestropper måtte føres under skroget, tanker tømmes og åpninger tettes. Pontonger ble festet under skipet før det kunne løftes. Kvalvik forteller også om arbeidet med å fjerne propellakslingene fra panserskipet Norge, som ble senket i Narvik. Dykkerne måtte skjære dem løs under vann.

I 1957 gikk ferden videre fra Narvik til Ålesund, der nye bergingsoppdrag ventet. Samtalen gir innblikk i et arbeidsliv der erfaring fra sjøen, verkstedet og Marinen fikk stor betydning. Kvalvik forteller også om fagorganisering og hvorfor tariffavtaler og medlemskap betyr noe for arbeidstakernes vilkår.

Programleder Jitse Buitink møter Arne Martin Kvalvik i første del av historien om et langt yrkesliv – fra Lofotfisket som tenåring til dykkerarbeid på skipsvrak i Narvik. Episoden slutter idet Kvalvik forteller om et oppdrag i Ålesund på 78 meters dyp.

https://radionordnorge.no/arne-martin-kvalvik-fra-lofotfiske-til-dykkerarbeid-i-narvik/

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Da en av dagens innbyggere kom til Nyksund første gang i 1997, var det få hus som var i bruk. Han beskriver stedet som en spøkelsesby. Det var bare to–tre bolighus i beboelig stand, lite innlagt vann og ingen strøm eller lys i mange av bygningene. Likevel var det nettopp den gamle bygningsmassen og ideen om å formidle stedets historie og kultur som gjorde at han valgte å flytte hit i februar 2000.

En viktig person i arbeidet med å gi Nyksund en framtid var Karl Heinz Nickel, som hadde planer om å vise fram historien og kulturen på stedet. Han startet blant annet med Holmvikbrygga. Det hadde også vært tidligere prosjekter i Nyksund, blant annet samarbeid med Universitetet i Berlin og mindre virksomheter, men Karl Heinz var ifølge fortellingen den som satte i gang en tydelig framtidsplan.

Nyksund var et statseid fiskevær. Staten eide grunnen og bidro økonomisk til å bygge opp igjen kaiene etter en stor brann i 1934. Flere brygger ble gjenreist med stein. Byggmesteren Randolf Rødsand hadde lært å lage støpestein i Texas, og steinen som ble brukt i Nyksund, ble omtalt som «Randolfstein». Fem av bryggene er bygd med denne steinen.

Fiskeværet vokste fram fordi fiskefeltene lå like utenfor. Det var viktig at folk bodde nær fiskeriene, selv om værforholdene var krevende og havna liten. På det meste bodde det rundt 150 mennesker fast i Nyksund, mens opptil 2000 kunne være der i sesongen for å arbeide med vinterfisket. Havna var full av båter.

Fra rundt 1960 begynte fraflyttingen. Nye kommunegrenser og sentralisering spilte en rolle, men utviklingen i fiskeflåten var også viktig. Motoriserte båter gjorde det mindre nødvendig å bo nær fiskefeltene. Samtidig var havna i Nyksund for liten for større båter. Fiskere og virksomheter flyttet derfor til Myre, der havna kunne ta imot større fartøy. Aktiviteten forsvant likevel ikke over natten. Et fryseri og virksomhet i bryggene fortsatte fram til 1975.

Nyksund har en særpreget arkitektur. Husene måtte tilpasses det bratte terrenget, og enkelte brygger fikk store fasader av treverk som skulle gi inntrykk av større og mer påkostede bygninger. Utformingen kunne også vise forbindelsen til Amerika, både gjennom utvandring, handel og byggeskikk. Bedehuset er blant de eldste bygningene som fortsatt står, og brukes i dag som samfunnshus.

Under andre verdenskrig var det ifølge fortellingen få direkte krigshandlinger i Nyksund. Noen båter fra stedet skal ha hentet mennesker nordfra da tyskerne begynte å brenne ned Finnmark. I smia fantes en radio for engelske sendinger. Tyske soldater var innom, men det var ingen fast stasjonering i fiskeværet.

I dag er Nyksund igjen et sted med aktivitet. Gamle bygninger restaureres og brukes til overnatting, handel og kultur. Internasjonale frivillige hjelper også til med rydding og vedlikehold. En av dem som har vendt tilbake, er Atle Valland, som driver landhandel i det gamle With & Wallann-bygget.

Turismen har vokst, og innbyggeren anslår at 60 000-70 000 mennesker besøker Nyksund i løpet av et år. Dronningruta mellom Nyksund og Stø har bidratt til å gjøre området kjent. Turen følger både en gammel skolevei langs kysten og en rute over fjellet. Hele rundturen kan ta omkring åtte timer, og det er mulig å bli hentet med båt på den andre siden.

I denne episoden av Nordnorsk historie går programleder Jitse Buitink gjennom Nyksund sammen med en av stedets innbyggere. De ser nærmere på fiskeværet som ble fraflyttet, men som har fått nytt liv gjennom kultur, reiseliv og arbeidet med å ta vare på den særegne historien.

https://radionordnorge.no/nyksund-i-vesteralen-fra-yrende-fiskevaer-til-nytt-liv/

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

De sju søstre, Helgelandsbrua og Petter Dass: En reise gjennom Helgelands unike kulturhistorie

Helgeland kysten byr på en eventyrlig blanding av mektig natur, spennende sagn og rik kulturarv. I en spennende podkast-episode tas vi med til Alstahaug og Sandnessjøen for å utforske noen av landets mest kjente landemerker og historiske skikkelser. Fra de majestetiske fjellene De sju søstre og den vakre Helgelandsbrua, til dikterpresten Petter Dass og vikinghistorie – her er et dypdykk i det som gjør Helgeland til et unikt reisemål.

De sju søstre og sagnene på Helgeland

Fjellformasjonen De sju søstre på øya Alsten i Alstahaug kommune er et av de mest kjente landemerker i Nord-Norge. Formasjonen er lett synlig langs hele Helgelandskysten og består av sju topper som ifølge sagnet representerer nettopp sju søstre. Fjellrekka har historisk sett også blitt kalt «horver», fordi fasongen kan minne om ei harv med taggene opp.

For fjellentusiaster er De sju søstre et eldorado. Det er merket stier opp til hver enkelt topp og mellom dem. En populær strategi blant turgåere som vil bestige alle sju på éntur, er å starte i sør. Ettersom etappen mellom Kvastinden og Tvillingen er den lengste, oppleves det ofte lettere å ta denne tidlig på turen fremfor mot slutten. Turistkontoret i Sandnessjøen deler ut diplom til dem som fullfører bestigningene.

Bak fjellene ligger også de magiske opphavssagnene. En av versjonene forteller om Sulis-kongens viltre døtre som dro ut på danseaften, og hvordan de til slutt ble til stein da sola rant, etter et dramatisk basketak med Hestmannen og hjelp fra Skarsfjellgubben.

Helgelandsbrua – Et ingeniørmesterverk

Ikke langt unna finner vi et annet ikon for regionen: Helgelandsbrua. Denne 1065 meter lange skråkabelbrua binder sammen kommunene Alstahaug og Leirfjord, og krysser Leirfjorden mellom fastlandet og øya Alsten.

Brua ble åpnet i juli 1991 og sørget for at Sandnessjøen fikk fergefri fastlandsforbindelse. Med sine 12 spenn, et hovedspenn på 425 meter og tårn på henholdsvis 138 og 127 meter over havet, er konstruksjonen et syn for øyet. I 2010 ble Helgelandsbrua kåret til Norges vakreste bro av leserne til Teknisk Ukeblad.

Petter Dass: Diktarpesten fra Nordland

En annen sentral figur i podkast-episoden er den folkekjære teologen og dikteren Petter Dass, født i 1647 på Nordherøy. Han virket som sogneprest i Alstahaug fra 1689 til sin død i 1707, og ved siden av presterollen drev han en omfattende tørrfiskhandel med tyske kjøpmenn i Bergen.

Petter Dass er udødeliggjort gjennom salmer som Herre Gud, dit dyre navn og ære og det topografiske verket Nordlands Trompet. Han er også omgitt av folketru som en av de såkalte «svarteboksprestene», der det sies at han inngikk en pakt som kostet ham skyggen sin. I dag hedrer Petter Dass-museet i Alstahaug hans enorme kulturarv.

Vikinghistorie og lokal stolthet i Sandnessjøen

Området rommer også dype historiske røtter helt tilbake til vikingtiden, knyttet til høvdinger og sagnskikkelser som Torolv Kveldulvsson. Lokale ildsjeler og historielag jobber iherdig med å ta vare på denne kulturarven, verne om historiske bygninger og sikre at historien om Helgeland lever videre for nye generasjoner.

https://radionordnorge.no/helgelands-historie-de-sju-sostre-petter-dass-og-torolv-kveldulvsson/

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Kråkeslottet ble opprinnelig bygget som fiskebruk i 1902. I starten besto anlegget av et stort bryggeloft, rom ned mot kaia og et salteri. Fisken ble trillet gjennom bygningen og hengt til tørk ute på holmen. Det var gode fiskerier etter århundreskiftet, og kysttorsken kom inn i området. Fisket foregikk med små båter og robåter. Da flåten etter hvert ble motorisert, ble det vanskeligere for de større båtene å bruke den grunne og trange havna. Fiskebruket ble lagt ned i 1963.

Bygningen rommer fortsatt spor etter denne virksomheten. I bryggerommet står nordlandsbåter, blant annet en treromsbåt og en færing. Her finnes også utstyr fra fiskebruket: sløyekar, skyllekar, grakseposer og en gammel sekkenot som ble brukt til å fiske tobis. I det gamle ishuset er det doble dører med sagflis som isolasjon. Her kunne isen ligge langt ut på sommeren. Et heisehjul i bryggeloftet ble brukt til å få tung last inn på brygga, og det er fortsatt i bruk.

Huset har også vært ramme for ArtiJuli, en internasjonal kunstfestival som strakte seg over juli, og for musikkfestival. Kunstnere har kommet tilbake vinter etter vinter, mens musikere har hatt arbeidsopphold i huset. Tango Klubben i Tromsø har brukt lokalene, og det har vært planer om skriveverksteder for filmregissører. Kråkeslottet har dermed vært mer enn en konsertscene: Det har også vært et sted å bo, skape og utveksle ideer.

Kråkeslottet fikk etter hvert en ny rolle. Ulf, som drev stedet før Blichfeldt, utviklet huset til et kulturelt møtested. Blichfeldt forteller om konserter, kunstnere som har bodd og arbeidet der, skriveverksteder og festivaler. Flere rom har vært brukt til konserter, og det har vært plass til rundt 60 publikummere i ett av dem. Kjente musikere og artister har besøkt huset, blant dem Kjetil Bjørnstad og Jan Erik Vold. Også yngre artister har fått spille her.

Kunst og historiske gjenstander er en del av opplevelsen. På veggene henger blant annet malerier av den russiske kunstneren Leonid Benatov. Blichfeldt forteller historien om en ung kvinne fra Tromsø som møtte Benatov i Paris. Hun ønsket å bli maler, men ble senere forfatter og skrev under navnet Libia Flod på både fransk og norsk. Andre gjenstander i huset har tilknytning til fiskeriet og livet på stedet.

En av kunstinstallasjonene tar opp forholdet mellom kunst og kapital. Den viser blant annet et portrett av skipsrederen John Fredriksen, døtrene hans og et tankskip som ble truffet under en konflikt. Installasjonen er laget av kunstnerkollektivet Kypros. Blichfeldt har bidratt med konsept og tekst til lydsiden, som var ment som en kort refleksjon over hvordan kunstinstitusjoner og kapital henger sammen. Kritikken og spørsmålene er del av kunstverkets uttrykk, ikke en fasit på de forholdene det tar opp.

På tidspunktet for samtalen var framtiden til Kråkeslottet usikker. Blichfeldt forteller at de hadde fått beskjed om at bygget skulle tømmes, og at den som skulle overta, ikke ønsket at noe skulle stå igjen. Det hadde kommet protester, og fylkeskonservatoren kunne komme med innvendinger. Om bygningen faktisk ville bli revet, visste han ikke.

Etter mange år med konserter, kunstfestivaler og frivillig innsats var det vemodig å tenke på at virksomheten kunne ta slutt. Blichfeldt trekker fram alt som har blitt skapt siden 1972, og hvor mange som har bidratt. Han håper å kunne videreføre tankene bak Kråkeslottet et annet sted, med lokale materialer, håndverkere, unge folk og kunstnere. Episoden handler dermed både om et hus med en lang historie og om hva som kan gå tapt når en kulturarena forsvinner.

https://radionordnorge.no/krakeslottet-pa-senja-fra-fiskebruk-til-kulturarena/

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Døpefonten er åttekantet og dekorert med utskårne paneler. Her finner vi blomster som nelliker og tulipaner, og et akantusmotiv – bladornamenter med blader som slynger seg i elegante former. Nylund peker på at dette kan være det eldste bevarte eksempelet på akantus i nordnorsk kunst. Han mener fonten kan være laget i Vesterålen mens Morten Thuesen arbeidet der.

På et av panelene er Adam og Eva framstilt under treet. Slangen rekker Eva eplet, mens Adam er gjengitt med en detalj som forteller om skiftende idealer. På slutten av 1700-tallet ble døpefonten malt på nytt. Da ble Adams skjegg malt over, i tråd med en mote der menn skulle ha glattbarberte ansikter og pudrede, hvite parykker. Årstallet 1778 er skrevet på fonten og markerer denne overmalingen.

Døpefonten leder også til historien om Ingeborg Michelsdatter og mellegatet hennes. Hun opprettet i 1621 et legat på 300 riksdaler. Rentene skulle brukes til å kjøpe rugmel i Bergen og sende det nordover, slik at fattige i Langnes og Øksnes kunne få mel gratis. Nylund forteller at legatet ikke var en del av testamentet hennes, slik det noen ganger blir sagt, men en egen gaveordning hun opprettet før hun døde.

Historien om melet har fortsatt i flere hundre år. I dag kommer det fortsatt mel fra Bergen til Øksnes før jul, selv om det nå er hvetemel i stedet for rugmel. Nylund forteller at han ofte bruker legatet som en avslutning når han viser besøkende rundt. Turister fra hele verden blir begeistret for historien, og han lar dem gjette hvorfor Ingeborg Michelsdatter ville vært fornøyd dersom hun kunne se hvordan ordningen fungerer i dag.

Det ene svaret er at man fortsatt følger ønsket hennes om å dele ut mel. Det andre er selve målet bak gaven: at ingen skulle sulte. Nylund sier at dette var det Ingeborg ønsket å oppnå, og at legatet fortsatt minner oss om ansvaret for dem som trenger hjelp.

Samtalen viser hvordan en gammel døpefont kan romme flere historier på én gang. Utskjæringene forteller om kunstneriske idealer rundt år 1600 og om hvordan moten endret seg fram mot 1778. Bokstavene HMT peker mot en prest i Vesterålen, mens historien om Ingeborg Michelsdatter viser hvordan en gave fra 1621 kunne få betydning langt inn i vår egen tid.

https://radionordnorge.no/dopefonten-fra-langnes-og-ingeborg-michelsdatters-mellegat/

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Et av de mest særegne verkene er minnesmerket over Kildals første kone, Sidsel Maria Parelius, og datteren Johanna. Begge døde, og Kildal brukte en eldre Maria- og Jesusfigur som utgangspunkt for et personlig minne. Skulpturen var opprinnelig en Madonna med barnet, laget i middelalderen. Kildal malte den på nytt og satte den inn i en ny ramme, slik at den skulle forestille hans avdøde kone og datter.

Det er et eksempel på det som i kunsthistorien kalles spolia: at et eldre kunstverk eller en bygningsdel blir brukt på nytt i en ny sammenheng. Den opprinnelige skulpturen er trolig laget i Tyskland, kanskje på 1400-tallet. I stedet for å fjerne overmalingen fra 1700-tallet har museet valgt å bevare den. Den forteller en historie som er blitt en del av verkets verdi.

Kildal var ikke bare prest, men også en kreativ kunstner. Han laget flere tavler med portretter av prester i Lødingen og Vågan, og et bilde av sin egen familie. I en av tavlene har han malt et landskap med Lofoten og Ofoten. Ifølge Nylund er dette det eldste kjente landskapsbildet av området. Kabelvåg kan sees midt i motivet, og kirken er fremstilt som et lite hus med en åpning inn til kirkerommet.

Et annet verk viser prestene i Vågan fra reformasjonstiden og fram til Kildals egen tid. De står i en rekke gjennom kirkerommet, fra døren og fram mot alteret. Kildal har også tatt med en liten skikkelse bak altertavlen. Det kan være en kirketjener, men det blir også nevnt som en mulighet at figuren kan forestille en sønn som skulle vokse opp og bli prest. Hva han mente, vet vi ikke sikkert.

Bildene er fulle av symboler. Over personene finnes ulike tegn og gjenstander, blant annet en fjøslykt over Kildal selv. Den kan kanskje vise til at han skulle bringe lys til folk, men tolkningen er usikker. Andre personer har fjær, kroner eller andre symboler som det ikke er mulig å fastslå betydningen av. Det gir innblikk i en personlig og detaljrik billedverden fra 1700-tallet.

Tavlen med prestene forteller også om hvordan Kildal vurderte mennesker. En muntlig tradisjon sier at høyden på figurene viser hvor fromme prestene var. Det er ikke sikkert at dette var kunstnerens hensikt, men noen av personene er tydelig større enn andre. Kildal har samtidig plassert seg selv blant prestene uten å gjøre sin egen figur spesielt fremtredende.

I en annen tavle møter vi personer som var viktige for reformasjonen, blant dem Martin Luther og Jan Hus. Dette er ikke helgenbilder, men framstillinger av reformatorer. Noen utskårne figurer som opprinnelig hørte til verket, er blitt borte. Også her må vi skille mellom det vi kan se, og det vi bare kan forsøke å tolke.

Gjennom verkene etter Sigvard Kildal får vi et møte med nordnorsk kirkehistorie på nært hold. De forteller om sorg og familie, om prester og kirkeliv, og om hvordan eldre kunst kunne få nytt innhold. Samtidig viser de en kunstner med humor, fantasi og sans for detaljer – og minner oss om at et bilde kan romme flere historier enn det som først møter blikket.

Blant prestene trekkes også enkelte enkeltpersoner fram. Ole Bakker skal ha dødd i Trondheim etter et knivstikk, men om det dreide seg om et drap eller en krangel, er uklart. En annen prest, Freder Eriksen, er malt nokså beskjedent i størrelse. Kildal har dessuten gitt prestene ulike klær og hodeplagg: noen har pipekrage, andre kalott eller hvite snipper. Detaljene gjør tavlen til mer enn en navneliste. Den blir også et bilde av hvordan prestene ble presentert og husket.

https://radionordnorge.no/sigvard-kildal-kunst-og-kirkehistorie-i-vagan-kirke/

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

En av historiene handler om fabrikkskipet «Hamburg», som omtales som et av de mest moderne fabrikkskipene for fisk på sin tid. Skipet hadde egen framdrift og lå ved Svolvær. Hakvaag forteller om hvordan tyske selskaper viste stor interesse for nordnorsk fisk, og hvordan råfisk ble kjøpt inn til Tyskland. For fiskekjøperne og dem som arbeidet i næringen, kunne situasjonen være sammensatt: Tyskerne betalte godt og punktlig, samtidig som handelen foregikk under en brutal okkupasjon.

Samtalen kommer også inn på menneskene som arbeidet om bord og i fiskeindustrien. Noen av dem var fanger som fikk arbeid framfor å bli sendt til fengsel i Tyskland. Hakvaag forteller dessuten om 182 ukrainske kvinner som ble hentet fra skolen i hjemlandet og sendt til Norge som fanger for å arbeide med fisk. Kvinnene kom nordover med tog og båt, og ble værende i Svolvær-området fram til krigens slutt. De fikk noe bedre behandling enn mange andre fanger, men arbeidet var tungt, og friheten var sterkt begrenset.

Kvinnene fikk blant annet gå på kino én gang i uka, under oppsyn av tyske vakter. Etter frigjøringen ble de sendt tilbake. Hakvaag beskriver hvordan det finnes ulike versjoner av hva som skjedde med dem videre, og forteller at tidligere fanger i Sovjetunionen kunne bli møtt med mistanke og måtte skjule at de hadde vært i fangenskap. Han forteller også om arbeidet med et planlagt minnesmerke for de ukrainske kvinnene på Svinøya. Prosjektet var tegnet og klart, men ble foreløpig lagt på is etter Russlands krig mot Ukraina.

Et annet sentralt tema er Lofoten etter Lofotraidet i mars 1941. Okkupasjonsmakten slo hardt tilbake mot befolkningen. Hus ble brent, folk arrestert og sendt sørover. Hakvaag forteller om et møte mellom Reichskommissar Josef Terboven og Overå, som ledet Råfisklaget. Ifølge historien som fortelles i episoden, argumenterte Overå for at fiskerne kunne komme til å forlate Lofotfisket dersom husbrenningen fortsatte. Terboven skal ha svart at fiskerne kunne tvinges til å fiske. Overå påpekte at ingen kunne tvinge dem til å sette garn eller angler der fisken sto. Etter forhandlingene ble husbrenningen stanset.

Episoden tar også opp hvordan fiskebåtene kunne bli rekvirert av tyskerne og brukt til transport av soldater. Hakvaag forteller om en lokal NS-ordfører som, slik han beskriver det, varslet fiskere når tyskerne kom for å hente båtene. Da kunne eierne rekke å gjøre båtene ubrukelige ved å ta ut eller demontere deler av motoren.

Hakvaag forteller at 64 fanger fra Lofoten ble blant de første som kom til Grini etter Lofotraidet. Arrestasjonene og husbrenningen skapte frykt, men samtalen viser også hvordan fisket kunne bli et pressmiddel. Dersom fiskerne forlot Lofoten, ville tyskerne miste tilgang til viktige råvarer. Det var dette Overå skal ha vist til i møtet med Terboven.

Samtalen berører også etterkrigstidens vurderinger av dem som handlet med okkupasjonsmakten. Hakvaag peker på at enkelte virksomheter tjente godt på leveranser til tyskerne, og at fortjenesten fikk betydning også etter frigjøringen. Han minner samtidig om at valgene under en okkupasjon kunne være vanskelige, og at historiene ikke alltid lar seg dele inn i enkle kategorier.

https://radionordnorge.no/fisk-fanger-og-okkupasjon-i-lofoten/

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Navnet Tsingtau viser til den tyske marinebasen i Kina, i byen som i dag heter Qingdao. Under første verdenskrig ble basen beleiret av japanske styrker, med britisk deltakelse, og tyskerne måtte overgi seg i november 1914. Skipet fikk navn etter denne hendelsen. Det var en måte å minnes en kamp som hadde endt med at Tyskland mistet sin base i Kina.

I Svolvær var tilværelsen for mannskapet på Tsingtau ifølge fortellingen nokså ensformig. De lå ved en fabrikk, og røyken fra virksomheten gjorde ikke oppholdet mer trivelig. For å skape liv om bord arrangerte de karneval. Fotografier viser mannskapet utkledd, blant annet en sjømann kledd som kvinne. Festen skal ha blitt temmelig livlig. Noen av mennene tok presenninger av kanonen og skjøt mot varden på Blåtinden. De traff ikke, men fortsatte til kanonen ble varm. Folk i Svolvær reagerte forskjellig: Noen ble redde og løp hjem for å låse dørene, mens andre gikk ut for å se hva som foregikk.

Et dikt som ble skrevet om Svolvær, gir et humoristisk innblikk i hvordan sjøfolkene opplevde stedet. I teksten spør dikteren hvor «ræva til jorda» ligger – i Kina, Japan, Sahara eller der prærieulvene holder til. Svaret er Svolvær. Diktet beskriver fiskelukt fra fabrikken, lite sol og et sted der unge jenter ikke ville kose seg. Det er en spøkefull, men ikke særlig flatterende skildring av byen sett med fremmede sjøfolks øyne.

Tsingtau fikk senere en dramatisk oppgave. Skipet var med på å evakuere mennesker fra områdene rundt Østersjøen mot slutten av krigen. Ifølge fortellingen kunne det ta om bord tre–fire tusen mennesker om gangen, og det kom fram med skipet fullt av redde flyktninger. Det overlevde krigen og kom seg fram til Bergen. Fotografier og originaldokumenter fra skipet gjør det mulig å følge denne delen av historien, som fortelleren beskriver som en del av krigen der ingen mistet livet om bord – men som likevel var en del av den store krigshistorien.

Samtalen går også videre til en annen fare som ble igjen etter krigen: miner i havet. På 1950- og 1960-tallet var minevarsler en del av hverdagen langs kysten. Drivende miner kunne ligne vrakrester eller gjenstander fra fiskebåter. Noen ble tatt inn på land fordi folk trodde de kunne brukes til noe, uten at de forsto hvor farlige de var.

Det fortelles om en far og en sønn som fant en flymine og tok den med til fjøset. Da eksploderte den, og begge mistet livet. En annen historie handler om en kvinne som begynte å skru på en mine fordi hun ville bruke den. Den eksploderte, og hun og moren var de eneste som var til stede. Også denne fortellingen viser hvor lite som skulle til før en gjenstand fra krigen ble dødelig.

Tyskerne hadde både flyminer og magnetminer. Flyminene ble sluppet fra fly og kunne havne i sjøen. Magnetminene ble lagt ut fra skip. En slik mine lå i Henningsvær og forårsaket forliset til D/S Ramø i 1946. Skipet gikk ned mens det lå i havna, og mange om bord mistet livet. Det var en av de alvorlige ulykkene som viste at krigen ikke var over for kystsamfunnene da freden kom.

Historiene om Tsingtau og minene viser to ulike sider av krigsårene og etterkrigstiden i Lofoten. Den ene handler om et tysk marinefartøy, et karneval og et uvanlig opphold i Svolvær. Den andre handler om eksplosiver som ble liggende igjen i havet og fortsatte å true fiskere og sjøfolk lenge etter frigjøringen.

https://radionordnorge.no/tsingtau-i-svolvaer-det-tyske-krigsskipet-og-minene-etter-krigen/

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Hakvaag har en stor samling historiske fotografier, blant annet rundt 2000 fargebilder fra krigsårene. Han arbeider også med å fargelegge svart-hvitt-fotografier. Når bildene får farger, kan de oppleves annerledes, særlig for unge som er vant til å se verden i farger. Samtidig understreker han at restaurering må gjøres med varsomhet. Fargene må ligge så nær det opprinnelige som mulig, innenfor det som lar seg gjøre. Han forteller om Agfa- og Kodak-film og hvor krevende framkallingen kunne være.

Utgangspunktet for flere av fotografiene er den tyske krigføringen i nord. I 1941 gikk tyske styrker til angrep mot Sovjetunionen, med mål om blant annet å ta Murmansk og sikre området rundt Petsamo og Nikkel. Hakvaag forteller at de tyske generalene ønsket å legge hovedvekten på andre deler av fronten, men at Hitler ville ha et angrep langt mot nord. Terrenget, mangelen på veier og den harde naturen gjorde framrykningen krevende. Tyske styrker måtte bygge broer og veier, og forsyningene skulle fram gjennom lange og vanskelige transportårer.

Kampene ved Litsafronten og Fiskerhalvøya ble langvarige. Sovjetiske styrker klarte å stanse den tyske framrykningen i 1941. Hakvaag viser bilder av soldater som kjemper i et værhardt landskap, der snøstorm og kulde kunne være like truende som fienden. Han beskriver hvordan soldater kunne gå seg vill i uvær, og hvordan hester og kjøretøy fikk store problemer med å ta seg fram.

Et av bildene viser tyske soldater på vei ut fra Kirkenes. Kolonnen består av ulike kjøretøy, og Hakvaag bruker fotografiet til å fortelle om transporten til fronten. Han peker også på det tyske politiets rolle og forteller historier om hvordan politifolk håndhevet regler, også overfor andre tyske soldater. En lokal historie handler om Gestapo-folk som ble arrestert etter å ha opptrådt truende med våpen. Ifølge fortellingen ble de senere sendt til østfronten.

Episoden kommer også inn på Albert Speers besøk ved fronten i juli 1943. Hakvaag forteller om hvordan Speer fikk oppleve krigen på nært hold da en sovjetisk skarpskytter skjøt en tysk soldat like ved ham. Opplevelsen skal ha gjort sterkt inntrykk. Speer, som til vanlig befant seg langt fra kampene, ble ifølge Hakvaag så preget at han måtte legges inn på sykehus.

Forsyningene til de tyske styrkene var en vedvarende utfordring. En taubane skulle frakte materiell fram til fronten, men ble utsatt for sovjetiske angrep. Da transportlinjen ble ødelagt, måtte tyskerne igjen bruke hester og sleder. Hakvaag forteller også om den lange Ishavsveien, som var rundt 500 kilometer, og om forsyningstransporten gjennom Sverige og Finland mot Petsamo-området. Veiene var dårlige, og transporten foregikk under krevende forhold.

Samtalen tar for seg den tyske tilbaketrekningen i 1944, da sovjetiske styrker rykket fram og Finland skiftet side. Tyske soldater måtte trekke seg tilbake gjennom Nord-Norge. Hakvaag forteller om utstyr og hjelmer som ble gravd ned i Troms etter krigen, og om hvordan forsyningslinjene gjennom Sverige hadde vært viktige for den tyske krigføringen i nord. Sveriges nøytralitet og landets praktiske samarbeid med transporten blir også diskutert.

Gjennom fotografiene og historiene viser William Hakvaag hvordan krigen i nord var preget av store avstander, vanskelige forsyninger, ekstremt vær og menneskelige belastninger. Episoden gir et innblikk i en front som ofte får mindre oppmerksomhet enn de store slagene lenger sør – men som fikk store konsekvenser for Nord-Norge.

https://radionordnorge.no/murmanskfronten-william-hakvaag-viser-krigen-gjennom-fotografiene/

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Vi begynner med en artist som satte Nord-Norge på kartet innen en sjanger landsdelen kanskje ikke først forbindes med: punkrock. Hans-Erik Dyvik Husby, kjent som Hank von Helvete, var vokalist i Turbonegro. Turbojugend vokste fram som en verdensomspennende fanklubb. Husby vendte tilbake i 2003. Singelen «Fuck the World» bidro til å gi Turbonegro et nytt gjennombrudd og ble brukt av MTV og TV-serien Jackass. Husby hadde røtter i Gravdal i Lofoten. Han bodde også en periode nordpå og arbeidet blant annet som tørrfiskguide og lokalradiovert i Moskenes.

Fra Lofoten går turen til Vesterålen og Madrugada. Vokalisten Sivert Høyem vokste opp i Sortland kommune, og bandet fant sammen i Stokmarknes i Hadsel. Madrugada tok navnet sitt i 1997. Debutalbumet «Industrial Silence» kom i 1999 og gikk rett til topps på VG-lista. Kjernen i bandet var Høyem, bassist Frode Jacobsen og gitarist Robert Burås. Etter Burås’ død i 2007 fullførte de gjenlevende medlemmene arbeidet med albumet «Madrugada», som kom i 2008. Vi hører «Vocal» fra debutplata.

Også Kjetil Stokkan fikk et internasjonalt publikum gjennom Melodi Grand Prix. Han ble medlem av bandet Zoo i 1977. Etter to engelskspråklige album fikk bandet suksess med norske låter som «Evig ung», «Vent ikkje legg på» og «Ola Normanns seksualliv». Som soloartist ble Stokkan kjent utenfor Norge med «Romeo» og «Brandenburger Tor». Sistnevnte representerte Norge i Eurovision Song Contest i 1990.

Grand Prix ble også en viktig arena for Agnete Saba. Hun vant Melodi Grand Prix Junior med The BlackSheeps, før hun senere vant den norske finalen med «Icebreaker» og representerte Norge internasjonalt i 2016. Hun har også deltatt i Stjernekamp og vunnet Skal vi danse. Vi hører «Icebreaker», som programlederen mener fortjener mer anerkjennelse.

En annen nordnorsk Grand Prix-suksess er Maria Haukaas Mittet, som vokste opp på Senja. Hun fikk rollen som Annie i musikalen med samme navn i 1991, deltok i Idol i 2004 og debuterte som soloartist med singelen «Breathing». I 2008 vant hun Melodi Grand Prix med «Hold On Be Strong», skrevet av Mira Craig. I den internasjonale finalen i Beograd kom hun på femteplass.

Vi møter også Kristine Hals, som arbeider med kulning – en vokaltradisjon der stemmen brukes til å kalle over store avstander. Hun forteller om hvordan hun oppdaget uttrykket, og om forbindelsen til musikken i Frost-filmene. «Du må huske på at også snø har lyd», er en tanke som blir stående fra omtalen av arbeidet hennes. Låta «Calling the Aurora» viser hvordan natur og stemme kan bli en del av et musikalsk uttrykk.

Artisten Anja fra Kvæfjord presenteres med «Dance All Night» og trekkes fram som et spennende navn.

Til slutt går vi fra artistene foran mikrofonen til låtskriveren bak en av de store pophitene. Caroline Ailin fra Bodø var med på å skrive «New Rules», framført av Dua Lipa. Episoden spør om vi kan høre spor av nordnorsk bakgrunn og eldre kulturuttrykk i dagens internasjonale popmusikk.

Fra punkrock og Vesterålen-rock til Grand Prix, kulning og global pop viser episoden bredden i musikken som har røtter i Nord-Norge. Bli med på en reise gjennom artister, sjangre og historier – og lytt etter forbindelsene mellom landsdelen og verden.

https://radionordnorge.no/nordnorske-artister-pa-den-internasjonale-musikkscenen/

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Utgangspunktet er programlederens egne erfaringer som redaktør for musikkmagasinet Musiktrend. Perioder med mye musikk fra Bodø fikk ham til å omtale det som Bodøbølgen. Når begrepet dukker opp i omtaler og søk, er Kråkesølv et av bandene som oftest blir trukket fram. Bandet spilte sin første konsert på Kulturhuset Gimle i Bodø 12. april 2008. Kort tid etter spilte de inn en demo på Hunstad kultursenter. Blant låtene var «Hell Litervis Med Sand På Timeglasset», «Hjørnebrikke» og «Blå Øya».

Kråkesølv ble kjent gjennom Urørt og by. I november 2009 kom debutalbumet «Trådnøsting» på bandets eget selskap. Albumet fikk svært gode anmeldelser, lå ti uker på VG-lista og ble nominert til Spellemann i kategoriene popgruppe og årets nykommer. Bandet vakte også oppmerksomhet med holdninger til musikkbransjen. De la ut albumet gratis på The Pirate Bay og takket nei til Statoilstipendet på 800 000 kroner under by i 2010. Da de vant Spellemannprisen, brukte de takketalen til å støtte kampen mot oljeboring i Lofoten, Vesterålen og Senja.

Sommeren 2011 medvirket Kråkesølv på Magnus Eliassens låt «Til dem du er glad i», som var dedikert til ofrene for terrorangrepene 22. juli. Eliassen hadde allerede gitt ut musikk under navnet Magnetisk Nord og som soloartist. Etter en periode med konserter i Norge, USA og Tyskland og kritikk av platebransjens antipiratkampanje, tok han en pause fra musikken og reiste i Asia og Sør-Amerika. I 2011 vendte han tilbake sammen med broren Erik i Sirkus Eliassen. Duoen slo gjennom med «Hjem til dæ», og episoden tar også med låta «Æ vil bare dans».

Bodøs musikkliv handler ikke bare om artistene som fikk nasjonal oppmerksomhet. Møteplassene har også vært viktige. X Rockeklubb, ofte omtalt som XRK, har siden 1997 vært drevet for og av ungdom, med mål om å fremme det lokale musikkmiljøet. Klubben arrangerer konserter for lokale band og har tilknytning til Kulturhuset Gimle og scenen Sinus. Blant artistene som har hatt tidlige opptredener på arrangementene, nevnes Kråkesølv, Magnus Eliassen, Cold Mailman, Manna og Laura.

Cold Mailman får plass med «My Recurring Dream». Musikkvideoen til låta ble nominert til UK Music Video Awards. Vi hører også «Gi meg noe jeg kan tro på» fra Laura. I episoden fortelles det om Silje Halstensen, som vokste opp i Bodø og gikk musikklinja ved Bodø videregående skole. Hun var senere kjent under artistnavnet Bendik, og låta «Perfekt» er med i programmet.

Vi løfter også fram mindre kjente navn som hadde et stort publikum lokalt. Dillilis blir presentert med «Damer, drama, drømmer og drama», en låt som ble spilt på nordnorske radiokanaler. Manna viser en annen side av byen med reggae og låta «Kikerter og ris». Bandet hadde gitt ut tre album og spilt på større festivaler.

Til slutt kommer spørsmålet om Bodøbølgen egentlig er en bølge. I forbindelse med Sigurd Lamarks singel «Du inspirerer meg» skrev Dagbladet om muligheten for at mediene kunne konstruere en ny Bodø-bølge. Kanskje har musikkmiljøet vært sterkt og produktivt hele tiden, mens oppmerksomheten utenfra har kommet i rykk og napp.

Episoden avsluttes med Sigurd Lamarks «Sorry Baby». Bodø framstår som en musikalsk smeltedigel – en liten smeltedigel i den større nordnorske. Byen har trukket til seg musikere med ulik bakgrunn, og levert både kvalitet og variasjon. Bli med på en musikalsk reise gjennom Bodøbølgen, og bli kjent med noen av artistene, møteplassene og historiene som har formet Bodøs musikkliv.

https://radionordnorge.no/bodobolgen-har-bodo-alltid-vaert-en-musikalsk-smeltedigel/

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Nordeng begynte med breakdance som barn på 1980-tallet. Da han startet med rap tidlig på 1990-tallet, var hiphop langt fra den folkelige musikkformen den er i dag. I Ørnes ble interessen først møtt med nysgjerrighet, men etter hvert fikk hiphop et dårlig rykte og ble forbundet med kriminalitet og narkotika. Da Nordeng flyttet til Bodø i 1995, opplevde han også hvordan fordommene kunne føre til at ungdommer ble avvist på utesteder og møtesteder.

Fram til 1999 gikk det i engelsk. På den tiden var han og de andre skeptiske til at rap kunne fungere på norsk. De mente det var for få ord, og at norsk rap ikke kunne låte ordentlig. Vendepunktet kom da den svenske rapperen Petter slo gjennom i 1998. Plutselig hørte de at rap på et skandinavisk språk kunne låte moderne og troverdig. Det fikk flere norske hiphop-artister til å tenke annerledes.

For Nordeng og miljøet rundt ham ble det etter hvert viktig å bruke sitt eget språk. På engelsk var det lett å falle tilbake på uttrykk og rim som allerede var brukt. På norsk måtte de finne fram til egne ord, formuleringer og rytmer. Da de begynte å rappe på norsk, opplevde de at de kunne snakke om hvem de var. Dialekten ble ikke en begrensning, men en del av uttrykket.

Samarbeidet med Terje Nilsen ble et viktig eksempel på dette. Da Tungtvann skulle lage låta «Pøbla», ville de ha en annen type gjest enn den unge sangeren som ofte ble brukt på refreng. De tenkte på Nilsen, som de hadde vokst opp med å høre på og sett på konserter. Nordeng forteller om hvordan de sendte en CD og et brev til Paviljongen i Bodø, der Nilsen pleide å sitte. Det ble starten på et samarbeid som han omtaler som noe av det viktigste og kuleste de gjorde.

Vi hører også Joddski, OnklP og K.M. Myrland i «Begge enda», et av samarbeidene som blir trukket fram i samtalen.

Et annet tema er stolthet over det nordnorske opphavet. Nordeng forteller at han ikke alltid kjente seg hjemme i det han oppfattet som det ultranordnorske. Han vokste opp i Ørnes, men søkte mot andre kulturer og så hiphop som en storbykultur. Etter at han flyttet til Oslo og senere begynte å reise mer hjem, fikk han et nytt blikk på Nord-Norge. Han oppdaget en egen nordnorsk folkesjel og begynte å se verdien i det han tidligere hadde ønsket å komme bort fra.

Bodø trekkes fram som et særlig godt utgangspunkt for musikk. Her kan jazzmusikere, black metal-vokalister og reggaetrommiser møtes, og ulike miljøer påvirker hverandre. Nordeng peker på at det kreative miljøet ikke nødvendigvis handler om én sjanger, men om mennesker som møtes og lager ting sammen. Han trekker også fram hvordan nordnorske røtter og en outsider-posisjon kan gi en sterk kulturell tilhørighet.

Hva holder en artist i gang gjennom flere tiår? Nordeng beskriver musikken som både jobb og hobby, og forteller at inspirasjonen kan komme fra bøker, mennesker, musikk eller en tur ut i naturen. Han tror det betyr noe å gjøre det man elsker, og at publikum merker når uttrykket er ekte. «Jørgen Nordeng er Jørgen Nordeng uansett», sier han om å holde fast ved seg selv.

Episoden avsluttes med flere musikalske innslag, blant annet Joddski sammen med Bjørn Sundquist og en låt med Kevin Boine. Bli med på en samtale om hiphopens møte med dialekten, om Bodøs musikkliv og om hvordan nordnorsk identitet har satt spor i norsk rap.

https://radionordnorge.no/jorgen-nordeng-og-historien-om-nordnorsk-hiphop/

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Vi starter med Kirsti Sparboe fra Tromsø, en pioner som ble en nasjonal kjendis og fikk sitt eget talkshow. Hun representerte Norge i Eurovision-sammenheng og ble kjent for låter som «Nordlandsnetter» og «Ein Student aus Uppsala». Sistnevnte ble også spilt inn på tysk. For Sundnes er det særlig «Nordlandsnetter» som står igjen som en viktig del av arven hennes. Han trekker også fram betydningen av at Sparboe beholdt den nordnorske dialekten sin i møte med et nasjonalt publikum. Det var ikke en selvfølge i en tid da riksmål og standardisert uttale hadde sterk posisjon i radio og fjernsyn.

Sundnes forteller om hvordan Melodi Grand Prix har vært mer enn en konkurranse om den beste sangen. For ham er Eurovision også et møte mellom språk, kulturer og musikalske tradisjoner. Gjennom konkurransen har han oppdaget musikk fra blant annet Israel, Marokko, Armenia og Georgia. Han mener showet rommer både underholdning og politikk, og at det kan gi plass til uttrykk som ellers ikke får like stor oppmerksomhet.

Et viktig eksempel er «Sámiid Ædnan», framført av Sverre Kjelsberg og Mattis Hætta i 1980. Sundnes beskriver bidraget som banebrytende og som en protest som var større enn selve konkurransen. Det viste at Melodi Grand Prix kunne være en arena for identitet og kultur, og at det som oppfattes som politisk, også kan komme til uttrykk gjennom musikk og sceneopptreden.

Episoden løfter også fram andre nordnorske artister og bidrag. Ann-Karin Bodegård nevnes som en av dem som gjorde seg bemerket uten nødvendigvis å være en del av Grand Prix. Blant artistene med tilknytning til landsdelen trekker Sundnes fram Kari Bremnes, Jørn Hoel og Kjetil Stokkan. Han peker dessuten på Maria Haukaas Mittet fra Senja, som vant den norske finalen i 2008 med «Hold On Be Strong» og senere fikk femteplass i Eurovision.

Sundnes forteller om sitt eget arbeid med konkurransen. Da han kom inn i Melodi Grand Prix, ønsket han å hente fram tidligere deltakere og vise at historien hadde verdi. Han beskriver hvordan artister som hadde vært borte fra rampelyset, kunne få ny oppmerksomhet når de ble invitert tilbake. Han dro også til Sverige for å lære av Melodifestivalen, og arbeidet med å finne artister og låter som kunne hevde seg internasjonalt. Det var en del av veien fram mot Alexander Rybaks seier i 2009.

Et annet spor i samtalen handler om framtidens norske Eurovision-bidrag. Sundnes ønsker seg et sterkt samisk bidrag som tar i bruk særpreget i den samiske musikktradisjonen. Han trekker fram Ann-Mari Andersen og låten «Ándagassii», og viser til en senere remix fra den samiske rapperen SlinCraze. Han mener også at Norge har mye å hente i møtet mellom ulike kulturer og musikalske uttrykk.

Sundnes er også kritisk til sider ved dagens konkurranseformat. Han understreker at Melodi Grand Prix først og fremst er et TV-program, og at måten låtene velges ut på, påvirker hvilke uttrykk publikum får høre. For ham er nysgjerrighet og musikalsk bredde viktigere enn en fast oppskrift.

Samtalen kommer også inn på Jørn Hoels «Inkululeko», en låt med en tittel som betyr frihet. Den viser hvordan bidrag kan hente impulser fra andre deler av verden.

Episoden handler dermed både om enkeltartister og om hvordan musikkonkurransen har endret seg. Den viser hvordan nordnorske stemmer, dialekter og kulturelle tradisjoner har funnet plass på en nasjonal og internasjonal scene – og hvordan Melodi Grand Prix kan være et speil av samfunnet rundt oss.

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Ole Tobias Olsen ble født på gården Bjøllånes i Dunderlandsdalen i 1830. Han vokste opp i en stor søskenflokk og ble tidlig kjent som en nysgjerrig og lærevillig gutt. Som 17-åring arbeidet han som lærer ved omgangsskolen, der undervisningen foregikk på gårdene i bygda. Skolegangen var begrenset, og barna måtte tidlig bidra i arbeidet hjemme. Likevel søkte Olsen videre kunnskap.

Da han var 21 år, reiste han sammen med en kamerat fra Rana til Tromsø i en nordlandsbåt. De rodde og seilte den lange veien nordover for at Olsen skulle studere. Han tok lærerutdanning og fikk senere lærerpost i Hadsel. Etter hvert dro han videre til Christiania, der han studerte blant annet teologi og ingeniørfag. Han ble senere ordinert som prest og fikk stilling i Hattfjelldal i 1883.

Det var særlig jernbanen som skulle gjøre ham kjent. På 1800-tallet var spørsmålet om jernbane nordover et viktig politisk tema. Olsen arbeidet for en bane som kunne knytte Nordland tettere til resten av landet, og som kunne gjøre det enklere å frakte fisk sørover. Han var tidlig ute med omfattende planer, og så også for seg en øst–vest-forbindelse gjennom Sverige og videre mot Finland, Russland og Kina. Planene ble ikke realisert, men arbeidet hans bidro til at han fikk tilnavnet «Nordlandsbanens far».

Olsen hadde også en sterk interesse for teknologi og oppfinnelser. I episoden fortelles det om arbeidet hans med blåpapir, som gjorde det mulig å lage flere kopier av et dokument samtidig. Han interesserte seg dessuten for mineraler og mulighetene for å utnytte naturressursene i Rana. Han var blant annet involvert i arbeid med marmor og eksport av stein.

En annen side ved Olsen var innsatsen for å ta vare på nordnorsk folkekultur. Han fikk stipend for å samle inn eventyr, sagn, viser og folketoner i Nordlands amt. Han reiste rundt med notatblokk og skrev ned fortellinger og sanger som ellers kunne ha gått tapt. Materialet ble senere samlet i boka «Norske folkeeventyr og sagn, samlet i Nordland», som kom ut i 1912. Samlingen gir et innblikk i forestillingsverdenen og fortellertradisjonene i Nordland.

Olsen var også en tidlig og aktiv fotograf. Allerede rundt 1860 arbeidet han med stereofotografi. Ved hjelp av et kamera med to objektiver kunne han ta bilder som ble sett gjennom et stereoskop og ga en tredimensjonal virkning. Han fotograferte både mennesker, bygninger og landskap, og tok bilder fra flere steder i landet. I dag finnes en stor samling av fotografiene hans ved Nasjonalbiblioteket.

I Hattfjelldal fortsatte han fotograferingen ved siden av prestegjerningen. Han dokumenterte blant annet kirken, prestegården og menneskene i lokalsamfunnet. Bildene gir oss et sjeldent innblikk i hvordan folk levde på 1800-tallet. Noen av fotografiene viser også døde barn, et uttrykk for en eldre minnepraksis der familier ønsket å bevare et bilde av dem de hadde mistet.

Ole Tobias Olsen var prest, ordfører, fotograf, folkeminnesamler og jernbanepioner – og han hadde stadig nye prosjekter på gang. Episoden viser bredden i virket hans og hvorfor han fortjener å bli husket for langt mer enn jernbanen som senere fikk navnet hans.

Programleder Jitse Buitink møter Geir Joar Valla ved Nasjonalbiblioteket i Mo i Rana. Sammen løfter de fram historien om mannen som samlet fortellinger, fotograferte mediet sitt i tre dimensjoner og tenkte jernbaner på tvers av landegrenser.

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Stortings- meldingen «Utbyggingsprogrammet for Nord-Norge» ble lagt fram i 1951. Landsdelen skulle moderniseres gjennom en lang rekke tiltak klekket ut av landets ledende sosialøkonomer og teknokrater.

Nøkkelordene var industrialisering, spesialisering og urbanisering. Sjarken skulle skrotes til fordel for industri.

Vi intervjuer Geir Joar Valla på Nasjonalbiblioteket på Mo. Byen ble til som et resultat av etterkrigshistoriens industralisering. Vi får også høre Jarle Seljeli i et klipp hvor han forteller om da han arbeidet ved jernverket på 50-tallet.

Programleder: Jitse Buitink

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Tvibit kom til etter at Ungdommens Hus ble lagt ned i 1994. Nedleggelsen førte til aksjoner, blant annet en fredelig okkupasjon av rådhuset. Senere arbeidet ungdomsrådet i Tromsø for å realisere et nytt tilbud. I dag rommer Tvibit langt mer enn musikk: Her finnes tilbud innen film, foto, gaming og kreativ virksomhet, i tillegg til kafé, møteplass og helsestasjon.

For Elinor Skårås, som vokste opp i Malangen og flyttet til Tromsø for å gå på videregående, ble Tvibit et andre hjem. Hun forteller om et sted der hun fant trygghet, venner og muligheter til å utforske egne interesser. En enkel hybelmiddag i kaféen ble inngangen til et miljø som etter hvert åpnet flere dører. Skårås trekker fram hvor viktig det er at ungdom kan komme med egne ideer, og at Tvibit kan bidra til å gjøre dem til virkelighet. Cosplay-gruppa er ett eksempel på et tilbud som oppsto fordi noen ungdommer ønsket å drive med nettopp dette.

Musikken har en sentral plass i huset. Tvibit har ti øvingsrom, fire solistrom og små studio, og det er mulig å bruke scenen til preproduksjon og øving med større grupper. I Kysten Studio kan artister spille inn musikk med profesjonelt utstyr. Ifølge Skårås er tilbudet så godt at nordnorske musikere ikke trenger å reise sørover for å få spilt inn musikken sin.

Flere band har hatt tilknytning til Tvibit. Hollow Hearts og Recirculate startet der, mens Neon Apartments og A Million Pineapples har brukt øvingsrommene og scenen. Trommeslager Leonie fra A Million Pineapples forteller hvordan bandet fikk øve, spille konserter og utvikle seg gjennom tilbudet. Bandet spilte også inn musikk i Kysten Studio. De fikk først tilgang til studioet gjennom Bukta Battle, der innspilling av en singel var en del av premien. Senere fikk de støtte fra Tvibitstigen til arbeidet med album.

Tvibitstigen er en støtteordning for unge i Nordland, Troms, Finnmark og på Svalbard. I episoden fortelles det at personer og grupper mellom 15 og 30 år kan søke om økonomisk støtte, veiledning og oppfølging for å realisere prosjekter. Tilbudet handler ikke bare om musikk, men også om andre kreative uttrykk.

Huset i Parkgata er dessuten en møteplass for festival- og kulturlivet. I samme bygning holder blant annet Buktafestivalen og Rakettnatt til. Her arbeides det med booking, artister, budsjetter og ideer som bidrar til å fylle Tromsø med konserter og festivalopplevelser.

Programleder Håvard Hardhaus møter mennesker som har brukt Tvibit, og undersøker hvordan et åpent kulturtilbud kan gi unge både et sted å høre til og muligheten til å skape noe eget. Episoden handler om mer enn øvingsrom og studio: Den handler om hvordan lokale møteplasser kan være med på å utvikle framtidens nordnorske musikkliv.

Musikksenteret er for ulike nivåer og sjangre. Du trenger ikke være erfaren eller ha et ferdig band. Det er plass til den som vil øve på noen få akkorder, synge, rappe eller prøve seg fram alene. For dem med større planer, finnes det utstyr og fagfolk som kan hjelpe med prosjekter.

Skårås beskriver miljøet som inkluderende og oppfordrer unge til å ta turen innom. Man kan også foreslå nye aktiviteter dersom det er noe man savner. Tvibit er ikke bare for dem som allerede har et prosjekt; man kan komme for å delta på arrangementer, møte folk eller bruke kaféen.

Trommeslager Leonie fra A Million Pineapples forteller at bandet fikk prøve seg på scenen gjennom konserter i regi av Tvibit. Tilgangen til lokaler, utstyr og kompetente mennesker har vært verdifull.

Tvibitstigen bidro også til albuminnspillingen.

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

I dag er det blitt vanligere med såkalte 360-avtaler, der ett selskap kan tilby både plateutgivelse, management og booking. En viktig bakgrunn for utviklingen er at platesalg utgjør en mindre del av artistens inntekter enn tidligere. Går vi noen tiår tilbake, finner vi oftere personer som spesialiserte seg på ett område. En av dem var Sten Ekroth, manageren som bidro til å gjøre The Pussycats kjent.

Ekroth var kjent for kreative og oppsiktsvekkende markedsføringsgrep. Han skiftet navn på gruppa fra The Arctics til The Pussycats, og sørget for at bandet fikk oppmerksomhet langt utenfor Nord-Norge. Et av de tidlige PR-stuntene var opptredenen i det svenske TV-programmet Hylands Hörna. Ekroth sørget for at en pengesum ble overrakt som en gave fra bandet til innsamlingsaksjonen Röda Fjädern. Dermed fikk gruppa invitasjon til et av Sveriges mest sette TV-programmer.

Også bandets røde dobbeltdekkerbuss ble en del av markedsføringen. Den skilte seg tydelig ut fra konkurrentenes kjøretøy og bidro til å gi The Pussycats et image inspirert av Swinging London. Ekroth skapte dessuten avisoverskrifter da bussen ble for høy til å komme under en planovergang ved Skøyen. Han presset grensene for hva som ble oppfattet som god forretningsmoral, men oppnådde mange av målene han satte seg. Sommeren 1965 fikk han gruppa inn som oppvarming for The Rolling Stones på deres første skandinaviske turné.

En annen sentral skikkelse i norsk platebransje var Per Eirik Fyhn Johansen (1959–2014). Han var platedirektør og manager, og hadde lederroller i de norske avdelingene av Arriola, Virgin og EMI. På 1990-tallet var han en av bransjens frontfigurer. Han forbindes med gjennombruddet til flere artister med nordnorsk tilknytning, blant dem Madrugada, Lene Marlin, Röyksopp, Turbonegro og Morten Abel.

Lene Marlin fra Tromsø ble oppdaget etter at hun spilte inn låter hos NRK Troms. Opptakene ble lagt merke til av Virgin Records, og hun fikk platekontrakt. I 1999 mottok hun MTV Europe-prisen for beste nordiske artist. Madrugada ble etablert i Hadsel i 1993, med Sivert Høyem i spissen. Bandet fikk stor suksess med albumene sine og mottok flere Spellemann- og Alarmpriser. Også Röyksopp, duoen Svein Berge og Torbjørn Brundtland, fikk et stort publikum etter at de offisielt dannet gruppa i 1998. Morten Abel, kjent både som soloartist og vokalist i Stavanger-bandet The September When, har også satt tydelige spor i norsk musikk.

Bookingagentene har på sin side vært viktige for at nordnorske artister skal få innpass på scener i Norge og utlandet. Jan Roger Andreassen har arbeidet med booking gjennom hele yrkeskarrieren. En av artistene han og United Stage har jobbet med, er Christel Alsos fra Fauske. Etter videregående flyttet hun til Gjøvik for å gå på folkehøgskole og satse på musikken. En TV-opptreden i 2004 førte til platekontrakt med Sony BMG. Låtene «Found» og «When the Light Dies Out» har senere blitt brukt i TV-serien The Vampire Diaries.

Episoden viser hvordan managerarbeid, platebransje og booking har vært med på å forme nordnorsk musikkhistorie. Bak artistene som publikum kjenner, står mennesker som arbeider med strategi, synlighet, avtaler og muligheter. Programleder Håvard Hardhaus tar oss med gjennom historiene – fra The Pussycats’ kreative manager til bookingagentene som fortsatt åpner scener for nordnorske artister.

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Historien om Aktiv Audio går tilbake til 1975, da Bat Records og et lite lydstudio holdt til i kjelleren på Finnsnes Hotell. Selskapet ga ut plater med blant andre Axel Gran og Akasha, og en singel med Grand Prix-låten «Ikke mitt bord». Tore Stefanussen holdt Bat Records i gang fram til 1981. I 1986 startet Aktiv Audio som et lite, analogt åttesporsstudio. Mot slutten av 1980-tallet ble det utvidet til 16 spor, og fra 1996 var studioet heldigitalt.

I 1993 var Aktiv Audio med på å starte Nord-Norsk Plateselskap AS. Blant de tidlige utgivelsene var albumet «Pop» med Terje Nilsen. Her finner vi låtene «Fyllasjuk» og «Willy Knickersen», som begge får plass i episoden. Vi hører også Sverre Kjelsberg med «Førr et vær» og Bjørn Jens med «Cappuccino». Låtene viser bredden i musikken som knyttes til plateselskapet, fra viser og nordnorsk fortellertradisjon til humoristiske tekster og mer poporienterte uttrykk.

Episoden handler ikke bare om studiohistorie. Senja blir også løftet fram som en kulturell smeltedigel. Med utgangspunkt i musikkprofessor Paul Fagerheims begrep «kreolisering» beskrives hvordan ulike impulser kan møtes og bli til et blandet kulturuttrykk. Vinterfiske og sommermarkeder samlet mennesker og kulturer, og slike møter satte også spor i musikken. Som eksempel nevnes bandet Senjahopen, der nordnorsk fiskeværsrock møter et mer urbant uttrykk.

Et annet viktig sted i Senjas musikkliv er Kråkeslottet i Bøvær, et gammelt fiskevær og festivalsted på yttersida av øya. Her arrangeres Kråkeslottfestivalen, og blant artistene som har spilt der, er Heidi Solheim. Episoden trekker også fram Senjahopen og låta «En hælvettes gjeng», før den vender tilbake til Aktiv Audio og plateselskapets utgivelser.

Etter en nesten-konkurs på midten av 1990-tallet overtok Aktiv Audio alle aksjene i Nord-Norsk Plateselskap. Fra år 2000 ble plateselskapet en label under Aktiv Audio. Studioet flyttet til Skatvik på Senja høsten 2015. Etter oppussing av et gammelt hus og bygging av et tilbygg sto studioet ferdig høsten 2018. Der fortsetter Tore Stefanussen arbeidet bak spakene.

Mot slutten får vi høre flere utgivelser knyttet til Aktiv Audio: Easy med «Hardcore», Wiggo Johnsen med «Ingen ser», The Maudlin Hounds med «Man of No Regrets» og Chris Barlow med «Midnight Train».

I låtene blir det også plass til ulike sider av nordnorsk hverdagsliv. «Fyllasjuk» og «Willy Knickersen» kommer fra Terje Nilsens album «Pop» og gir et skråblikk på fest og forventninger til voksenlivet. «Førr et vær» leker med lengselen etter sommer og sol, mens «Cappuccino» forteller en humoristisk historie om en mann som slår seg til ro på stamstedet.

Kråkeslottet blir et konkret eksempel på hvordan kultur også får et fysisk møtested. Det gamle fiskeværet på yttersida av Senja fylles med musikk og publikum under festivalen. Episoden nevner at festivalen har vært arrangert siden 2004, og at Heidi Solheim har stått på scenen der. Hun presenteres med låta «Boomerang».

Aktiv Audio og Nord-Norsk Plateselskap viser hvordan et lokalt studio kan bidra til å gjøre musikk tilgjengelig utover nærområdet. Historien følger utviklingen fra analogt åttesporsutstyr til digital drift, og videre til studioet i Skatvik.

Bli med på en musikalsk reise gjennom studiohistorie, plateselskaper og kulturmøter på Senja – og hør hvordan lokale uttrykk kan romme impulser fra mange kanter.

https://radionordnorge.no/aktiv-audio-pa-senja-studioet-og-plateselskapet-som-loftet-fram-nordnorsk-musikk/

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Studio Nord drives av Fred Endresen og omtales som et av de lengstlevende studioene i Nord-Norge. Endresen har både produsert, gitt ut og selv medvirket på en rekke innspillinger. Han er kjent for et bredt musikalsk register og for å ha deltatt flere ganger i Melodi Grand Prix. I 2010 stilte han som soloartist med låten «Barracks on the Hill». Mange husker også hans karakteristiske trekkspillopptreden med Publiners og låten «Te stein» i Melodi Grand Prix 2009.

Et eksempel på bredden i Studio Nords virksomhet er metalbandet Enslavement of Beauty fra Mosjøen. Duoen Ole Alexander Myrholt og Tony Eugene Tunheim startet bandet i 1995. Demoen «Devilry and Temptation» ble spilt inn i 1998, og debutalbumet «Traces o’ Red» kom året etter. Studio Nord har også vært arbeidssted for musikere innen andre sjangre. Arvid Martinsen, som har bakgrunn fra jazz, storband og orkestermusikk, har spilt inn der. Han har arbeidet med en rekke musikere og ensembler, og har mottatt flere kulturpriser og Kongens fortjenstmedalje for sitt arbeid.

Martinsen har blant annet vært tilknyttet Forsvarets distriktsmusikkorps i Nord-Norge i Harstad og deltatt i Radiostorbandet og Kringkastingsorkestret. Han har også spilt med Big Band Nord, Corny Horns og The Syncopated Bunch. Innspillingene hans viser hvordan studioarbeidet i landsdelen ikke var avgrenset til én musikksjanger, men bandt sammen profesjonelle musikere, lokale grupper og ulike musikalske miljøer.

Fra Mosjøen går turen videre til Bodø og Hønsehuset lydstudio. Studioet ble etablert på slutten av 1980-tallet i et tidligere hønsehus ved Nordland landbruksskole. Det ble bygd opp gjennom dugnadsinnsats fra musikkmiljøet, og fungerte som et musikerstyrt tilbud der artister kunne gjøre innspillinger for en overkommelig pris. Hønsehuset ble et viktig sted for nordnorske musikere, og blant dem som spilte inn der, var Jack Berntsen og Ola Bremnes.

Jack Berntsen var en sentral skikkelse i den nordnorske visebølgen. Han etablerte Viseklubben Lovisa i Svolvær og festivalen Troilltampen. Sangen «Kor e hammaren, Edvard?» ble et av hans mest kjente verk. I 1996 gikk han tilbake i studio og spilte inn eldre viser på nytt. Også Ola Bremnes har satt tydelige spor i nordnorsk musikkliv. Han er kjent for låter som «Har du fyr», og for viser der nordnorske historier og mennesker får plass.

Hønsehuset rommet mange uttrykk. Her ble det gjort innspillinger med både visesangere, jazzmusikere og artister fra rockemiljøet. Studioet ble senere slått sammen med et annet Bodø-studio og videreført under navnet Store Studio.

Episoden ser også fram mot Aktiv Audio, som startet som et åttespors analogt studio i 1986. Mot slutten av 1980-tallet ble kapasiteten utvidet til 16 spor, og fra 1996 var studioet heldigitalt. Her ble det spilt inn musikk i flere sjangre. Vi får høre Chris Lyngedal, bluesartisten fra Kjøllefjord, og Carva Blues, et bluesband som var aktivt fra 1989 til 1993. Episoden avsluttes med Terje Nilsens «Klokka».

Gjennom historiene om studioene og artistene blir det tydelig hvor viktig lokale innspillingsmiljøer har vært for nordnorsk musikk. De har gitt musikere tilgang til utstyr, kompetanse og samarbeid – og tatt vare på et mangfold av uttrykk som ellers kunne ha blitt vanskeligere å dokumentere.

Programleder Håvard Hardhaus tar oss med inn i studioenes historie og spiller musikk som viser bredden i det nordnorske lydlandskapet.

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Terje Nilsen Rockfilter Halvdan Sivertsen

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

I denne episoden av Nordnorsk historie møter vi forfatter Roger Albrigtsen, som har skrevet om Øksfjordraidet i boka «En skjult tragedie». Han forteller om bakgrunnen for raidet, hendelsene i huset til familien Jørgensen og hvordan tragedien preget familien i generasjoner.

Lofotraidet, Svalbard-raidet og Måløyraidet er blant de allierte operasjonene som har fått en tydelig plass i folks bevissthet. Øksfjordraidet er mindre kjent. Ifølge Albrigtsen var slike operasjoner ment som nålestikk mot den tyske okkupasjonsmakten: De skulle vise at de allierte kunne gå i land og utføre sabotasje, og holde Hitler på tå hev også i nord.

Natt til 12. april kom jageren «Mansfield» til Øksfjord med norsk mannskap. Et av målene var oljeanlegget. Samtidig hadde mannskapet fått opplysninger om Agnar Jørgensen, som ble omtalt som medlem av Nasjonal Samling. Han arbeidet ved fiskebruket i Øksfjord. Albrigtsen forteller at jakten på Jørgensen oppsto som en del av situasjonen på stedet, og ikke var hovedgrunnen til at raidet ble gjennomført.

To menn gikk til familiens hus med maskinpistoler og banket på døren. Agnar forsto at de var ute etter ham og løp inn på soverommet, der kona Ruth Emilie og den yngste datteren lå. Da det ble uro ved døren, skjøt en av soldatene gjennom soveromsdøren. Skuddene traff Ruth Emilie i brystet. Den lille datteren Elsa så moren falle.

Albrigtsen beskriver dette som en tragedie som rammet en familie og satte spor som fortsatt merkes. Han har snakket med flere berørte, og forteller at også barnebarna har spørsmål om det som skjedde. For Elsa fikk opplevelsen store følger for følelseslivet og for hvordan hun måtte håndtere traumene fra barndommen.

Historien fikk også et etterspill i propagandaen. At en norsk kvinne var blitt drept under et alliert raid, ble brukt av nazistene i framstillingen av de allierte. Albrigtsen peker på at militære operasjoner gjerne blir husket for det som lyktes, mens hendelser som fikk tragiske konsekvenser, lettere blir skjøvet i bakgrunnen.

Tyskerne etterforsket hendelsen og skrev rapporter, som Albrigtsen omtaler i boka. Øksfjord ble senere brent, slik også andre steder i Finnmark ble rammet. Kanonstillinger ble ifølge samtalen flyttet sørover til Lofoten før brenningen.

Hvorfor har Øksfjordraidet fått mindre plass i den vanlige fortellingen om krigen enn flere av de andre allierte raidene? Albrigtsen drøfter om det kan henge sammen med at hendelsen ikke framsto som en vellykket operasjon i ettertid. Når en sivil kvinne ble drept, var det en side ved raidet som ikke passet inn i fortellingen om de vellykkede aksjonene.

Albrigtsen forteller også at soldaten som skjøt, hadde bakgrunn som tidligere hvalfanger. Han mener mannen var preget av krigssituasjonen og ønsket om å ramme nordmenn som sto på tysk side. Men soldaten visste ikke hvem som befant seg bak døren da han avfyrte våpenet. Den beslutningen fikk uopprettelige følger.

Ingen fra Øksfjord ble tatt med over til England, slik noen ble under Lofotraidet. Tyskernes etterforskning ble en del av dokumentasjonen rundt hendelsen.

I samtalen løftes blikket fra den militære operasjonen til menneskene som måtte leve med følgene. Øksfjordraidet var en liten del av den store krigen, men for familien Jørgensen ble natten 12. april 1941 et vendepunkt. Historien handler om krig, landssvik og allierte operasjoner, men først og fremst om en kvinne som mistet livet og et barn som måtte bære med seg synet av morens død.

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Valla forteller om hvordan folk på landsbygda ofte hadde andre forutsetninger for å klare seg gjennom matmangelen enn folk i byene. På gårdene fantes det gjerne kyr og sauer, og dermed tilgang til melk, kjøtt, ost, smør og ull. I byene måtte folk i større grad støtte seg på butikkene og erstatningsvarer. Det var så viktig å skaffe mat at parker og andre grøntområder i byene ble tatt i bruk til dyrking av poteter, gulrøtter og andre vekster.

Et sted som fikk merke denne forskjellen, var Stekvasselv gård ved Røssvatnet. Gården hadde tidlig satset på turisme, og gjestebøkene gir et innblikk i hvem som kom dit. Valla forteller at besøkende under krigen skrev om hvor godt det var endelig å få ordentlig mat. Der kunne de få ekte smør på brødskiva og kjøtt til middag – mat som ikke nødvendigvis var like lett å få tak i hjemme i byene.

Stekvasselv lå avsides til, og før det kom bilvei, gikk det dampskip på Røssvatnet. Båten Kolben fraktet folk til området, blant annet til Røsvassbukta. Valla forteller også om hvordan gården ble et reisemål for folk fra Hemnesberget, Korgen og Mo med omegn. Gjestebøkene viser hvordan mattilgangen under krigen kunne gjøre et vanlig gårdsbesøk til noe helt spesielt.

Samtalen handler også om julefeiring under okkupasjonen. Valla har sett på bilder og gjenstander fra krigsårene, og forteller om tyske tradisjoner som satte spor i julepynten. Juletreet og pynt som «Tannenbaum» hadde røtter i tysk tradisjon, og tyske soldater og ansatte tok med seg egne skikker. På museet finnes det blant annet juletrekuler med hakekors. Slike gjenstander minner om hvordan også julefeiringen kunne bli preget av okkupasjonsmakten og propagandaen.

En av historiene knytter seg til den tyske telegrafstasjonen på Mo. Der arbeidet kvinnelige signal- og sambandsmedarbeidere, omtalt som Nachrichten-Helferinnen. Ifølge Valla ble en eske med tysk julepynt liggende igjen på stedet, og gjenstandene gir et konkret innblikk i hvordan tyske tradisjoner kom til Nord-Norge under krigen.

Han forteller også om et uvanlig bilde fra et tysk ukeblad: et lite juletre om bord i en ubåt. Selv på et trangt krigsskip ble det gjort plass til julepynt og markering av høytiden. Det er et pussig motiv, men også en påminnelse om at mennesker forsøkte å holde fast ved kjente tradisjoner midt i krigen.

En annen sterk fortelling kommer fra Utskarpen. En kvinne som senere besøkte museet, fortalte om da det tyske slagskipet Tirpitz lå i fjorden i 1942. Hun hadde selv sett unge tyske sjøfolk komme i land i gummibåter. De gikk opp i skogen og hogde små juletrær som de tok med tilbake om bord. Moren hennes reagerte med medfølelse overfor de unge mennene, som befant seg langt hjemmefra og ønsket seg litt julestemning.

Historiene viser ulike sider av krigsårene: knapphet og matmangel, møtet mellom folk på bygda og besøkende fra byene, tyske tradisjoner og små forsøk på å skape jul i en urolig tid. Gjennom gjestebøker, fotografier og gjenstander blir hverdagslivet synlig på en annen måte enn gjennom de store militære hendelsene.

I denne episoden av Nordnorsk historie forteller Geir Joar Valla om jul og hverdagsliv under krigen, med utgangspunkt i lokale minner fra Hemnes-området. Det er historier om mat på bordet, juletrær i skogen og tradisjoner som fulgte mennesker – også når krigen hadde ført dem langt hjemmefra.

Valla viser hvordan gjestebøker, fotografier og julepynt kan fortelle om hverdagslivet under okkupasjonen – og om hva folk savnet, og hvilke tradisjoner de tok med seg.

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Utgivelser

Prudence, Into The Fire/Kom bli med til København (EXP EP 3001, 1970),

Nidaros, Found A Child/Wake Up Sunshine (EXP 3006, 1970)

Prudence, Small Things In Life/Hairy Fairies (EXP EP 3003, 1971)

Prudence, The Sky Gets Blue/My New Day (EXP EP 3004, 1971)

Universe (fra Wales), Universe (EXP LP 2001, 1971)

Kaviar, Flåtelåt/Lucky In The Morning (EXP EP 3005, 1971)

Div. artister, Gamle kjenninger fra Helgeland, vol. 1 (EXP LP 2002, 1972)

F.G. (fra Danmark), Before The Start/Thinkin' of That Rock'n'roll (EXP EP 3007, 1972)

Halvdan Sivertsen, Halvdan, 23 1/2 år (EXP LP 2003, 1973)

Erter, Kjøtt og Flesk, Husmannskost (EXP LP 2004, 1973)

Paul Halpern (fra USA), Tired/The Singer Man (EXP EP 3008, 1973)

Take Five with Rod Cavanaugh (fra Skottland), The Badge of Scotland/Scotland The Brave (EXP EP 3009, 1973)

Vikings, Aj aj aj/Du kan bli fri hvis du vil (EXP EP 3010, 1973)

Terje Nilsen, Jean/Nytt og mitt (EXP EP 3011, 1973)

Walter Albriktsen, Ung/Ensomme Lars (EXP EP 3012, 1973)

Opera buffa, Brytningssommar/Bli forarga (EXP EP 3013, 1974)

ZOO, Ormen lange/Minnet har eg att (EXP EP 3014, 1974)

Susendalingan, Gammeldans med Susendalingan (EXP LP 2005, 1974)

Vikings, Karsk & calypso (EXP LP 2006, 1974)

Terry og Lenas (Tor Ingebrigtsen og Ann-Helen Ingebrigtsen fra Sigerfjord, resten: Harald Olsen, Ole Gunnar Nilsen, Tore Nilsen og Leif Berg), Terry og Lenas (EXP LP 2007, 1974)

Olaf Bøe kvartett, Spiller gammeldans (EXP LP 2008, 1974)

Crossbreeze (med bl.a. Terje Nilsen, Finn Sletten og Walter Albriktsen), Crossbreeze (EXP LP 2009. 1974)

Div. artister, Gamle kjenninger fra Helgeland, vol. 2 (EXP LP 2010, 1974)

Halvdan Sivertsen, Utsikt minus innsikt gir tilnærmet blindhet fra toppen av pyramiden (EXP LP 2011, 1975)

Terry og Lenas , Terry og Lenas andre LP (EXP LP 2012, 1975)

Terry & Lenas, Jeg kan hjelpe/Gi et vennlig smil (EXP EP 3016, 1975)

Halvdan Sivertsen og den gule fare, Gladiatorglimt (ode til Bodø/Glimt)/Syng sjøl (EXP EP 3017, 1976)

Rockfilter, Good for you (EXP LP 2013, 1976)

Cimarron, Med uggur i næpa (EXP LP 2014, 1976)

Sara Band, Mixdure (EXP LP 2015, 1976)

Odd Bjørklund, Pantsatt (EXP LP 2016, 1976)

Terje Nilsen, Æ med Mjelle (EXP LP 2017, 1977)

Div. artister, Nordnorsk popmix, vol. 1 (EXP LP 2018, 1978)

Medvind, Medvind (EXP LP 2019, 1980)

Arvid Martinsen Storband, It's just a game (EXP LP 2021, 1981)

Muscat, Krydder (EXP LP 2022, 1983)

Rollaug, Går og går (EXP LP 2023, 1983)

Outlaws, Aleina (EXP LP 2024, 1983)

Åma Band, Panikk/Siste skrik (EXP EP 3019, 1983)

Haugums Reviderte, Ord på ein dassvegg (EXP LP 2025, 1985)

The Hunters, Plays from The Shadows (EXP MC 501, 1989)

Terry og Lenas, That's that (EXP MC 502, 1990)

Prudence, The legendary Prudence tapes (EXP MC 503, 1990)

The Hunters, Summer love '59 (EX CD 401, 1999)

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Men for de etterlatte var ikke saken dermed avsluttet. Hvem kolliderte med «Utvik Senior»? Hvorfor forlot det andre fartøyet stedet? Og hvordan kunne den første granskingen ende med en konklusjon som la ansvaret på mannskapet, når funn og vitneopplysninger pekte i en annen retning?

I del to av Nordnorsk historie fortsetter samtalen med Georg Blichfeldt. Han forteller om arbeidet fram mot den nye granskingen, om letingen etter motoren og om uenigheten med NRK Brennpunkt-redaksjonen om hva motorfunnet egentlig kunne bevise. For Blichfeldt var det viktig å få fram at de etterlatte allerede i 1979 hadde påvist forlisområdet. Motorfunnet kunne styrke kunnskapen om hvor båten gikk ned, men det svarte ikke på hvilket fartøy som hadde kollidert med den.

Etter den nye granskingen kom spørsmålet om myndighetenes håndtering opp. Berg kommune hadde oversendt Stortinget en dokumentasjon med 17 anklagepunkter. Blichfeldt mener at disse punktene ikke ble behandlet i stortingsmeldingen som Justisdepartementet la fram. Da saken ble tatt opp i Stortinget, ble det hevdet at anklagene i det vesentlige var drøftet. Blichfeldt sier at han senere gikk gjennom meldingen og fant at det ikke stemte.

Samtalen handler også om Stortingets kontrollfunksjon. Blichfeldt mener behandlingen av Utvik Senior-saken viser hvor vanskelig det kan være å få en uavhengig kontroll når politiske interesser og ansvaret for tidligere beslutninger kommer inn. Han peker på at departementet som hadde ansvar for den første granskingen, også fikk oppgaven med å vurdere myndighetenes egen håndtering.

For de etterlatte fikk dette konkrete følger. Etter 26 år uten erstatning ble det utbetalt billighetserstatning, men Blichfeldt understreker at dette ikke var en ordinær erstatning basert på at ansvar var fastslått. Han beskriver hvordan familiene både hadde mistet sine nærmeste og i mange år levd med mistanken om at mannskapet selv hadde forårsaket forliset.

Et sentralt tema i episoden er Forsvarets rolle. Blichfeldt mener at Forsvaret satt på eller burde ha kjent til opplysninger om fartøy i området, blant annet observasjonen av det sovjetiske spionskipet ved Grimsbakken og andre meldinger om ukjente fartøy. Han stiller spørsmål ved at slike opplysninger ikke ble fulgt opp, og ved at Forsvarets påstand om full radaroversikt fikk så stor betydning for den første granskingen.

Hva kan ha foregått på havbunnen? Blichfeldt drøfter mulige forklaringer på hvorfor et sovjetisk spionskip kan ha ligget oppankret ved forlisområdet tre år senere, med kabler ned i sjøen. Han omtaler også muligheten for at fartøyet undersøkte eller søkte etter noe på bunnen. Dette er hypoteser, ikke fastslåtte svar. Han understreker at identiteten til fartøyet som kolliderte med «Utvik Senior», fortsatt ikke er kjent.

Mot slutten løfter samtalen blikket fra selve forliset til tilliten mellom innbyggerne og myndighetene. Blichfeldt mener at feil og mangler i den første granskingen aldri ble ordentlig erkjent, og at Stortingets behandling bidro til å lukke saken uten å besvare alle spørsmålene. Han peker også på hvordan en feilaktig forklaring kan bli stående når institusjoner forsvarer tidligere konklusjoner.

Del to handler dermed både om oppklaringen av forlisårsaken og om det som kom etterpå: den nye granskingen, erstatningsspørsmålet, Stortingets behandling og de ubesvarte spørsmålene om fartøyet som kolliderte med fiskebåten. For de etterlatte er ikke historien bare et historisk mysterium. Den handler også om behovet for kunnskap, åpenhet og en forklaring de kan leve med.

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

De etterlatte godtok ikke konklusjonen. I 1979 organiserte de et eget søk med fjernstyrt miniubåt. De fant vrakdeler samlet på en havslette i rent farvann, rundt 6,5 kilometer fra nærmeste grunne. Funnene utfordret grunnstøtingsteorien, men kravet om en ny gransking førte ikke fram. Saken ble liggende.

I denne episoden av Nordnorsk historie møter vi Georg Blichfeldt, som har arbeidet med Utvik Senior-saken og gått gjennom dokumentasjonen. Han forteller hvordan han kom inn i saken, og hvorfor han mener den første granskingen bygget på konklusjoner som ikke stemte med opplysningene i rapportens egne vedlegg.

En sentral del av historien handler om et spor som ifølge Blichfeldt ble skjøvet til side: observasjoner av ukjente fartøy i området rundt forliset. Fiskere hadde sett et større stålfartøy på vei nordover, og det fantes også opplysninger om en tråler som lå ved Grimsbakken på forlistidspunktet. Likevel ble det lagt til grunn at ingen aktuelle fartøy befant seg i området. Forsvaret viste til at radarovervåkingen ga full oversikt.

Blichfeldt beskriver hvordan opplysninger om fartøyene ble vurdert, forkastet eller forklart bort. Han peker blant annet på at en fiskebåt som ble trukket inn i etterforskningen, etter hans gjennomgang ikke kunne ha hatt den kursen som vitnene hadde observert. Han stiller også spørsmål ved hvordan garnblåser og vrakrester kunne brukes som grunnlag for å plassere forliset i skjærgården, når funnene etter hans syn pekte mot åpent hav.

Etter hvert kom også en annen historie inn i bildet. Tre år etter forliset observerte fiskere fra Andenes et større sovjetisk fartøy i skoddehavet utenfor Senja. Skipet lå oppankret med fire kabler ned i sjøen. En av fiskerne, Terje Schletten, hadde erfaring med å rapportere om russisk militær aktivitet for norsk etterretning. Han mente å kjenne igjen fartøyet som et russisk spionskip.

Fiskerne kom tett innpå skipet. De beskriver kontakt med folk om bord, en liten byttehandel med laks, vodka og sigaretter – og at fartøyet begynte å bevege seg før de hadde kommet seg unna. Schletten meldte observasjonen til etterretningskontakten sin og oppga både posisjon og detaljer om skipet. Likevel fant Blichfeldt ingen rapport om hendelsen i Forsvarets arkiver da han senere ba om innsyn.

Hva skjedde med opplysningene fra fiskerne? Hvorfor ble ikke observasjonen registrert eller undersøkt nærmere? Og hvilken betydning kan et sovjetisk spionskip ha for forståelsen av Utvik Senior-forliset?

Blichfeldt går også gjennom hvordan de etterlatte reagerte på kommisjonens konklusjon. Datteren til skipperen har fortalt hvordan beskyldningene rammet familien, og hvordan sorgen ble forsterket av at ansvaret ble lagt på dem som ikke kunne svare for seg. Det egne søket ble derfor ikke bare et forsøk på å finne vraket, men også et forsøk på å få fram en annen forklaring på hva som hadde skjedd.

I del én følger vi sporene fra forliset i 1978, gjennom den første granskingen og de etterlattes egne undersøkelser, til den oppsiktsvekkende observasjonen i 1981. Blichfeldt legger fram sin gjennomgang av dokumentene og forteller hvorfor han mente det var nødvendig med både en ny gransking av forlisårsaken og en undersøkelse av myndighetenes håndtering.

Dette er historien om ni mennesker som aldri kom hjem, om familier som måtte leve med en belastende forklaring – og om spørsmål som ikke forsvant selv om saken ble lagt i arkivene.

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

I denne episoden besøker vi kirkekunstsamlingen på Tromsø Museum sammen med Per Helge Nylund. Han viser fram alterskapet fra Andenes, et kunstverk fra slutten av 1400-tallet som museet fikk inn i 1876. Skapet er laget i Lübeck i Nord-Tyskland, og er et sjeldent vitnesbyrd om kontakten mellom Nord-Norge og de store handelsbyene rundt Nordsjøen.

I middelalderen var kirken stedet der folk flest kunne oppleve kunst. Hjemmene hadde få bilder og kunstgjenstander, mens kirkene kunne romme kostbare skulpturer og utsmykninger. Kirkekunst fra Tyskland ble regnet som særlig fin. Tørrfiskhandelen gjorde det mulig for velstående nordnorske lokalsamfunn å kjøpe slike verk, selv om det var store investeringer.

Andenes var på 1500-tallet et betydelig fiskevær. En leidangsliste fra omkring 1560 nevner 61 menn fra Andenes. Nylund anslår at det kan ha bodd rundt 500 mennesker der. Kjøpmenn fra andre land hadde også tilknytning til stedet. At menigheten kunne skaffe seg et kostbart alterskap fra Lübeck, viser at det fantes økonomiske ressurser i nord.

Alterskapet er rikt dekorert. Når dørene åpnes, kommer skulpturene til syne. Blant figurene finner vi Gud Fader med den døde Kristus, Olav den hellige og trolig St. Magnus fra Orknøyene. En av biskopfigurene kan være Thomas Becket eller St. Nikolas. Nylund forklarer hvordan helgenfigurenes attributter – gjenstander og kjennetegn – gjorde det mulig for kirkegjengerne å forstå hvem de så.

På innsiden av dørene er fire scener fra Jesu lidelseshistorie malt: Jesus i Getsemane, møtet med soldatene, mishandlingen og vandringen mot Golgata. Utsiden viser også en lidelseshistorie, men her er det Olav den hellige som blir tatt til fange, tornekronet og bundet til et kors.

En svensk kunsthistoriker fant i 1980 et manuskript i Tyskland med en fortelling som passer til bildene på utsiden. Teksten beskriver hvordan Olav led og døde på en måte som speiler Kristi lidelse. Slik kunne helgenkongen framstilles som en som fulgte Kristus helt inn i døden. Det er denne doble fortellingen som gjør alterskapet så spesielt.

Skapet hadde også en funksjon gjennom kirkeåret. Dørene kunne lukkes i fastetiden og åpnes igjen ved påske. Når skapet ble åpnet, skinte lyset fra talglysene i den forgylte bakgrunnen. Figurene kunne se ut som om de svevde fram fra et himmelsk rom – et blikk inn i paradis.

Nylund forteller også om hvordan museets samling ble reddet under andre verdenskrig. Da de tyske okkupantene tok over museumsbygningen i Tromsø, fikk museet bare tre dager på seg til å pakke ned samlingene. Kirkekunsten ble fraktet med en liten fiskeskøyte til Malangen og gjemt på en låve. Etter krigen ble gjenstandene hentet tilbake.

I episoden får vi også høre om kirkene som har stått på Andenes, fra 1607 og 1734 til dagens kirke. Alterskapet kom til museet i 1876, men hvilken kirke det opprinnelig ble laget for, vet man ikke sikkert. Kanskje ble det bestilt til en ny kirke mot slutten av 1400-tallet.

Sokkelen viser de fire kirkefedrene: Augustin, Gregor, Hieronymus og Ambrosius. Etter reformasjonen ble deler av utsmykningen malt over, blant annet fordi pavens bilde ikke lenger passet inn i den protestantiske kirken. Først på 1960-tallet begynte museet å fjerne overmalingen og hente fram de eldre motivene igjen.

Alterskapet fra Andenes er både et kunstverk og en historisk kilde. Det forteller om tro, handel, rikdom og lokale fellesskap – og om hvordan en middelaldermenighet kunne se sin egen helgen speilet i fortellingen om Kristus.

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

I denne episoden går vi tilbake til en lang historie om fornorskning, samiske rettigheter og statlig kontroll over naturressursene. På 1800-tallet ble mennesker i nord møtt med krav om å være norske nok. Forestillinger om at samer og kvener ikke var tilstrekkelig lojale, bidro til mistillit og forskjellsbehandling. Dette er bakgrunnen for senere diskusjoner om hvem som skulle forvalte Finnmarks grunn.

Et avgjørende vendepunkt kom med Alta-saken. Planene om utbygging av Alta- og Kautokeinovassdraget ble lagt fram i 1968. Motstanden handlet både om naturvern, samiske interesser og konsekvensene for reindriften. Forslaget om å demme ned den samiskspråklige bygda Máze gjorde konflikten særlig alvorlig.

I 1978 ble det samlet inn 15 000 underskrifter mot utbyggingen. Året etter tok demonstranter i bruk sivil ulydighet og stanset anleggsarbeidet i en periode. Samiske demonstranter dro også til Oslo, der flere sultestreiket utenfor Stortinget. Da politiet fjernet demonstranter fra området, ble aksjonen et sterkt symbol på konflikten.

Utbyggingen ble til slutt gjennomført etter at Høyesterett slo fast at den var lovlig. Men selv om motstanderne ikke vant fram i spørsmålet om kraftutbyggingen, fikk Alta-saken stor betydning for debatten om samiske rettigheter. Den bidro til å sette spørsmål om land, vann og urfolks rettigheter på dagsordenen, og ble en viktig del av bakgrunnen for Finnmarksloven.

Kurt «Pasvikbamsen» Wikan forteller om overgangen fra Statskog til Finnmarkseiendommen. På 1990-tallet ble det en omfattende diskusjon om hvem som skulle eie og forvalte land og vann i Finnmark. Statskog hadde tidligere forvaltet statens grunn fra hovedkontoret i Namsos. Ifølge Wikan gikk inntektene ut av fylket, samtidig som blant annet skogsdrift i Pasvikdalen, Alta og Karasjok ble lagt ned.

Finnmarksloven ble vedtatt i 2005, og 1. juli 2006 ble statens grunn i Finnmark overført til Finnmarkseiendommen. FeFo forvalter rundt 95 prosent av fylkets areal. Styret har seks medlemmer, tre valgt av Sametinget og tre av Finnmark fylkesting. Styret er virksomhetens øverste organ, med en egen kontrollkomité som skal føre tilsyn med at driften følger loven.

Wikan forklarer hvordan FeFo arbeider med jakt, fiske, hytter og andre tilbud. Finnmarkinger får blant annet gratis fiske i ferskvann og rimeligere jakt enn tilreisende. Han forteller at overskudd er ført tilbake til fylket gjennom støtte til lag og foreninger. Siden etableringen i 2006 oppgir han at mer enn 80 millioner kroner er tilbakeført på denne måten.

Samtidig er ikke alle spørsmål om eierskap og rettigheter avklart. I samtalen tar Wikan opp Karasjok-saken, der spørsmålet er om befolkningen i et område kan få egne rettigheter og forvalte grunnen selv. Han peker på at en slik løsning også vil innebære ansvar og kostnader. Saken viser hvor krevende det kan være å finne en ordning som ivaretar både lokale, samiske og regionale interesser.

Også vindkraft og gruvedrift skaper diskusjon. Wikan understreker at kommunene er planmyndighet, men sier at FeFo mener grensen for hvor mange vindkraftparker Finnmark kan tåle, nærmer seg. Han trekker fram kobbergruveprosjektet Nussir i Kvalsund og Sydvaranger som eksempler på saker der naturressurser og næringsutvikling står sentralt.

Programleder Jitse Buitink møter Kurt «Pasvikbamsen» Wikan til en samtale om Finnmarksloven, FeFo og den lange kampen om land og vann. Episoden handler om hvordan historien har formet dagens forvaltning – og om hvorfor spørsmålene fortsatt engasjerer.

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Einar Nemi forklarer om "Den finske faren"

Raymond Olufsen forteller om Kvenfestivalen

Petter Taranger, bedre kjent som Petter Pogo, snakker om å delta på festivalen.

Håvard Hardhaus Nilsen har laget musikken.

Tomi Vaara snakker om kvensk og finsk.

Jitse Buitink er programleder

Med Einar Nemi , Raymond Olufsen, Petter Pogo, Jitse Buitink, Tomi Vaara, Håvard Hardhaus Nilsen

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Midt i denne dramatiske situasjonen befant Erika Schöne seg på Banak flyplass i Finnmark. 3. oktober 1944 skrev hun et brev til en niese i Tyskland. Hun gledet seg til å komme hjem på permisjon og møte familien igjen. Brevet ble trolig sendt dagen etter. Det skulle bli et av de siste sporene etter henne.

Den 11. oktober tok et tysk transportfly av fra Banak. Flyet var av typen Focke-Wulf Fw 200 Condor og hadde hentet kvinnelig kontorpersonell i Kaamanen i Finland. Etter mellomlandingen på Banak kom flere passasjerer om bord, blant dem sårede soldater og offiserer. Erika var blant kvinnene som skulle evakueres. Flyet hadde omkring 50 mennesker om bord da det satte kursen sørover.

Over Lavangsfjorden fikk flyet problemer. Hva som skjedde, er ikke sikkert. I samtalen blir to mulige forklaringer omtalt: at tysk luftvern kan ha skutt mot flyet, eller at det var overbelastet og hadde en strukturell svakhet i vingen. Mens flyet forsøkte å finne et sted å nødlande, brøt det sammen i luften og styrtet i fjorden. Bensin tok fyr, og alle om bord omkom.

Hendelsen ble sett fra land. Jan Ernst Nylund var en av dem som observerte flyet. Han så det komme innover, snu og gå tilbake mot bebyggelsen ved Soløy. Flammer slo ut fra maskinen, og mennesker falt ut mens flyet gikk i spinn ned mot sjøen. Folk i området satte båtene på vannet og rodde ut i håp om å kunne redde noen.

For Roger Albrigtsen har ulykken også en personlig side. Da han besøkte den tyske krigskirkegården i Narvik, la han merke til hvor mange graver det var etter kvinner. Først senere forsto han sammenhengen: Erika Schöne var blant dem som omkom i flystyrten i Lavangen. Gjennom arbeidet med historien kom han i kontakt med familien hennes i Tyskland.

Familien hadde fotografier av Erika fra oppholdet i Norge. Bildene viser en ung kvinne på Banak. De gir et glimt av livet hennes før ulykken – en kvinne som gledet seg til å reise hjem og treffe søsken og familie. Familien fortalte også om gjenstander hun pleide å ta med hjem fra Norge når hun var på permisjon, blant annet samiske skaller, en skinnjakke og en kniv. Gjenstandene er fortsatt bevart hos familien.

Albrigtsen sendte familien bilder fra gravstedet i Narvik, slik at søsknene kunne se hvor Erika var gravlagt. Historien hennes viser hvordan enkeltmennesker kan bli synlige igjen gjennom små spor: et brev, noen fotografier og gjenstander som er tatt vare på gjennom generasjoner.

I episoden forteller Albrigtsen også om andre dramatiske krigshendelser i området, blant annet skip som gikk i brann eller eksploderte, og et transportfly som styrtet ved Oldereide. Der har nyere undersøkelser av gravkort vist at flere omkomne enn tidligere antatt kan knyttes til ulykken. Målet er å finne ut mer om hvem menneskene var, og å få reist en navnetavle til minne om dem.

Samtalen berører også sporene etter ammunisjonsskipet Argus, som eksploderte i havneområdet. En stor del av akterskipet ligger fortsatt synlig ved sjøsiden. Slike funn er en del av Albrigtsens arbeid med å dokumentere krigshistorien i nord.

Programleder Jitse Buitink møter Roger Albrigtsen til en samtale om flytragedien ved Skjelnes i Lavangen, om Erika Schöne og om arbeidet med å hente fram historiene til mennesker som mistet livet i Nord-Norge under krigen.

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Håvard Nilsen har intervjuet Sigmund Fredriksen som var fire år da hendelsen inntraff. Han husker da båtene kom inn.

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Grensetrekning

Inntil grensetrekninga mellom Russland og Norge i 1826, var Sør-Varanger en del av et større fellesområde. Forhandlingene om hvor grensa skulle gå, foregikk fredelig. Grenseoppgangen fikk likevel store konsekvenser for skoltesamene da grensen skar tvers gjennom landområdene de bevegde seg i gjennom året. Folk måtte velge statstilhørighet.

Misjon og språk

På norsk side ble det viktig å befeste den lutheranske troen, da Sør-Varanger hadde preg av folks samiske naturtro og den russisk-ortodokse troen. På samme måte var det et mindretall av befolkningen i området som var norsktalende. Opplæring i luthersk tro og norsk språk ble viktige politiske strategier i arbeidet for å markere norsk suverenitet, og hang tett sammen. I Sør-Varanger er det reist tre kirkebygg som ikke bare skulle dekke kirkelige behov, men var også åndelige og symbolske grensevern mot øst; Kong Oskars kapell i 1869, Neiden kapell i 1902, og Svanvik kapell i 1934. De to første statsinternatene (i Finnmark) ble reist på Fossheim og Strand i 1905, to år etter på Tårnet. Fornorskningspolitikken som ble ført gjennom undervisningen, gikk hardt ut over det samiske og kvenske språket.

Finsk innvandring- norsk bekymring

Bølger med tilflyttere kom fra Finland særlig i perioden 1830-1860. Det høye antallet samiske og finske innbyggere, samt uro for at Finland skulle ha interesse i de nordligste områdene på norsk side, førte til at spesielt kvenene ble sett på som en potensiell fare for nasjonalstaten. En strategi mot slutten av 1800-tallet var å invitere folk fra Sør-Norge, gi dem gode betingelser slik at de skulle slå seg ned, dyrke jord og øke bruken av det norske språk i området. Målet var at norsk kultur skulle spres. Samtidig ønsket man å bremse utbredelsen av finsk kultur, gjennom ulike lover. Dette lyktes i varierende grad.

Statens tiltak langs grenseelva

I 1869 ble veiarbeidere sendt til Sør-Varanger, på statens initiativ, for å jobbe med å bygge vei mellom Kirkenes, Pasvik og Jarfjord.

Skogvoktere ble ansatt i Pasvik fra 1903, og det ble satt i gang statlig skogsdrift. Skogvokterne hadde også som oppgave å ha oppsyn med grensa.

Fra 1920-tallet ble det satt i gang nye forsøk på bureising i Pasvikdalen. Dette var del av et landsomfattende bureisningsarbeid, for å øke selvforsyning og avhjelpe arbeidsledighet. Også denne gangen var ønsket om en lojal norsk befolkning i grenseområdet et argument. I 1939 sto forsøksgården på Svanvik ferdig for å drive avl av husdyr og planter, og som opplæringsinstitusjon for bøndene.

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

I samtale med Jitse Buitink forteller Geir Joar Valla om arbeidstjenesten og sporene etter den. Den norske NS-regjeringen tok den tyske arbeidstjenesten RAD – Reichsarbeitsdienst – som forbilde. Den norske ordningen fikk forkortelsen AT. Ungdommer som ellers ville ha blitt innkalt til militærtjeneste, ble satt til arbeid som skogsdrift, gårdsarbeid og veibygging. Arbeidstjenesten ble dermed en stor arbeidsressurs i en tid da okkupasjonsmakten trengte arbeidskraft til ulike prosjekter.

Et av stedene der AT fikk en tydelig tilstedeværelse, var Bleikvasslia. Her ble det opprettet en arbeidstjenesteleir, og ifølge Valla var det behov for arbeidskraft i forbindelse med byggingen av Nordlandsbanen. Det ble hogd tømmer og utført skogsarbeid, samtidig som det ble arbeidet med veier og andre anlegg. I samtalen blir det fortalt om store arbeidsmengder og mange mennesker i området. Valla skiller mellom arbeidene som var i gang før krigen, og den kraftige opptrappingen etter at tyskerne kom i 1940. Han forteller at det på et tidspunkt kunne være rundt 5000 arbeidere knyttet til virksomheten i området.

Arbeidet satte spor i landskapet. Ved Røss ble det blant annet bygd ei bru, og store lastebiler med tilhengere fraktet tømmer og materiell. Sjøforsbrua, som ifølge samtalen var bygd i 1905, måtte utvides for at de store tyske bilene skulle komme gjennom en trang sving. Rekkverk ble fjernet og brua støpt bredere. Valla forteller også om en lokal gutt som husket en tysk sjåfør som måtte reise seg opp i førersetet for å se over rattet på den store lastebilen.

Også jernbanen og tunnelene ble en del av hverdagen. Der veier manglet, kunne folk bruke tunnelene som ferdselsårer. Det kunne være farlig når tog kom, og Valla forteller om en episode der folk måtte presse seg inntil tunnelveggen for å unngå et tog. Ved bruene var vaktholdet strengt. Under krigen sto tyske vakter på begge sider, og folk fikk beskjed om å gå rett over. De skulle ikke stanse, selv ikke for å knyte skolissene. Vaktene fryktet sabotasje.

Samtalen kommer også inn på den norske arbeidstjenesten og krigsfangene som ble brukt i veiarbeidet. Valla forteller om jugoslaviske fanger og om brutaliteten ved leirene. Han nevner norske vakter fra Hirdens Vaktbataljon og beskriver dem som svært brutale. Arbeidet på veien gikk langsomt, og det ble fortalt om sabotasje, motvilje og manglende framdrift. Her er det viktig å skille mellom de norske ungdommene i AT og de jugoslaviske krigsfangene: De var ulike grupper som ble satt til arbeid under okkupasjonen, men forholdene og tvangen var ikke de samme.

I 1944 ble det arbeidet videre med veien over fjellet. Valla viser til steiner med innrissede bokstaver, navn og årstall, etter folk som hadde pauser under arbeidet. En av steinene har årstallet 1944 og ordene «Vei og visdom. Verden venter». Han forteller at en trønder som likte å hogge i stein, laget den. Andre innriss skal fortsatt finnes oppe i terrenget, men er lite kjent.

Historien om AT i Hemnes handler dermed ikke bare om en organisasjon og en leir. Den handler også om hvordan okkupasjonen satte preg på veier, bruer, jernbane og lokalsamfunn – og om menneskene som ble satt til å utføre arbeidet. I denne episoden av Nordnorsk historie tar Geir Joar Valla oss med til minnesteinene og forteller om sporene etter arbeidstjenesten og krigsårene i Hemnes.

Fortellingene viser hvor tett den lokale historien er knyttet til de store linjene i okkupasjonshistorien.

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

I 1960 startet de arkeologiske undersøkelsene ved flere vann i området. Arbeidet fortsatte gjennom sommerhalvåret fram mot 1969. Arkeologen Fredrik W. Gaustad fra Vitenskapsmuseet i Trondheim ledet undersøkelsene. Det var ikke bygd vei fram til flere av lokalitetene, og utstyr måtte fraktes inn med sjøfly som landet på vannene. Arbeidet krevde mye logistikk, men ga resultater som skulle få stor betydning for kunnskapen om forhistorien i regionen.

Et av de mest interessante områdene var Gressvatnet, ved foten av Okstindmassivet. Her ble det gjort svært mange funn. I ett av områdene, som arkeologene kalte «sekseren», lå det et kulturlag på rundt 70 centimeter. Da arkeologene arbeidet seg gjennom jordlagene, fant de spor fra ulike perioder. De eldste funnene ble knyttet til steinalderen, mens andre lag viste aktivitet langt senere, helt fram mot begynnelsen av jernalderen.

Blant gjenstandene var pilspisser, kniver, skrapere og redskaper av ulike steinsorter. Det ble også funnet bein og gjenstander som viser at menneskene hadde kunnskap om flere typer håndverk. Noe av materialet var laget av flint, skifer og gneis. Store mengder avslag – små steinbiter som oppstår når man former redskaper – viser hvor omfattende produksjonen av redskaper må ha vært.

Funnene forteller at mennesker oppholdt seg i fjellområdene gjennom lange tidsrom. Her var det villrein, og bein og horn fra rein viser at jakt var en viktig del av livsgrunnlaget. Samtidig peker materialet mot at folk også drev fiske. Det er derfor mulig at menneskene kombinerte jakt og fiske, og utnyttet ressursene i fjellet etter årstidene.

Mengden gjenstander har også reist spørsmål om området kan ha vært mer enn en vanlig boplass. I samtalen blir det lansert en tanke om at Gressvatnet kan ha fungert som en slags møte- eller markedsplass, der folk kom sammen og utvekslet varer og kunnskap. Det er en tolkning, ikke en fastslått konklusjon, men den store mengden redskaper og steinmateriale gjør spørsmålet interessant.

Undersøkelsene omfattet også andre vann og områder, blant annet Kjensvatnet, Store Målvatnet og Akersvatnet. Sporene viser at fjellområdene ikke var avsidesliggende eller uten betydning. Ferdselsårer gikk mellom kysten, innlandet og områdene på svensk side av grensen. Røssvatnet kan ha vært et viktig knutepunkt i denne øst–vest-ferdselen.

Gaustad var nøye med å dokumentere lokalitetene og føre funnene inn på kart. Denne systematiske registreringen ble senere trukket fram som et viktig eksempel på hvordan arkeologiske undersøkelser kunne gjennomføres.

Etter hvert ble materialet fra utgravingene liggende ved Vitenskapsmuseet i Trondheim. Gaustad døde før arbeidet med å katalogisere alt materialet var fullført. Dermed ble mye av kunnskapen og de omfattende samlingene mindre kjent. Senere ble materialet tatt opp igjen og gjennomgått på nytt. Det har bidratt til å hente fram en viktig del av den nordnorske forhistorien.

I denne episoden av Nordnorsk historie fortelles historien om de arkeologiske undersøkelsene som ble gjennomført før kraftutbyggingen. Det som startet som en redningsaksjon for kulturminner før vannmassene steg, avdekket spor etter mennesker som hadde brukt fjellområdene i tusenvis av år. Historien minner oss om at også landskap som i dag ligger under regulerte vann, en gang var møteplasser, jaktmarker og ferdselsveier.

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.